- Vi må tørre å satse på miljø, og mindre på talenter

I etterkant av åpningsrennet på Beitostølen har det blitt debattert en del rundt deltakerantall og nivå bak de alle beste, spesielt i dameklassen. Personlig tror jeg ikke vi skal svartmale situasjonen etter den helgen, selv om jeg selvfølgelig skulle sett flere jenter på start og tøffere konkurranse.

Det jeg ser som det store problemet til norsk kvinnelangrenn, er mangelen på jenter utenfor lag som utfordrer jentene med AKER i panna. Hvem som har skylden i dette er et umulig spørsmål å besvare, og skyldsspørsmålet er også helt uvesentlig. Det som er det riktige spørsmålet å stille blir heller, hva skal vi gjøre for å endre på dette?

Jeg tror at løsningen er like enkel som den er vanskelig. Vi må tørre å satse på miljø, og mindre på talenter. Klubber, kretser, skoler og landslag må tørre å sette miljøet foran den enkelte talentfulle unge løperens behov. Gode miljøer skaper på sikt både talenter og gode løpere. Unge talenter og gode løpere er ikke alltid like flinke til å skape gode sunne miljø!

Nesten alle løpere som lykkes trekker fram det gode miljøet som en av suksesskriteriene for sin egen suksess.
Trening og langrenn er i støtet som aldri før, samtidig som vi sliter med å få opp nye løpere som kan utfordre Marit og det etablerte. Har vi blitt for fokuserte på resultater og talenter at vi glemmer hvorfor vi driver med dette? Husker vi å verdsette de som er med fordi langrenn er gøy? Tør vi å bygge på deres entusiasme slik at vi kan skape store jentemiljøer som har fokus på å trives mens de gjør en god treningsjobb? Feel good, do better...

Mine beste treningskamerater idag er gutter som aldri går konkurranse, men som elsker å trene. Og jeg elsker å trene med de! Dette er miljøer som trener tøft fordi det er moro å trene sammen, miljø hvor det er helt greit å ha en dårlig dag for de andre drar deg opp igjen. Disse gutta trives så godt at de aldri vil slutte, og de drar hverandre fram på hver eneste treningsøkt. Konkurransenehelgene er like mye sosiale som de er seriøse.

I dagens samfunn dyrker vi helter og vi dyrker resultater, men det er lett å glemme at dette sjelden er et enmannsforetak! Hvor artig er det å trene alene? Hvor artig er det å vinne alene? Hvor lett er det å takle skuffelser alene??

Jeg sier ikke at det ikke jobbes godt med norsk kvinnelangrenn, jeg sier bare at vi kanskje slurver med det aller viktigste, å holde på leken i det vi driver med! Ikke alle er skapt for å vinne, men alle vil være i gode miljø hvor man blir ivaretatt og hvor man kan få bidratt med det man kan! Foruten konkurranser, så er langrenn lagidrett nr 1 i mine øyne. For meg handler det om å være sammen om å gjøre en jobb og det handler om å trives med å gjøre den jobben!

Langrenn må ikke bli en idrett hvor leksaspektet blir borte. Ja, man må trene mye og hardt. Men må all trening være seriøs? Hvorfor ikke ha en lekspreget intervall? Hvem leker nå til dags? Jo det er snowboardere og jibbere. Har juniorlangrenn glemt leken i jakten på resultater?

Det er flere utøvere på guttesida enn jentesida, som igjen betyr at det er flere miljøer på guttesida enn på jentesida. Disse miljøene skaper motiverte utøvere og talenter. Slik jeg oppfatter jenter er de enda mer opptatt av å gjøre det samme som venninner, og derfor tror jeg det er livsviktig å ta vare på alle jentene i langrennsmiljøet. Godt miljø skaper gode løpere.

Ønsker alle skiløpere der ute en strålende dag og oppfordrer dere alle, uansett alder og nivå, å verdsette de dere trener sammen med.

Artikkelen er tidligere publisert på Sprintgutta.no, og gjengitt her på Langrenn.com etter tillatelse fra artikkelforfatter Pettersen.

Diskutér saken her
Skriv innlegg nedenfor.