Langrennseksperter, media og publikum er ikke nådige i sin dom over norsk herrelangrenn. “Alt var bedre før, og det de norske herrene leverer holder ikke mål.”

Rent resultatmessig er det ingen tvil om at Norge har hadde flere løpere i toppen tidligere, men ser man bak resultatene er det mye som har endret seg siden gullalderen på 90-tallet.

Langrenn.com har tatt et dypdykk i arkivet, og sett på resultatene fra sesongenes innledende konkurranser i gullårene -92, -94, -97, -02 og -07 og sammenliknet avstander mellom løperne blant de 30 beste opp mot helgens renn på Sjusjøen.

Større bredde
Resultatlistene lyver sjelden, og ved å se på disse er det liten tvil om at bredden i internasjonal herrelangrenn er betydelig større enn på 90-tallet.

Denne artikkelen handler for ordens skyld ikke om nivået i toppen, men om antallet løpere som holder høyt nivå. Hvem som er best av Dæhlie og Northug er en helt annen diskusjon.

Felles for konkurransene Langrenn.com har sett på er at alle ble arrangert tidlig på sesongen, alle rennnee var individuell start på 10/15 km, og det var èn eller flere norske løpere på pallen i samtlige konkurranser.

Avstanden mellom vinneren og nummer 30 er sentralt i denne artikkelen, og da er det verdt å merke seg at i alle konkurransene Langrenn.com har brukt som eksempler fra nyere tid, er det klar vinnermargin, som i helgens konkurranse på Sjusjøen hvor Johan Olsson vant med et drøyt halvminutt.

For å ta hensyn til varierende distanser (10/15 km) og sluttider, har vi sett på tidstap per km, fremfor rene avstander. Svenske Daniel Rickardsson, som endte på 30. plass på Sjusjøen, tapte f.eks. bare 5,8 sekunder i snitt per km. Til sammenlikning viser et tilsvarende renn i 1991 (sesongens første fristilsrenn) at 30. mann kunne tillate seg et tidstap på 9,8 sekunder per km.

Under sesongåpningen i 1991 (10 km klassisk), kunne man til opplysning tape 9,5 sekunder per km og likevel ta verdenscuppoeng. Går man to år frem i tid, altså til OL-sesongen 1993, er bredden noe større. I sesongens første fristilrenn tapte Sture Sivertsen på 30. plass 8,2 sekunder per km til Bjørn Dæhlie, som vant.

1997 var et fantastisk, norsk langrennsår, der det soleklare høydepunktet var VM i Trondheim. Under åpningsrennet i 1996, tapte Remi Andersen på 30. plass 9,7 sekunder per km. Et tilsvarende tidstap ville for øvrig holdt til en plassering rundt nummer 70 i sesongåpningen på Natrudstilen.

8-dobbelt til Norge
Et renn som ofte trekkes frem av ekspertene, når man skal fortelle hvor mye bedre ting var før, er sesongåpningen i finske Kuopio i 2001. Der tok Norge de 8 første plassene på 15 km klassisk, med Per Elofsson og Johann Mühlegg på henholdsvis niende- og tiendeplass.

Sammenlikner man differansene fra dette rennet med konkurransen på Sjusjøen ville alle de norske utøverne i snitt hatt èn utlending mellom seg. Espen Bjervig endte på åttendeplass i 2002, men med tilsvarende tidstap per km (4,6 sekunder) ville han plassert seg mellom 15. og 20. plass på Sjusjøen.

Det samme resultatet får man dersom man sammenlikner resultatene fra 02-sesongen opp mot tilsvarende renn i sesongåpningen i 2006, der Eldar Rønning vant 15 km klassisk i finske Kuusamo. Frode Estil på 16. plass hadde der et tidstap tilsvarende Bjervigs, men endte altså 8 plasser lenger ned på listen. De gikk med andre ord like fort i forhold til vinneren (henholdsvis Anders Aukland og nevnte Rønning), men Estil hadde betydelig flere utenlandske løpere foran seg.

For ordens skyld kan man trekke frem at mye tyder på at bredden fra 07-sesongen er veldig lik den vi finner i dag.

Større sprik i tidligere tider
Tar man igjen turen til Sjusjøen, kan man observere noe annet som er forholdsvis oppsiktsvekkende. Tord Asle Gjerdalen er i norsk media en av de mest utskjelte, norske langrennsløperne i moderne tid. På Sjusjøen gikk han inn til 56. plass, snaue to minutter bak vinneren. Med dette hadde han et tidstap per km på 7,9 sekunder. I 1992 ville et tilsvarende tidstap holdt til en 17. plass, mens det i 1994 ville gitt han en 27. plass. Også i 2002 ville Gjerdalens fart i løypa holdt til verdenscuppoeng.

Det norske publikum er ikke fornøyd med verdenscuppoeng. Tar man en titt på tidstapet man kan tillate seg for å ende på pallen i et verdenscupprenn har dette vært stabilt de siste 20 årene. I snitt kan man ikke tape mer enn to sekunder per kilometer før man havner utenfor pallen. I de jevneste konkurransene Langrenn.com har sett på er tilsvarende tall ned mot ett sekund, mens det i rennene med størst seiersmargin nærmer seg tre sekunder.

Ser man derimot på hva som kreves for å ende blant de ti beste er saken en annen. I konkurransene vi har sett på mellom 2007 og i dag, kryper man ned mot tre sekunders tap per kilometer. Går man tilbake til 2002 ligger det rundt fem sekunder. Det samme finner man for øvrig ti år tidligere, altså 1992. En betydelig endring, med andre ord.

Tilsvarende finner man samme tendens for kravene til en topp-20 plassering. I nyere tid kan man tillate seg å være cirka 1.15 minutt bak vinneren på en 20. plass, altså fem sekunder per km.

I konkurransene mellom 1992 og 2002 er tidstapet jevnt rundt åtte sekunder per km. Med andre ord kunne man da være 45 sekunder lenger bak i løpet av en 15 km, og allikevel gå seg inn blant topp 20. Unntaket er OL-sesongen -94, der man måtte nærmere seks sekunder per km for å havne blant de 20 beste.

Noe har med andre ord skjedd med internasjonal herrelangrenn de siste 20 årene, og særlig i årene mellom 2002 og i dag.

Flere nasjoner
Langrenn.com presenterte funnene for langrennssjef Vidar Løfshus, og han hadde følgende kommentar:

- Jeg har ikke reflektert mye over nivået, verken nå eller da. Nivået er slik som det er til enhver tid, og det er det vi må forholde oss til, forteller Løfshus.

Før han fortsetter;

- Men, likevel registrerer vi at det er flere nasjoner i toppen, og ikke minst flere løpere som kan vinne.