Sesongen 2000/2001.

Det er en våt vårdag i april, fint vær til å være inne å tenke litt tilbake på sesongen som nettopp er avsluttet. Det har vært en opplevelsesrik, fruktbar, lærerik og spennende sesong.

Målet for sesongen var VM-gull. En av de to store utfordringene ble da å gå bedre i bratte motbakker (det var nemlig i de bratte motene jeg ble gått i fra under prøve-VM…). Den andre utfordringen var høydeerfaring med tanke på O L som arrangeres neste sesong.

Det første av fire høydeopphold forrige sesong var i juli da Guri Knotten og Tor-Arne Hetland, Geir og jeg reiste til Park City, Utah. Etter 18 solfylte og treningstunge dager, reiste vi solbrune, veltrente, fornøyde og spente hjem til de siste forberedelsene av bryllupet vårt. ”Bryllupsferien” ble noen fine høstdager på hytta i fjellet før vi deretter dro tilbake til Park City i september. Hele landslaget var der i over i 3 flotte høstuker.

Sesongstart på Beitostølen ble en god og betryggende start. Jeg synes det er godt og viktig å komme godt i gang. Det gir meg god selvtillit, både med tanke på den teknikkjobbingen og på treningsarbeidet som har blitt nedlagt de siste dager, uker, og måneder.

Prøve-O L var en viktig erfaring å ta med seg, og jeg var aldri i tvil om at jeg skulle reise selv om jeg ble eneste allround løper fra landslaget. Å teste seg i O L løypene under intervalløkter og i tøffe konkurranser er jeg glad jeg har erfart når vi nå skal begynne å trene for å kjempe om medaljer i februar 2002.

NM del 1, ble også en erfaring, om enn av det tvilsomme slaget… Konkurrere 1 ½ døgn etter at en ankommer fra lang USA-reise med 8 timers tidsforskjell ga meget sterk hodepine, muskelsmerter og dårlig matlyst. Kanskje burde jeg ha skjønt at dette programmet ble i tøffeste laget, men jeg synes det er viktig å profilere seg under NM både med tanke på arrangører, frivillige, publikum og sponsorer. Jeg likte dårlig, tross tilstanden, å bli slått på jaktstarten! Selv om ikke skøyting er min beste side, bør jeg ha bedre enn 8. beste skøytetid i et NM! Under del 2 av NM i mars leverte jeg bedre prestasjoner. Med en bra gjennomført 30km som siste rennet for sesongen var det godt å kunne motta min 3. Kongepokal etter 3 NM gull. Jeg synes faktisk pokalen var fortjent.

Jeg møtte skepsis fra ulike hold med tanke på sesongplanleggingen. Det var flere som mente jeg hadde forspilt mine sjanser til VM-gull ved å reise til USA så tett oppunder VM. Selvfølgelig var jeg spent, og jeg var unormalt usikker på formen foran verdenscuprennet i Estland som gikk 5 dager før VM skulle starte. Der forsvant det meste av usikkerheten etter et løp jeg følte satt der det skulle.

Jeg vet jeg hadde favorittstempelet foran de klassiske løpene i VM. Samtidig vet jeg også at det var et naturlig press etter at jeg kun hadde ett tap (2. plass i Davos før jul) i klassisk tidligere i sesongen. Jeg mestrer press, og visste at med et godt løp måtte de andre gå fort for å slå meg.

Jeg ledet fra start til mål på 15 km’n i VM. Jeg tapte riktignok en del sekunder på slutten, men å gå over målstreken, titte opp på storskjermen, å se sitt eget navn på toppen gir en ubeskrivelig herlig følelse. Den følelsen er om mulig enda sterkere enn å høre nasjonalsangen og se det norske flagget stige til topps.

På jaktstarten gikk jeg et av mine beste skøyteløp for sesongen, samtidig som jeg gikk et av de dårligste klassiske løpene. Umiddelbart etter løpet synes jeg det var overraskende, men veldig hyggelig med finsk seier. Nå unner jeg ikke dopingdømte Virpi Kuitunen gullet lenger, og er meget uforstående, sjokkert og skuffet over det hun har vært med på.

10 km’n i VM var det løpet jeg gledet meg mest til. Det er også det løpet som har ligget i bakhodet gjennom høstens mange og harde intervalløkter. Fra å være småirritert frem til 5 km for å ha ligget noen sekunder bak, var jeg rett og slett superspent da jeg nærmet meg sekunderingen ved 8,5 km. Jeg måtte smile da jeg hørte at ledelsen nå var på 8 sekunder. Uten å virke arrogant visste jeg at ingen i verden kunne holde tempoet mitt på slutten, og jeg virkelig nøt gull-løpet den siste 1 ½ km’n til mål.

Sprinten dagen etter mitt andre gull var dårlig, så dårlig at idet jeg gikk i mål langt bak de andre i kvartfinalen var tankene mine allerede på stafetten. Dårlige løp irriterer meg, samtidig som det girer meg opp til å virkelig vise at jeg kan gå fort å ski. Min 2.etappe på stafetten var kanskje mitt beste løpet totalt sett under VM. Vi kom i mål som glade bronsemedalje-vinnere, men med finske juksemakere ute av bildet skal det skal komme en sølvmedaljen i posten…

Sprintverdenscupen ble en kamp mot junior-jenta Pirjo Manninen. Heldigvis trakk jeg det lengste strået, selv om jeg gjorde en gedigen tabbe med å gå på uglidet treningsski i det avgjørende sprintrennet i Holmenkollen. Den tabben kunne fått store følger…

Overallcupen ledet jeg også lenge, men måtte gi tapt for fotoyndling Julija Tchepalova. Kanskje var det rettferdig (hvis idrett er det?) siden jeg fikk gått begge mine gullmuligheter under de klassiske VM-distansene, mens kulda tok livet av Julija’s gullmulighet på 30 km fristil.

Jeg er meget godt fornøyd med sesongen totalt sett. Enkelte renn kunne alltid vært bedre, men med 2 VM-gull, 6 verdenscupseire, vinner av sprintverdenscupen, 2.plass i overallverdenscupen, 3 NM-gull og Kongepokal har jeg nå hatt ferie med god samvittighet. Dessverre en ferie som jeg allerede nå er i ferd med å avslutte. Tankene om løypene i Soldier Hollow, som er arena for langrenn, skiskyting og kombinert under O L, har allerede begynt å forme seg i bakhodet.

Jeg var mye i høyden i fjor, men det blir mer i år. 138 dager inkl. noe bruk av høyderom er planlagt før lekene starter om ca. 300 dager. Lange høydeopphold i juli og september, begge i USA, samt oktober og desember i mellom-Europa håper jeg vil gi meg nok høydestimulering for å kjempe om gull i O L.

Laget fikk ny trener like før VM i Lahti. Svein-Tore Samdal oppfatter jeg foreløpig som en ung, offensiv og dristig trener. Jeg tror han vil stille noen krav, og gi oss noen utfordringer som kan heve nivået blant jentene. Jeg vet vi alle kan utvikle oss videre dersom vi sammen tør å legge listen høyere og høyere. Hvis alle er villig til å ta utfordringen…


Skihilsen fra Bente