Leserinnlegg av Sten Anders Jacobsen

Jeg ser er at debatten rundt frafallet i norsk langrenn har blitt enorm i det siste, noe som er bra idet det viser at folket engasjerer seg. Selv ønsker jeg å komme med et perspektiv veldig få har berørt.

Gjennom de siste årene har jeg nemlig stusset over den totalt motsatte problemstillingen av hva vi opplever i dag, nemlig hvordan så mange gutter og jenter langt oppe i 20-årene som har vært heltidssatsende langrennsløpere. Disse studerte typisk på deltid eller tok høyskolefag kun for å heve studielån som finansiering av langrennssatsingen, ukritisk til om dette la grunnlaget for en god utdannelse senere i livet. Flere av dem bosatte seg i "langrennsgettoer" som Lillehammer, hvor de stort sett møtte likesinnede. Mange av dem med oppriktige mål om å bli best, andre delvis med tanken på at det tross alt er et behagelig liv å drive på som langrennsløper. Akkurat sistnevnte gruppe tror jeg har eksistert i fleng de siste årene. At man trener hardt og seriøst tror jeg mange føler er en tilstrekkelig unnskyldning til å fortsette satsingen, noe jeg generelt er uenig i. Mange av disse tror jeg har vært store deler av bredden på resultatlistene som mange mener vi mangler i dag, og at de eventuelt har funnet seg annet å gjøre er for meg en veldig god utvikling.

Meningen min med å trekke frem dette er at en enorm bredde i resultatlistene på seniornivå ikke er samfunnsnyttig. Selv om Norges Skiforbund tjener på en lang resultatliste i form av masse interesse og konkurranse på deres felt, betyr ikke det at de enkelte løpere som fyller resultatlista tjener på det. De kan fort stå igjen stå igjen som taperne uten en idrettskarriere eller utdannelse. Og at samfunnet taper på det i form av mange arbeidsdyktige unge mennesker som verken jobber eller skatter er hevet over enhver tvil. Dette er en tilstand som oser over av norsk velstand og overskudd. Verden har nettopp tilbakelagt den største økonomiske krisen siden 30-tallet. Spanke og franske 20-åringer hadde satt maten i halsen hvis de så hvordan en typisk norsk skiløper på amatørnivå hadde det.

Når man går inn i senioralder bør man ha følelsen av å stå overfor valget om skisatsingen eller utdannelse. Velger en begge deler, med et oppriktig mål om å lykkes på ski, vil det i så å si alle tilfeller gå utover utdannelsen enten i form av lengre studietid eller dårligere resultater. Her vet jeg mange, og da spesielt løperne dette gjelder, vil si at det kan ta mange år å nå opp på toppnivå. Dette er jeg helt enig i, og jeg er ikke typen som kutter alt håp for en god utvikling. Men da er det bedre at en gir seg selv to år for å lykkes med skiene og da setter et endelig punktum. Og da vil mange si at det kan jo ta enda lenger tid. Det kan hende, men på dette tidspunktet handler en eventuell videre satsing om selvinnsikt. Du vet om potensialet er der.

Når mange i dagens debatt bruker bredden som kilden for en bedre langrennssatsing er jeg derfor bare delvis enig. Bredden som må bedres og bevares er på barne- og juniornivå. I denne alderen står man ikke over samme valget mellom skole og trening, i hvert fall har ikke det vært tilfellet til nå. Men tendensen i norsk langrenn er at flere og flere unge trener mer og mer på et tidlig tidspunkt. NTG har utviklet seg til NTGU, dvs ungdomsskole med tilrettelegging for langrennstrening. Pulsklokkene florerer og treningsdagbøkene innføres ekstremt tidlig. Det er som et pokerspill hvor alle øker innsatsene ukritisk om de har råd til det. Treningsdagbøker er en ting som jeg mener er spesielt destruktivt på et tidlig tidspunkt. En får tidlig et veldig konkret forhold til hva som er trening og hva som bare er “morsom og unyttig aktivitet”. Da blir leken Øystein Pettersen etterlyser borte. Rulleskiene benyttes på bekostning av lange dager på fotballbanen med venner. Tennismatchen med skolekameratene passer ikke inn med intervalløkta på kvelden.

Totalresultatet tror jeg blir todelt. For det første blir treningen ensporet allerede fra 12 år for mange. Dette for å hevde seg i konkurransesammenheng. I lengden tærer dette på motivasjonen for mange. Å gå ut på rulleski i mai bør være forbeholdt eldre junior og senior spør du meg. Bøygen som før var mellom junior/senior har nå flyttet seg til overgangen mellom barn/ junior. For det andre tror jeg denne spesialiseringen fører til totalt sett mindre aktivitet. Med en treningsdagbok blir du veldig fort fornøyd med timene du har trent. Og ikke minst blir man i realiteten veldig inaktiv når man er bevisst på at man er utenfor aktivitetsområdet som regnes som god langrennstrening. Som langrennstrener for aktive 14/15 åringer er det for meg åpenbart at dagens langrennsungdom spiller minst like mye tv-spill som de andre ungene. De føler de kan gjøre det fordi de har trent så bra. Det samme med godteriet; det at de har trent så bra rettferdiggjør at de spiser usunt. Da jeg gikk på ungdomsskolen skilte ikke de som drev med idrett seg ut bare i form av at de gikk på 3-4 fellestreninger i uka. Vi var også rastløse ungdommer som lekte oss med alle mulige idretter for morsomhetens skyld utenom det organiserte. Og det er under 10 år siden! Går vi 20 år tilbake var antakelig barna enda mer aktive. Kanskje høres dette tvetydig ut. På den ene siden klager jeg på at treningsmengdene sprenges for tidlig, på den annen side at aktivitetsnivået er for lavt. Treningsmengdene som sprenges er imidlertid de timene som slukes av treningsdagboka, aktivitetsnivået som mangler går på den lystbetonte treningen man gjør utelukkende for gleden.

Men at resultatlistene blir noe kortere på Beitostølen for seniorene er i mine øyne ikke negativt. Riktignok er det svært negativt for langrenn og dens enorme bredde på seniornivå. Men det er på tide at man føler et ansvar for å tilføre samfunnet noe mer enn å trene to ganger om dagen. Landslagsløperne og de unge som tråkker førstnevnte på bakskiene gjør nettopp det. De er nåværende eller fremtidige forbilder blant ungdommen, og de er internasjonal merkevare for Norge. Noen oppnår til og med tilnærmet kultstatus. Men for meg er det viktigere at folk får seg en utdannelse og en jobb, enn at de er listefyll etter 10 år med hard langrennssatsing. Ikke bare for sin egen skyld, men for samfunnet sin del.

Skrevet av Sten Anders Jacobsen (1988)
Tidligere aktiv skiløper i Heming IL, nå trener i klubben
Student på jus ved UiO