Både mitt og Pers innlegg har ført til mye debatt på siden, og slike meningsutvekslinger synes jeg er bra. Jeg beklager likevel at det er en del anonyme innsendere som er såpass usakelige at de heller kunne vært uskrevet. Men det som har vært av konstruktiv kritikk og innspill setter jeg pris på. For å utdype mine synspunkter har jeg derfor skrevet et lenger innlegg denne gangen. Som tidligere nevnt vil jeg oppfordre til fortsatt debatt på et saklig nivå. Deres meninger er av stor interesse, for tross alt er jo vi til for dere!! I tillegg bør vi ha samme mål, nemlig at langrenn blir en idrett med en god fremtid, og at Norge kan sette sitt preg på idretten, både sportslig og på utviklingen i fremtiden.

Jeg ser av debatten som har vært etter mitt forrige innlegg at fokus har vært på at man ikke kan hevde seg de første åra som senior. Det jeg mener, og som kanskje ikke kom klart nok frem, er at det er meget vanskelig å hevde seg blant seniorene dersom man forsøker å ta opp konkurransen på de lengste distansene. På korte distanser derimot, bør første års seniorer kunne hevde seg blant de aller beste.

I debatten har mange av våre store skiløpere blitt trukket frem som eksempler på at det er mulig å hevde seg i langrenn tidlig i 20 åra. Selvfølgelig er det mulig, selv om det nok har blitt vanskeligere og vanskeligere etter som gjennomsnittsalderen har økt blant eliteløperne. Men et viktig poeng med løperne som er trukket frem, er at de i ung alder først og fremst utmerket seg på korte distanser, og at deres fremste ”våpen” var at de behersket en utrolig høy hastighet på ski. Selv husker jeg spesielt Dæhlie i Calgary, der han ledet klart på første mellomtid men ennå ikke hadde utholdenhet til å holde farten helt til mål. Thomas Alsgaard er et liknende eksempel, selv om han vant 30 km i ung alder. Han hadde en teknikk som var overlegen, og ikke minst utmerket han seg med en ekstrem teknikk i lette partier av løypa. Likeledes er det med Mikkelsplass og Formo som 19 åring (”ledet store deler av løpet, men ble nr 4”).

Jeg tror ikke at kortere distanser i juniorklassene vil gjør at unge seniorer vil hevde seg dårligere, snarere tvert i mot. Jeg mener at alt for mange juniorer i dag er alt for fokuserte på lange distanser og i alt for stor grad driver med mengdetrening. Denne type trening, som for en stor del består av rolige langturer er en type trening som er lite utfordrende, og derfor på mange måter hemmer utviklingen hos unge løpere. I juniorklassene bør løperne i langt større grad jobbe med ferdigheter som koordinasjon, spenst, hurtighet og utvikling av en teknikk som gjør dem i stand til å gå veldig fort på ski. Gjennom flere år som trener og kursholder har jeg sett de fleste av landets juniorer i både renn og på trening. Jeg synes at mange gode juniorløpere viser klare tegn til mangel på balanse, koordinasjon og stabilitet i mage/rygg. Dette er særlig synlig i friteknikk, der det er større krav til disse ferdighetene. Jeg har også studert disse egenskapene i treningssituasjoner, og ! ser at mange sliter med enkle øvelser som stiller krav til balanse og koordinasjon. Dersom man ikke behersker disse tingene før overgang til senior, er det stor fare for at dette vil være begrensningen for hvor langt man kan nå i idretten.

Jeg tror at innføring av kortere distanser vil gi hardere konkurranse og dermed heve nivået blant juniorer (5km/10 km). Samtidig vil det hjelpe unge utøvere til å fokusere på det som er viktig, nemlig å jobbe med å øke sin maksimalhastighet på korte distanser. Dermed vil behovet for de store mengdene med langkjøring avta, og det blir viktigere å jobbe med spenst, hurtighet, balanse/koordinasjon og teknikk som gjør at man klarer å gå fort på ski. Dette er egenskaper som er mye vanskeligere å trene på enn ”langkjøring”, og samtidig er det i tenårene disse egenskapene er mest trenbare. Langkjøringen er viktig fra 18-19 års alderen, men denne treningen kan fort være forgjeves dersom ikke de andre elementene er på plass. Som tidligere nevnt er jo dette også en enkel form for trening, den krever stort sett bare to ting, tid og tålmodighet. Tålmodighet på to måter, både å ikke trene med for høy intensitet, og å ikke øke dosene for mye fra år til år. Men denne treningen er veldig f! in å jobbe med som senior, etter at man har fått sett at man kan hevde seg på korte distanser. Da blir det motiverende å holde på med denne type trening. Selvsagt kreves det utholdenhet for å gå de korte distansene også, og den kanskje viktigste treningsformen er såkalt ”terskeltrening” der man lærer seg å trene like under melkesyreterskelen. Dette er en vanskelig treningsform som man er nødt til å beherske for å bli god i utholdenhetsidrett. I praksis kan dette bety at utøvere løpet av tenårene bør man lære sin egen kropp så godt å kjenne at man klarer å løpe 6-8 1000 m drag med 1-2 sekunds forbedring av tiden fra drag til drag, samtidig som man søker å oppnå lavest mulig totaltid.

Når det gjelder de nye konkurranseformene som kommer, for eksempel fellesstart, kan det være lurt å ha i bakhodet at disse sannsynligvis blir innført internasjonalt på seniornivå enten norske juniorløpere liker det eller ikke. Når det gjelder den holdningen som går frem i diskusjonen, blir det jo fristende å trekke paralleller til innføring av friteknikk i langrenn, og Bokløvstilen i hopp. Jeg velger å la det ligge. Uansett, hovedgrunnen til at nye konkurranseformer presser seg på, er TV-vennlighet og interessen i Mellom-Europa (og USA). Jeg tror derfor det vil være en fordel å være offensiv i forhold til disse endringene slik at man er forberedt og behersker dem når det blir en realitet. Når det gjelder fellesstart, er mange sammenlignbare idretter som har samme ”problemer” som man ser for seg i langrenn. I sykling er det ofte massevelter som kan ødelegge for mange (senest de norske damene i VM), og henging er enda mer fordelaktig der enn i langrenn. På samme måte kunne and! re idretter som friidrett og orientering trekkes frem. Resultatet av at en konkurranse har fellesstart blir at disse ”problemene” blir en del av ”gamet”, og utøverne må innrette seg etter dette.

For å konkludere tror jeg at en reduksjon av de lengste distansene og innføring av lette løyper vil gi flere fordeler. På den ene siden mener jeg det vil minske frafallet, fordi det ikke blir så tøft å kunne være med å konkurrere på juniornivå, samt at treningene blir mer varierte og derfor vil appellere til flere utøvere. I tillegg tror jeg det vil føre til en heving av utøvernes ferdighetsnivå og dyktighet til å gå kortere distanser slik at overgangen til senior blir lettere.