OL har vært fantastisk for langrennsmiljøet, både på dame og herresiden. Det viser kanhende at det evige gnålet om trenerbytte så fort tilfeldigheter gir stang ut, har lite for seg. Som gammel mann mener jeg sågar at erfaring har en egenverdi.

Nåvel, dette innlegget handler ikke om trenere.

Men i dette OL ser vi at de samme løperne som slåss om sprintgullene, også tok for seg på 30 km for jentene og 50 km for gutta. Fellesstartene gjør det i dag nesten umulig for løpere av samme type som Dæhlie, Ulvang og Jevne å hevde seg. Ta gjerne med Thomas Wassberg og Gunde Svan, og de fleste gamle skikonger, i samme slengen.

Slike løperes eneste mulighet er å avgjøre før innspurten, slik Lucas Bauer klarte i Tour de Ski. Han maktet det ikke i OL der alle er skjerpet på en helt annen måte.

TV
De nye langrennsøvelsene utgjør en nødvendig reform. Bare enkeltstarter ble vel litt ensformig for dagens unge publikum, vant til mer duell-action i alle deler av sportsindustrien, og for såvidt i dataspill, og annen underholdning.

Men argumentet om at øvelsene bør gå kjapt unna holder ikke. Se bare på Tour de France, hvor publikum er fjetret i tre uker med dagsetapper på fem-seks timer. Selv kjører jeg gjerne tre-firetimers-økter på rulle eller romaskin foran TVen på slike dager, (hardt for baken med 30-40 kilo overvekt, men det gjør bra).

Ingen sliteøvelser
Dagens fem-mil blir gjort unna på vel to timer i klassisk, og godt under to timer i fri. Det er litt mer enn på tremila i min ungdom. Femmila var et tre-timers løp. Men vi fulgte da med, slik som sykkelpublikum i dag.

Klassikere som MarciaLonga, Birkebeineren og Vasa-loppet viser at langløp har en enorm dragning på folk. Men dette reflekteres ikke i mesterskapsmulighet.

Diskriminert
I mesterskap er nå langløperne borte. Så mye arbeid som disse legger i sin idrett uten å få mulighet til å kjempe om titler, er dette på grensen til diskriminering. Oscar Svârd og Jørgen Aukland er ikke i næheten av femmilslandslagene i fellesstart. Men hvorfor skal den type løpere, og den gamle langrennstypen, fratas mesterskapsmuligheter? Fortsatt er de fleste som satser langrenn genetisk nærmere den gamle typen, enn den type som Petter Northug representerer. Han har en ekstrem kombimuskulatur som tåler å slå om til sprint etter først å ha gått 49.800 meter.

Men med 75 km som lengste distanse, ville han fått det verre.

På den annen side, femmila er selve langrennshistorien. Det leder frem til følgende forslag:

Forslag
Mesterskapene åpnes med 75 km fellesstart. Så går resten av programmet som i dag.For til slutt å avsluttes med femmil enkeltstart. Ingen løper vil klare å få med seg alt, og det er heller ingen menneskerett. Men vi får inkludert løpere av den gamle typen, som nå ikke lenger har et tilbud.

75 km-løperne får vel 1-2 ukers restitusjon før femmil enkeltstart. Dermed vil flere av dem også kunne konkurrere med Northug-typen på den distansen.

Om 75-kilometeren inkluderer en fire-manns lagkonkurranse med gull til laget med best gjennomsnittstid på de tre beste, får vi lagt inn et taktisk element som gir spenning også i gruppa bak de fire-fem som gjør opp om gull. Samtidig vil dette påvirke taktikken under veis.

For jentene kunne man ha en tilsvarende øvelse over fem mil.

Så kan man som i dag alternere litt mellom mesterskapene mht til stilart, men slik at de to lengste distansene alltid er i ulik stilart.

Så har de kanskje en framtid i miljøet sammen, både den nye Dæhlie, Ulvang, Jevne, og de nye Alsgaard-, Estil-, og Northug-typene.

Og Petter Northug:
Bronse og gull på sprint. Enorm stafettetappe til sølv, uten mulighet til å kjempe om gull. Og gull på femmila. I et OL der han var uheldig med utstyret. Mulig han ble hausset opp før OL, men han har sjøl bevist at den opphaussingen ikke var noen overdrivelse.

Dette kommer på toppen av fjorårets VM. Han er i moderne skisport det som Bjørn Dæhlie var i sin tid. Han er en sann skikonge!

Og dette innlegget er skrevet i håp om at vi får en fremtid med plass til begge typer løpere, det være seg om de blir norske, svenske, dopfrie russiske løpere eller
fra andre nasjoner.

Men vi lever også i øyeblikket. Takk til utøvere, trenere, øvrig støtteapparat og ledere for to herlige uker, denne vinteren 2010.