Det er tid for å stoppe opp. Ta et pust i motbakken. Tenke seg om. Det blåser i og om langrennssporten. Det er betenkelig når Dagbladet journalist, Terje Mosnes, skriver: « For øyeblikket framstår hele langrennssporten som forurenset, lovlig eller ulovlig, og virker omtrent like appellerende som et bulgarsk mesterskap i vektløfting. Det er vondt å si det, men om skisportens vugge sto i Morgedal, fortoner det seg nå som om langrennssportens kiste ble spikret igjen i Lahti.»

Mosnes setter ord på den fortvilelsen mange langrennsentusiaster føler. Når en skilegende som Harri Kirvesniemi er dopet, er villig til å jukse seg til seier, da er det rett og slett vanskelig å stole på folk. Idretten åpenbarer en ukultur med juks og faenskap.

Og det er en håpløs situasjon som har oppstått. Alle mistenkes. Mistenkeliggjøringen er en stor kreftsvulst i systemet. Og den er ikke minst tragisk for dem som faktisk er reine og uskyldige. Etter å ha levd tett på det norske langrennsmiljøet i hele mitt yrkesaktive liv vet jeg at norske topp langrennsløpere er reine!

Langrennsfamilien er ikke stor nok for den type utroskap som den nå rammes av. Men nå er det viktig at frontkjemperne mot doping i langrennssporten får et nødvendig og stort nok handlerom. Det vil være av den viktigste nødvendighet at man får en åpenhet rundt den virksomhet som har foregått. Det er å håpe at den granskningskommisjon som den finske kulturministeren har satt ned ikke legger lokk på noe. Skiverden må på alle plan vise vilje til å rydde opp å gjenreise tilliten til idrettens egen verdi og til omgivelsene rundt den.

Lederskap
I politikk, næringsliv, kunst og idrett oppstår daglige situasjoner hvor ledere gjør overtramp av allmenngyldige spilleregler. Trenere og ledere får et alvorlig problem den dagen de blir posisjonsorientert til fordel for å være prestasjonsorientert.

Pengemotiver, prestisje og ære overtar for perspektiver som mestring, fellesskap og glede. Det er av ytterste nødvendighet for en leder og trener og faktisk forstå betydningen av det å være leder. Dersom man ikke forstår lederskap og dets betydning for utvikling både av enkeltindivider og grupper, må man være ytterst varsom med å bekle en lederposisjon.

En leder skal kunne si ja eller nei. Klart og tydelig. En leder skal fremstå med respekt og troverdighet. En leder skal vite forskjell på riktig eller galt, lov eller ikke lov, ærlighet eller juks. Dersom en leder beveger seg inn i systematiserte serier av uærlighet, løgn, juks og baksnakkelser er dette for menneskelige kreftsvulster å regne.

Basisverdier
Samfunnet idag trenger mer enn noen gang mennesker i lederposisjoner som kan bygge sitt lederskap i en retning basert på grunnleggende basisverdier. Før man i det hele tatt taler i retning av resultater, bør ethvert system være enige om et sett av verdier som systemets kompassnål orienterer seg mot.

Som blomster vokser best i god jord, må mennesker utvikles ifra et verdibasert ståsted. Dette stiller krav til en verdibasert ledelse, hvor valg og handlinger i gruppen skal kunne måles opp mot det sett av verdier som skal gjelde for en idrettslig prestasjonsgruppe. Dermed kan gruppen utvikle et korrektiv til seg selv, og man
kan ha en adferd som ligger innenfor de moralske og etiske retningslinjer som er trukket opp.

En verdibasert ledelsesfilosofi kan være et aktivt bidrag til å bringe inn en ny troverdighet til idretten. Personlig ser jeg ikke noe konflikt mellom prestasjonsutvikling og verdibasert ledelse.

Et vesentlig moment her er å finne frem til idrettens egen indre verdier og dyrke disse. Langrenn, som en naturens idrett, en dynamisk bevegelseskunst som er grensesprengende i sin indre og ytre utfoldelsesform, må bringes til sitt opphav.

Høydehus og den overdimensjonerte teknologiserte toppidretten
Når deler av det norske samfunn oppfatter høydehus som et kunstig prestasjonsfremmende middel er det viktig å lytte. Selv har jeg ledet treningsgrupper som opererer på et høyt nivå i høydehus. Jeg har ikke opplevd det som «kriminelt». Høydehus er pr. definisjon ikke doping. Høydekammer og trykkutlikning brukes i en rekke andre yrkesgrupper både til vanns og i luften for at man i det hele tatt skal kunne utføre en jobb.

Allikevel er høydehus blitt et håndfast symbol på den moderne teknologisering av norsk toppidrett. Å oppholde seg passivt eller aktivt i høydehus rører ved den norske folkesjelen. Så kan vi si at høydehus ikke er noe annet enn å simulere sykkelbevegelser på en sykkelergometer, eller det å trene roing på et kunstig ro-apparat i et treningslaboratrium istedenfor i en singlesculler på et vann. Trekker vi det langt nok kan vi si at hopping på plast også er i strid med naturen.

Men i det moderne idretts-norge har jeg, og sikkert flere enn meg, opplevd direkte unyttig bruk av såvel høydehus som høydetrening «in natura». Kravet til kompetanse og en helhetlig idrett- og treningsforståelse må det ikke unnvikes fra. I idretten jobber vi med ambisiøse mennesker. Og i denne ambisisøse verden har vi som ledere et ansvar for å lede etter prinsippet om klokskap.

Har norsk idrett gode nok utredninger om eventuelle negative helsemessige konsekvenser av høydehusbruk? Neppe.
For det har til tider gått fort i svingene. Har vi kontroll på at unge mennesker ikke bruker høydehus? Neppe.
Har vi noen garanti for at det er utøvere som kun skal hente ut de små marginer som bruker høydehus?
Neppe.
Foregår all høydehusvirksomhet under kontrollerte forhold?
Neppe.

Hvem tar ansvar den dagen teknologien i høydehuset svikter? Har vi foretatt en dyptgående debatt og skjønner vi rekkevidden over de konsekvenser en ulykke i et høydehus vil medføre?
Pålegger vi utøvere og foreldre en byrde som vi egentlig kunne vært foruten?

Debatten om fremtidig bruk av høydehus bør ikke baseres på spørsmålet om doping eller ikke doping. Bruk av teknologi som fører mennesker og et idrettssystem til et grensesnitt av hva som er verdimessig riktig eller galt må taes meget alvorlig og aktivt bringes inn i de kommende diskusjoner.

Kopièr ikke tysk- eller amerikansk idrettssystematikk
Norge må være varsom med å prøve å bli en moderne idrettsutgave av tysk- eller amerikansk idrettssyste-matikk. Jeg tror Norge har blitt en idrettsstormakt gjennom i flere år og spilt på det særegne norske. Jeg ser tendenser til at vi er iferd med å fravike dette meget gode prinsipp.

Norge har en egenverdi i seg selv som vi aldri må gi slipp på og som faktisk er vårt konkurransefortrinn.
Kraften som ligger i det norske naturmennesket må ikke undervurderes.
Den gamle idrettslegenden Martin Stokken sa en gang:
«Naturmennesket er det siviliserte mennesket totalt overlegent.»

Denne urkraften som vi har sett hos Vebjørn Rodal, Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard, Bente Skari, Hanne Staff, Håndballjentene, Fotballjentene, Fotballguttene, Kjersti Tysse Plätzner, Knut Holmann, Alf og Frank Hansen, Oddvar Brå, Anette Bøe, Berit Aunli osv., osv.....Det finnes mange i moderne norsk idrettshis-torie med en unik kraft i seg. Dyrk denne kraft og entusiasme i fortsettelsen. Juniorlangrennsløperene Kristian Horntvedt, John Kristian Dahl og Ingrid Narum viste under årets Junior-VM at det finnes muligheter i norsk langrennsfremtid. Disse løperene kommer fra Stokke i Vestfold, Kirkenes i Finnmark og Sogndal i Sogn og Fjordane. Disse tre er de beste ambassadører for naturidrettsfilosofien. Og det er denne kraften vi nordmenn føler som ekte og ærlig, og som vi gjerne som publikummere vil heie på og fremelske, som vi gjorde det under OL på Lillehammer
og under VM i Trondheim.

Vår urkraft er mer betydningsfull enn det mange aner. Denne urkraften, dette reine fossefall, dette elektriske prestasjonsspenningsfelt, tror jeg vi må spille mer på. Norsk idrett må videreutvikle en egen identifikasjonsplattform og vårt eget varemerke. Kun slik kan Norge forebygge fremtidige idrettsskandaler.

Velger Norge allikevel å gå videre i den teknologiserte utgaven av det som egentlig skal være en fantastisk bevegelsesestetikk, da tror jeg at norsk idretts varemerke synker i verdi. Det er kun vi som kan bestemme vår egen retning. Norge må i fortsettelsen fremstå med sin kraftfulle egenart, personlige sjel og selvstendige verdivalg.

Idrettsledere og -trenere må i størst mulig grad bruke sin idrettsfaglige kompetanse og menneskekunnskap til å etablere trygge følelsesmessige relasjoner ovenfor de mennesker og systemer de er satt til å lede.
På et slikt grunnlag kan det umulig være riktig at Norge etablerer en egen kunstig trykkammerleir i høyden på et annet kontinent i forbindelse med OL i Salt Lake City. En slik satsning er ikke tuftet på norsk idrettskultur og har ei heller holdepunkt i et fremtidig verdibasert lederskap. Utøverne settes ikke i sentrum dersom et slikt prosjekt gjennomføres. Og Norge vil måtte bli kritisert for å tøye de allmenngyldige verdinormer i toppidretten.