Historikk

Norges skiforbund har en lang tradisjon når det gjelder utdanning av ledere, trenere og andre fagkategorier. Innsatsen og måten utdanningen har vært drevet på har vært varierende fra tidsepoke til tidsepoke.

Tidlig på syttitallet var det  en klar oppsving i all idrettslig utdanning. Aktiviteten i skiforbundet på denne tiden var også rimelig god. Spesielt foregikk det en god utdanning av tillitsvalgte og trenere ute i lagene. Rekrutteringen var stor og det krevde et stort og velorganisert apparat til å ta seg av de håpefulle rekruttene. Denne trenden holdt seg til vi nådde midten av åttitallet, da kunne man merke at noe av denne utdanningsbølgen hadde stagnert. Det fortsatte fram mot nittitallet hvor hovedvekten var elitesatsing, langrenn og alpint spesielt. Dette gikk klart utover tillitsapparatet ute i lagene. Man klarte for langrenn sin del å utdanne ganske mange trenere, noe som skyldtes skigymnasene som gjennomførte kurs som ga B og C kompetanse.

Første halvdel av nittitallet ble preget av satsingen mot OL på Lillehammer, alle ressurser gikk med til å få gode resultater i OL 94. Etter OL var økonomien så skral at man ikke hadde ressurser til noe som helst. Det økonomiske krakket kom i 95 hvor man avdekket et  akkumulert underskudd på 44 millioner. Årene etter måtte hele skiforbundet gå på sparebluss og det sa seg selv at det ikke var ressurser til å drive noe videre utdanningsvirksomhet.

Først i 1998/99 begynte økonomien å bli så bra at man kunne avsette midler til organisert utdanningsvirksomhet. Etter tinget på Hovden i 1997 ble skiforbundets sentrale ledelse omorganisert. Komitelederne fikk ikke plass i skistyret og det ble opprettet flere underutvalg under skistyret. Det utvalget som skulle ta seg av utdanningen var utviklingsutvalget. Dette utvalget hadde en svært uheldig start hvor de plutselig ble satt til å forvalte flere millioner som primært skulle gå til barne og ungdomsvirksomhet. Den største feilen som ble gjort var at man ikke analyserte situasjonen og fikk et klart bilde av hvordan det stod til med organisasjonen ute i kretser og lag. Kretsene skrek om å få penger til ulike satsingsområder, mest til kretslagsarbeid.

Spørsmålet blir om det var riktig å starte med å gi ut penger til uskolerte ledere. Burde det heller ikke vært en tanke å skolere lederne før de fikk penger. Hadde skiforbundet noen strategi i det hel tatt på dette område?

Mitt svar er ubetinget nei! Jeg skrev også brev til skistyret hvor jeg gjorde oppmerksom på at utviklingsutvalget manglet klare styringssignaler fra skistyret. Denne kritikken ble ikke tatt spesielt alvorlig fra et skistyre som ikke var villig til å investere det meste av pengene til å ruste opp organisasjonens kompetanse. Alle miljøer som skal prestere noe har stort behov for påfylling av kompetanse.

Man opprettet noe man kalte regionale utviklingskonsulenter, egentlig en glimrende ide og et prosjekt som ville blitt en kjempesuksess hvis man hadde tenkt igjennom hva disse utviklingskonsulentene skulle gjøre. Man manglet klare mål og det fantes således heller ingen strategi. Noen plasser fungerte utviklingskonsulentene og andre steder fungerte de slettes ikke. Det største problemet var at kretsene ikke så nytten av konsulentene fordi det manglet mål og strategier og således hadde man ingenting å måle disse konsulentene mot. Til slutt ble ordningen nedlagt etter sterkt press fra kretsene. Kretsene ville helst rå over midlene selv, og da er vi igjen tilbake til hvordan bruker man de midler man rår over til å skape en organisasjon som både klarer nyrekruttering, og klarer å føre talenter fram til gode eliteutøvere.

Vi har nå passert år 2000 og fortsatt er de fleste spørsmål ubesvart. Har vi mål , strategier og har vi noe kontrollsystem som forteller oss om vi har nådd målene. Jeg tror de fleste vil svare nei på dette spørsmålet

Hvor går veien videre ?

Man har nå på tinget i 2001 vedtatt en handlingsplan som må bearbeides og settes ut i livet gjennom strategier og et kontrollsystem for å kunne vite at man når målene man har satt.

Utdanning må være et nøkkelord i denne sammenhengen. Det er åpenbart at organisasjonen lider under mangelfull utdanning. Spesielt mangler utdanning for de som skal skape rammebetingelser. Det er først og fremst de tillitsvalgte og foreldre som er med å skape rammebetingelsene. Vil organisasjonen være i stand til å tenke helhet og gi utdanning til hele organisasjonen lokalt. Hvem er det som er de sentrale aktørene ? Det er:

·                    Ledere

·                    Trenere

·                    Foreldre

·                    Utøvere

·                    Sponsorer

Hvordan kan vi utdanne disse til en helhetlig gruppe hvor miljø, trivsel, glede og kompetanse blir hovedelementene. I konkurranse med andre idretter, uorganisert virksomhet og passivitet, er det mulig å vinne hvis man er villig til å satse og klarer å få hele enheten til å opptre som et samlet lag. Vi utdanner og trener ”elitesystemet” vårt på denne måten så vi kan mye om hvordan det skal gjøres, og hvorfor skal vi ikke klare å gjennomføre det lokalt.

Kompetanseflukten

Trenerne har vi utdannet hele tiden og vi kan mye om hvordan de skal utdannes. Her trenger vi ikke bruke mye tid, oppleggene har vi og vi har erfaring med de. Men – Det trengs påfyll med kompetente instruktører. For kompetansefluken har i norsk skiadministrasjon og i sentralt lederskap vært formidabel under Jan Jensens regjeringsperiode. De ulike

”Jensen-regimer”  har spilt lotto med den menneskelige- og kulturbærende kapital.  Kompetanseflukten fra Norges Skiforbund lar seg ikke måles i kroner og ører.

Norges Skiforbund har hatt en ”turn-over” som savner sidestykke i norsk idrett og næringsliv. De mest kompetente personer har vandret ut av ski-samfunnet med kunnskap og erfaringer som har bygget norsk ski-suksess de siste 10-åra. Denne kompetanseflukten er det en skam at ski-Norge stilltiende har bønnfalt og akseptert ved å la Jensen stadig få bruke ”bajonetten” i det som var NSF’s kunnskapspark. Verdien på forsvunnet kunnskap de

siste 3-4 årene ligger ikke tilbake for det økonomiske underskudd NSF bygget opp i første del av 90-åra.

Den vesentlige forskjellen  i dagens situasjon er at skistyret har kunnet ”gamble” med spilleautomatmidlene. De midler som har hatt som mål og hensikt å videreutvikle ski-Norges kunnskapspark er istedenfor satt inn i en ”likvideringsprosess” av NSF sin kunnskapskultur.

Prosessen har ført til styrking av enkeltpersoners personlige makt, men redusert den faglige yteevnen til minimumsnivå. Det var vel ikke slik spilleautomatmidlene var ment og benyttes?

Vi må nå se på hvordan vi utdanner trenerne sammen med lederne som skal skape rammebetingelsene for trenerne. Hvor kommer foreldre og utøvere inn i dette bildet. Utøverne skal selvsagt stå i fokus, det er de vi skal bygge miljøet rundt. Det er viktig å bygge et miljø hvor alle trives og føler seg trygge. Tryggheten for unge utøvere må skapes gjennom foreldrene. Bevisstgjøring av foreldregruppen er et meget sentralt tema. Foreldrene er uten tvil en meget sterk påvirker. Foreldrenes påvirkning kan være både positiv og negativ. Det er viktig å snu all påvirkning til noe som er positivt og hvor utøveren, utførelsen og gjennomføringen blir sentral for å skape ny kvalitativ vekst til den idrettslige kompetanseplattformen.

Vi gjør det slik!

Det finnes mange miljøer hvor prestasjoner er det man blir målt etter. I næringslivet er det slik at man blir målt på økonomisk resultat. I idretten blir man målt på sportslige prestasjoner. Spørsmålet er om det er slik at barne og ungdomsidretten bør måles på sportslige resultater? Er det ikke slik at vi må ha et klart skille mellom det som er eliteidrett og det som er rekruttering til eliteidretten. I hvilken alder skal man begynne å måle utøverne på sportslige resultater? Det er en meget vanskelig balansegang å vite hvordan man skal opptre for at fokuset skal bli riktig i forhold til prestasjoner og andre verdier. Det er viktig at alle grupper som driver rekruttering har et bevist forhold til hva man skal vektlegge.

I lagsmiljøer, der vi har som hovedoppgave å rekruttere nye utøvere til idretten og føre disse fram til et nivå hvor man skal begynne å kjempe om plasser på nasjonale treningsteam, må det være et klart skille mellom de som er i en prestasjonsorientert situasjon og de som er i en læringsfase. For å kunne få til dette må ledere, trenere og foreldre tilføres kompetanse for å kunne skape et miljø hvor utøverne har stor innsikt i hva de driver med og hvorfor man gjør det. Vi har aldri sett på skoleringen helhetlig, men det er det i aller høyeste grad grunn til å gjøre nå. Skiforbundet har nå så god økonomi at de er i stand til å sette denne satsingen ut i livet.

Vi ser nå at  samfunnet har et stort behov for at barn og ungdom blir fanget opp av organisert virksomhet med verdier som er positive. Slik virksomhet gir grunnleggende verdier, som man har nytte av uansett hva man skal foreta seg i voksen alder.

Idrett er ikke bare å skape gode sportslige prestasjoner, men idretten skal også være en samfunnsbygger som lærer utøverne å takle andre sider av livet. Idrettsbeveglsen er stort sett den eneste folkebevegelsen som er igjen, og den må føle sitt ansvar hvis den skal overleve som en stor folkebevegelse med klare mål om edle verdier og et bidrag til å bedre folkehelsa.

Et slikt prosjekt vil det være lett å forankre mot de mål og verdier NIF har vedtatt. NIF har i stor grad vært opptatt av barneidretten, men det har i for stor grad vært fokusert mot hva er det barn og ungdom ikke skal gjøre. Konkurranse mellom barn har aldri vært farlig hvis de opptrer i et miljø hvor det finnes trygghet og der de blir tatt godt vare på. Slike miljøer må det være et mål å skape isteden for å fokusere på alt som kan være skadelig for barnas utvikling.

Skiforbundet må nå starte et utviklingsprosjekt hvor det blir lagt vekt på helhetlig utvikling av lagsmiljøene. Det må lages et helhetlig utdanningsopplegg for lag med klare programmer slik at man er i stand til få lagene til å fungere som en konkurrent til passivitet og annen organisert virksomhet. Mye av utdanningsmaterialet har vi, det gjenstår kun å sette det i system. Dernest må det utdannes instruktører i hver krets. Når man har disse på plass kan man sette i gang med en helhetlig utdannelse av lagsmiljøene ute i kretsene. Hvis man klarer en 3-4 lag i hver krets hvert år i 5 år kommer vi til å øke rekrutteringen betraktelig, det som det vil merkes aller mest på er at frafallet vil minske radikalt. Men skiforbundet må forstå at det er skiklubbene som er den viktigste innfallsport til økt aktivitet. Det er i idrettslagene idretten er levende! Det er her barnas skigleder blir født!

Det finnes lag i dag som fungerer slik som det bør være og det meste av kunnskapen om hvordan de driver kan hentes fra disse. Tar utdanningsavdelingen i NSF denne utfordringen og gjør noe? Har skistyret i det hele tatt innsikt og forståelse utover makt- og overlevningsperspektivet til å finne frem til de som skaper skisporene og den skiidrettslige utfoldelse?  Jeg tror at det finnes arbeidsvillige mennesker der ute i skiløypene. Men det kreves en total kursendring og troverdighet for å skape det nødvendige engasjementet!

                                                Jan Erik Granamo

                      Pensjonert (men fortsatt visjonær) idrettsleder