Da Thomas Alsgaard gikk ut på sin etappe, var han 23 sekunder bak Sverige. Etter å ha gått cirka sju kilometer var avstanden den samme.

- Jeg gikk så hardt jeg kunne første runden uten å gå meg stiv, og hadde derfor liten tro på at jeg kunne ta igjen Jørgen Brink da vi ikke hadde tatt inn noe på han de første fem kilometerne. Men jeg hadde et håp, jeg vil alltid vinne, som alle andre her, sier Thomas Alsgaard.

Så skjedde to ting.

Thomas Alsgaard satte inn rykket og Jørgen Brink kollapset.

- Når du først får det i denne høyden er det gjort, så Brink gikk åpenbart på en smell og ble stiv. Da har du ikke en sjanse.

Dermed ble det nok en nervepirrende spurt.

- Jeg kjørte først ned på stadion og viste ikke hvor Axel Teichmann var, hva han gjorde eller hvilken fart han hadde. Langt mindre hva han ville komme til å gjøre. Jeg var derfor velig stressa da jeg kjørte inn på stadion. Da det var 100 meter igjen var det bare å kjøre på, og jeg var litt bedre enn han i dag.

Tyskeren Axel Teichmann hadde også tenkt mye på hva som kunne komme til å skje på dagens stafett.

- Det er første gang på fire år at jeg går siste etappe. Jeg tenkte mye i går kveld på forskjellige scenarioer som kunne utvikle seg i løpet av stafetten. Jeg mente det var det samme om jeg kom først eller som nummer to inn på stadioen, men jeg hadde ikke sjanse. Thomas var best i dag, sier Teichmann.

Thomas vil ikke si noe om hvorvidt denne medaljen smaker bedre enn andre han har tatt.

- Alle medaljer har sin sjarm og egen historie, slik vil jeg gjerne at det skal være.

Mageproblemene til Thomas plaget han ikke foran dagens stafett.

- Nei, det var ikke noe problem. Jeg var syk en dag og fikk ikke spist skikkelig den dagen, men siden da har jeg vært fin.

Thomas har nå gått to distanser og har to gull, i morgen går han sprinten.

- Jeg går sprinten for moro skyld, jeg er ikke god nok for noe topplassering, men vi mangler en mann, så jeg får gå.