Regien var perfekt. Etter nedturene tidligere i OL fikk Petter Northug endelig oppleve å stå på toppen av OL-pallen, og det på gromdistansen femmil i klassisk stil.

Med gullet i lomma kunne en forvente seg at mannen som er like kjapp i kjeften som i spurten skulle servere de ventende journalistene en kanonade av overskrifter.

I svensk media er det Northug og Zlatan som selger. Derfor løp svenske medier med spissede blyanter til pressekonferansen, og viftet med den røde kluten så godt de kunne. Northug lot seg ikke terge, og det eneste han hadde å melde var at han driter i hva Gunde Svan mener. 

For en 24-år gammel mann, som tidligere i vinter signerte avtale med Red Bull på tvers av råd fra Kjell Inge Røkke hadde; ”Hvem er Gunde Svan?”, vært mer passende. Særlig tatt i betraktning av at han satt med et nyervervet OL-gull i bagasjen.

Vi får håpe at det var en reaksjon etter femmil og 14 lange OL-dager. Eller at et individuelt OL-gull rett og slett var så overveldende for Mosvik-gutten at han ikke klarte å levere også utenfor sporet.

Det er dumt om det var ”nye Northug”, etter reprimande på kammerset for pressenekten i skuffelsen over stavbrekk, og forspilte sjanser, under ”pursuiten”.

Brent barn skyr ilden. Men selv om Northug muligens svidde fingertuppene med den oppførselen, må vi ikke ta fra ham spontaniteten, som ved siden av rykket er hans varemerke.

For skal langrennsporten være attraktiv for to millioner TV-seere, må flere enn dem som var kjent med uttrykket ”is i rubben”, før herrestafetten på onsdag hjelpes inn på banen. Da må vi i tillegg til brød, også ha sirkus.

Northug alene har svart for dette enn så lenge, med: ”barneskirenn”, ”lætt” og ”kor vart dem tå”, etter å ha nedverdiget resten av verdenseliten på oppløpet.

Han har også oppretthold fiendskapet og avissalget i Sverige med slengbemerkninger til broderfolkets håpefulle langrennsløpere.

Derfor var det også at representantene for de svenske tabloidavisene i går kastet seg over den norske gullvinneren i stedet for å ta for seg sin egen Olsson, som tok bronse.  Spurtkanon og pokerspiller selger mer en tømmerhugger og klassiskekspert.

Det paradoksale er at Olsson kan takke seg selv. For han har både historier, og tre OL-medaljer å fortelle om.

Etter å ha gått i fra Hjelmeset, og i realiteten avgjort OL-stafetten. På en måte som vi ikke har sett siden Vegard Ulvang parkerte Christer Majbäck i Alberville for 18 år siden, kunne Olsson strødd mer ”is i rubben” til Hjelmeset.

Men i stedet for å si at dette var helt i henhold til den svenske taktikken, og at de måtte utnytte at han (Olsson) var sterkere enn Hjelmeset, velger Olsson å, på fotballspråket, ”ta en kamp av gangen” inn i evigheten.

Han uttaler at det ikke var noen i feltet han (Olsson) hadde større respekt for enn nettopp Hjelmeset og Lukas Bauer.

Slike ting får en ta med treningsdagboken og treneren. Det blir for tregt for annet enn menigheten. Folket vil ha sirkus.

På femmila gjentar historien seg. Da går Olsson inn til bronse, til tross for fall underveis og krampe i armene siste mila. Det er en kjempeprestasjon, som kan ta alle overskriftene. Men da må en snakke om det.

Dette har Hjelmeset skjønt, og han snakker villig vekk, på vegne av Northug. Om feiring av gullet, og at resten av gutta må trene på spurt for å kunne hamle opp med kameraten.

Så får det heller være at det er snakketøyet som er både best smurt, og i best gjenge hos Hjelmeset om dagen.

Northug på sin side viste seg som en komplett idrettsutøver i dette OL. Da er det lov å være skuffet når en mislykkes, samtidig som en kan drite i Gunde Svan når en lykkes.

Vi kan også leve med at et femmils gull kan målbinde selv Northug. Men en Northug i form, både i og utenfor løypa, er en forutsetning for at langrennsinteressen skal holdes ved like.

For som han sa det selv; ”på oppløpet er det bare kameraet som følger meg”.  Og så lenge det er mer enn tomme ord blir det garantert mye å juble for.