Av: Per-Øyvind Torvik
Meråker

En har den siste tiden og de senere årene registret at mange har engasjert seg i langrennssporten "tilbakegang" i Norge. Det var derfor med glede jeg den 3 februar 2002 kunne lese i en av landets største aviser at det går en LANGRENNSBØLGE over Norge. På beste spalteplass, sammen med vinterværet til Siri på baksiden av VG skriver Susanne Berg-Hansen at salget av langrennsski går i et høyt tempo og at det er 16 åringer som går i sportsbutikkene sammen med sine foreldre og kjøper langrennsski!!! Det hevdes videre at snowboard og telemark på langt nær selger så bra som langrennsutstyr.

Dersom vi kan ta dette som et signal på at langrenn er mer populært en andre ski-snø aktiviteter så er det i så fall gledelig. Dersom det bare er et resultat av at de unge har snowboard, telemark og alpinski fra før, er vi jo like langt. Nemlig slik man har antatt at det er, og slik forsker Per E Mjåvaten ved NTNU og journalist Ann Iren Bæveren senest lørdag 2 februar kunne meddele oss i Adresseavisa. De hevder kort og godt at de unge "legger langrennskiene på hylla"! Hvordan kan det da ha seg at 981 barn og unge satte deltagerrekord på Kvaløysletta (i onsdagsskirennenes 30 årige historie i Tromsø) da de den 31 januar 2002 gikk sesongens første renn!

Budskapet i fra disse to innleggene i denne debatten er like sprikende som signalene fra innsiden av langrennsmiljøet. Noe skriker på forandring for at vi skal bestå som idrett, mens andre viser at rekruttering til langrennssporten ikke er noe problem bare man tar dette på alvor. I langrennsmiljøet diskuteres det med rette hvordan vi i fremtiden skal se ut som idrett. Enkelte hevder at vi må fornye oss for å bedre eller øke rekrutteringen, mens andre synes vi har vært flinke til dette i langrenn. Og til dette er det å si at ingen annen idrett har endret seg så mye som langrenn de siste 20 år med tanke på reglement, konkurranseprogram, løyper, utstyr, stil og bevegelseshastighet (km/t). Disse endringen skyldes mange faktorer bl.a. teknologiske framskritt, media og medias fokus, trening og treningsmetoder og samfunnsendringer. Endringer i samfunnet er en viktig faktor til dette da idretten i alle tider har gjenspeilet kulturen og verdiene i samfunnet. Denne tilnærmingen er viktig. Dersom idretten langrenn ikke gjenspeiler verdiene i samfunnet vil vi heller ikke greie å rekruttere barn og unge og beholde de i idretten vår.

Hva er så verdiene i samfunnet vårt og hva er langrennsverdiene? Dette er ikke noe lett spørsmål å besvare da dette ofte er noe man først ser på i ettertid, historisk. Det er allikevel slik at den enkelte har sin egen oppfatning av det samfunnet vi lever i. Min første tanke er at vi lever i et nytelsessamfunn der det eksisterer en sentral tanke om at vi skal være fri for ubehag (smerte, sult, frost og lignende). Verdiene er sentrert om nytelse. Det er også en utbredt oppfatning at barn og unge viker unna ting som er kjedelig. Mjåvaten har konklusjonen klar; "langrenn er kjedelig", "langrenn er ut hevder ungdommene". Ja vel, er dette riktig, da sliter vi! Men det er også slik at samfunnet gjenspeiler næringslivets sine verdier; effektivitet, produktivitet, kvalitet og kvantitet, ikke ulikt toppidrettens verdier; raskere, høyere og lengre.

Verdiene i langrenn ligger til tradisjonelt til naturen og opplevelse, mens det man tror opptar barn og ungdom er data/DVD spill, video og action opplevelser. Langrenn er tradisjonelt sett utholdenhet og langtidsperspektiv, mens barn og unge vil ha action nå. I langrenn er du selv aktiv mens i data/TV/video verden er du mer eller mindre passiv tilskuer som mottaker av underholdning og fiction. Det verste i dette henseende er etter min mening Pookeymoon lignende ting der man ikke en gang selv utfører "kampen/konkurransen" men lar fiktive figurer kjempe for en selv (med forbehold om at jeg ikke har skjønt helt hva dette går ut på).
Dette gjenspeiler også det samfunn vi lever i. Samfunnets velferd har dagens barn og ungdom fått i gave av sine forelder og besteforeldre uten å måtte slite for det. Dagens eldre har jobbet og slitt lange dager, i mange år slik man gjør i langrenn for å oppnå topp resultater. Identifisering og tilknytting til en utholdenhetsidrett var ikke vanskelig for dem, men dagens unge tror man søker den lette behagelige vei.

Huff og huff, gjør jeg nå ikke dagens unge urett? Så negativt kan det vel ikke være! Hvordan kan det da ha seg at barn og ungdom i Tromsø strømmer til skitreningene i byens 3 skiklubber? Hvorfor finner man at 15000 barn har deltatt i Bjørn Dæhlie sitt barneskirenn på Nannestad? Hvorfor deltar så mange barnas Holmenkollrenn, 550 barn og unge (og noen seniorer)gikk Uglarennet i Trondheim og over 300 deltok i helgas KM i Stod i Nord-Trøndelag og mellom 60 - 100 barn og unge deltar på trening og karusellrenn i Meråker.

Ja, i Meråker vil noen fleipe vekk! Poenget ligger nettopp her. Hvorfor Meråker, eller Vinne på Verdalen (slik det var tidlig på 1990 tallet) eller Kvaløysletta i Troms? Slik kunne vi gå landet rundt å se på skimiljøer i vekst og tilbakegang i lange tider bakover. Skimiljøer vokser opp der folk jobber for det. Var det ikke for at personer som Bjørn Erik Olsen i Verdal, Jens Stabel i Nordreisa, Jostein Skatval på Skatval, Erling Heggem på Osmarka , Lorns Skjemstad på Røros, Steinar Thun i Trondheim (for bare å nevne noen), har engasjert seg og tatt barn og rekruttering på alvor så ville ikke jeg heller trodd på langrenn i framtiden. Dersom vi som voksne tar barn på alvor og lager gode opplegg for de, bygger miljøer basert på gode verdier og er tydelige voksne vil barna strømme til hvilken som helst aktivitet. Det er derfor du har områder der speideren, kristelige barneorganisasjoner, hornmusikk, teater, fotball, folkedans eller rosemaling også står sterkt. Poenget er det at dersom VI som voksenpersoner er opptatt av og bruker mye tid til data og TV så vil barn gjøre det også. Dersom vi engasjerer oss i barn og unge og en eller annen aktivitet så vil barn være med også!!! Det vi signaliserer som verdifullt vil barn og unge også se på som verdifullt.

Dette forklarer delvis også hvorfor snowboard er så populært. Der ingen voksne viser vei utvikler barn og unge selv subkulturer. Men desverre også en del uheldige element blandes inn , slik det også har vært i snowbordmiljøet. Det er bare det at denne gang traff ungdomsgruppa et fantastisk stimulerende medium, full av flotte opplevelser, der en glir på ei brei ski på snø, man flyr i lufta og der kulturen gir heder til den som mestrer og er dristig og djerv!!!

Jeg tror egentlig ikke barn og unge er redde for å "ta i et tak", de har faktisk et iboende behov for å bevege seg, ta seg ut og være ordentlig sliten i blant. De har også behov for å mestre noe. Jeg bruker å si at det er en menneskerett for barn og unge å være fysisk slitne når de går til sengs hver kveld. Dessverre er det slik at mange barn og unge er mentalt slitne hver kveld. I skiløypa er det rikelig muligheter for å oppleve spenning, mestring og det å bli skikkelig sliten i blant.

Langrenn har aldri vært eller vil bli en trend slik Pookeymoon eller Playstation er. Min påstand er at man får ikke varig interesse for pokeymoon eller lignende Det får man for langrenn om man vokser opp i de riktige miljøene og får ta del i de virkelige langrennsverdiene. Tenk deg at du er leder for en bedrift og du skulle ansette folk, og hvordan vil du vurdere en med disse personlige egenskapene listet i sin CV:

 Jeg er utholdende og i stand til å jobbe over lang tid med et prosjekt med høyarbeids intensitet.
 Jeg er resultatorientert og jeg finner konkurransen utviklende og interessant.
 Jeg er god til å planlegge og organisere.
 Jeg jobber best under stress.
 Jjeg er målretter og vant til å jobbe med kortsiktige og langsiktige mål.
 Jeg er effektiv og rasjonell.
 Jeg er opptatt av egen helse og er nesten aldri syk.


Dette er alle egenskaper som kjennetegner gode langrennsløpere på topp nasjonalt og internasjonal nivå. Dette er verdier som langrenn formidler til skiløperen og de utøverne som tar dette opp i seg, utvikler disse egenskapene i prosessen i forsøket på bli en god skiløper. Det er vel knappest noe som vil påstå at idretten ishockey er kjedelig. Mer fartsfylt, mer rå, tettere dueller, vekslinger i spillet, spennende og action fylt aktivitet kan jeg nesten ikke tenke meg. I tillegg er det kjempegøy å spille ishockey. Men de sliter med rekrutteringen!! Jeg som far til to sønner, til tross for alt det positive i ishockey, ville være svært forsiktig med å sende dem på hockey trening med de verdiene de signaliserer! Hva i samfunnets kultur gjenspeiler ishockey igjennom sine råe taklinger, slåsskamper og utvisninger. I tillegg kommer all utenom sportslig omtale også.

Fremtidig langrennsengasjement avhenger av at sporten vår utvikler seg i takt med samfunnet slik at verdiene i vår idrett samsvarer med kulturen i samfunnet vårt. Langrenn må også synliggjøre hva vi er og hva vi står for og være tydelig på dette i alt vi gjør. Dette har alltid betydd hard arbeid og betyr hardt arbeid for barn og unge som ønsker å bli tatt på alvor. Vi må stå som motvekt mot plastikk, neonlys og fiksjon. Vi må stå for ekte vare og selvutøvende action.

Endringer i sporten har gjort oss mer media aktuell, endringer i konkurranseprogrammet har gjort idretten åpen for flere "typer" skiløpere samtidig som at det faktisk gjøres en meget god jobb i mange klubber (og da ikke bare de klubber som skaffer seg medieoppmerksomhet). Denne jobben stimuleres av kretser og Norges Skiforbund (NSF). NSF har investert og investerer store resurser på utvikling av kurs og utdanning av klubb og kretstrenere, samtidig som man engasjerer ungdom i utviklingen av skisporten gjennom en rekke tiltak. Disse faktorer resulterer i at 215 herrer og 70 kvinner deltok under årets senior NM på Høydalsmo i januar. Jeg har ikke opplevd at så mange utøvere har stilt til start i noe NM siden jeg for første gang var på senior NM på Steinkjer i 1987. Min oppfordring er allikevel at dagens foreldre må fortsetter å ta med barn sine ut på skitur slik våre foreldre gjorde med oss!

God Skitur!