Den amerikanske legen Duncan MacDougall  prøvde for litt over hundre år siden å finne ut hvor mye sjelen vår veide. Det kan i utgangspunktet synes som et svært ambisiøst prosjekt, . Men Duncan hadde planen klar. Han konstruerte en spesiell seng som var utstyrt med ei svørt fintfølende vekt. Pasienter som lå for døden ble plassert i senga, og legen avleste nøye hvordan vekta oppførte seg akkurat i det pasienten døde. Det viste seg at kroppen letna 21 gram i dødsøyeblikket. Dermed var saken klar mente han. Sjelen vår veier 21 gram.

Hvordan har det seg så med langrennsportens sjel? La oss gjøre et forsøk, slik Duncan gjorde. Hva om vi henter noen hundre eller tusen kubikkmeter snø, legger et halvmeter tjukt lag  i en passende sløyfe på en golfbane, eller gjennom noen bygater og sporsetter den. Bring så inn noen hundre lettmetallrør, med hemper i den ene enden og trinser i den andre og like mange  5 cm brede og ca 180 cm lange kunstfiberstykker påmontert bindinger på midten og med en bøy i ene enden. Da mangler det bare at vi slipper til noen hundre spreke folk, lar dem spenne på seg på seg kunstfiberproduktene og gir besked om at de  skal gå en viss distanse rundt i sløyfa. Ble det da langrennsport? Neppe, det vil være noe som mangler! Hva med idrettens sjel? For langrennsporten har nemlig og en sjel. En sjel som er vanskelig å stenge inn på  golfbaner eller i bygater.
Sjølsagt hører moderne utstyr til, og sjølsagt må vi ha respiratoren klar når ytre forhold truer med å kvele sporten. Men vår kjære langrennssport kan ikke leve i respirator i all fremtid. Musikerne snakker om å spille unplugged. Vi må  heller ikke glemme hva langrennsport egentlig er. Den har noe å gjøre med  slik vi har levd og innretta oss opp gjennom århundrene i Setesdal, i Nordmarka, i Morgedal, i Trysil, på Voss, i Selbu, i Snåsa, i Alta og i alle andre egner der folk har bidratt til å utvikle langrennsporten til det den er i dag. 

STØREN-VIKVARVET-SELBU
Hvis du er interessert i å finne ut mer om dette skal du reise til NM del 2 som arrangeres 28-29 og 30 mars av Vikvarvet IL, Støren Sportsklubb og Selbu Idrettslag.  Om en ser flyktig på programmet så ser dette arrangementet ordinært ut; team sprint, 50 kilometer og sprint for juniorklassene og  for funksjonshemmede. Men da har du oversett det viktigste – arrangementets sjel. For dette er noe langt mer enn et vanlig NM. Arrangørene har lagt sin sjel i å skape den aller beste ramme om dette Norgesmesterskapet. Som er et av mange arrangementer som skal markere vårt ærverdige Skiforbunds 100-års jubileum. Lik et gammeldags trøndersk bryllup begynner det fredag kveld. Til å varme opp gjestene på den såkalte ”bedningskvelden”  har arrangøren hentet ingen ringere  enn Harald Grønningen, Ole Ellefseter, Gjermund Eggen og Sverre Stensheim. Visekveld kaller de det. Selbu Teaterforum lager de kunstneriske ”kulissene”. Lørdagskvelden er det feiende flott NM-show i Selbuhallen. Primus motor lover oss en revy med oppsiktsvekkende tekster av typen ”Kongen voldtar Lill-Babs”, ispedd visse spesielt sensasjonelle innslag. Senere blir det vill fest til musikk fra Jhohans . Alle vi som har vært på fest i Selbu vet hva det betyr. En av bygdas musikere svarte eksempelvis slik da han ble spurt om hvilken utdannelse han hadde: ”Jeg har 4 år på folkeskolen, 3 måneders snekkerskole og 2 overnattinger på Selbu Husmorskole”.

Men alt dette er for intet å regne sammenlignet med det som skal skje tidligere på lørdagen Ikke til forkleinelse for den smule selskapelighet som fant sted i Oslo Rådhus tidligere i vinter da langrennsfiffen markerte 100-årsdagen. Men langrennsporten lar seg vanskelig stenge inn i ballsaler tapetsert med eleverte bordtaler, dristige utringninger, finere spansk porselen og ditto franske viner. Langrenn bedrives ute og lukter svette, klister og real mann/kvinnejevning.  Og Skiforbundet kjente sin besøkelsestid, og bestemte at den egentlige jubileumsfesten i år skal skal avholdes i fjelltrakten mellom Gauldalen og Selbu i Sør-Trøndelg. Veien opp til festplassen er tydelig merket. Ta toget eller bruk bil til tettstedet Støren som er kommunesentrum i Midtre Gauldal kommune. Følg merkingen mot gården Frøset på dalens østside. Etter litt gåing kommer du frem til strartstedet for det tradisjonsrike  Rensfjellrennet. Her kan du slå deg løs. ”Festlokalet” strekker seg helt til grenda Vikvarvet i Selbu kommune. Dit er det 60 km på og du skulle være klar for ovenfornevnte bankett.

RENSFJELLRENNET
Rensfjellrennet (legg merke til at på disse diftongfrie trakter heter det ”ren” og ikke ”rein” sjøl om vi snakker om samme dyret) er Midt-Norges svar på Birken. Noen vil si at Birken er Østlandets svar på Rensfjellrennet. Du har muligens allerede sett fjellet. Om du har gløtta ut av flyvinduet når du lander fra sør på Trondheim Lufthavn Værnes. Toppen kan se uanseelig ut, men vent til du står på Samsjøen og har gått 30 km. Da får de 200 vertikale metrene opp til toppen stigningen fra Kvarstaddammen til Midtfjellet til å virke som unnabakke! Rennet runda 60 år i 1994. I den anledning ble det laget en gedigen jubileumsbok, ført i pennen av undertegnedes inspirerende folkeskolelærer, Sigurd Aftret – vaskekte selbygg.
Han rekapitulerer rennets historie. Mens Birken viser til kongssagaen ber arrangørene av Rensfjellrennet deltagerne minnes de slitets menn som fraktet emner til kvernstener fra stenbruddene langt inne på fjellet ned til bygda.
Du får høre om Ole J. Kjøsnes som er Rensfjellrennets svar på Vasaloppets Moranisse. Ole har 5 seire i løpet. I dag bor han på aldersheimen i Selbu. Om du under banketten skulle slumpe til å bli sittende sammen med en Kjøsnes så ta det ikke for gitt at det er et barnebarn, halve bygda heter Kjøsnes.
Ta det heller ikke for gitt at de råd du måtte få underveis i rennet av de innfødte er til å stole på. De fikk trondhjemmeren Martin Sæterhaug sanne. Huk deg ned, da blir farten større i unnabakkene,  rådet Johan Evjen; de to lå i teten og hadde gått 58 av de 60 kilometrene . Martin så gjorde – og fikk senestrekk som Johan hadde beregnet. Sistnevnte kunne dermed ta en lett seier. Lars Erik Eriksen har sin egen historie av samme type, spør ham om detaljene.
”Hall of Fame” teller mange av langrennssportens berømtheter; Dæhlie, Smirnov, Aunli,  Brå,
Prokurorov, Zimjatov, Stensheim, Terje Langli, Lars Erik Eriksen, Grete Ingeborg Nykkelmo, Inger Lise Hegge.........

SPORTSSJEF SKINSTAD I SPISSEN ÅRETS RENSFJELLRENN
I årets renn har flere skinotabiliteter meldt sin ankomst. Egil Kristiansen har allerede slått på stortromma. Det gjør også Ove Aunli og Tor Håkon Holthe. Etter at også sportssjef Åge Skinstad har sagt fra seg jobben som sjefssmører for GTL-langrenn til fordel for deltagelse i Rensfjellrennet venter vi at også barneskirennentusiastene Jevne og Dæhlie vil bevise at de også har baller. Langrenn.com’s redaktør stiller sjølsagt opp, og utfordrer Brenna i Dagbladet og Dæhlie og Skjærli i VG. Hvis den gamle tanta i Akersgata, nå høyt på strå i Postgirobygget, skulle stille med en av sine sportsjournalister ville det være en sensasjon.
Men vi ser ikke bort fra at langrennsportens altmuligmann Per Nymoen kan ta opp hansken? Og hva med skipresident Seeberg. Sistnevnte har gitt uttrykk for at det står dårlig til med norsk distanserenn. I det militære fins det to slags måte å kommandere på; ”Gå på!” eller ”Følg meg!”. Vegard Ulvang skylder på at han er TD. Vi kan stille som stand-in herr Ulvang.

I det hele tatt; dette er en anledning til å vise at vi lever og ånder for langrennsporten.