Løypelengder i langrenn

Bakgrunn
Det har den siste tiden fremkommet påstander om at løypene stadig blir kortere og kortere. Jeg vil i denne artikkelen prøve å belyse de utfordringer som må hensyntas når man planlegger et langrennsanlegg.

I 2003 ble det av FIS besluttet at konkurranseprogrammet i langrenn i mesterskap skulle bestå av:

Øvelse                                    Kvinner                      Menn
Individuell sprint                     0,8 – 1,4 km               1,0 – 1,8 km
Team sprint                            0,8 – 1,4 km               1,0 – 1,8 km
Intervall start                         10 km                         15 km
Jaktstart                                 15 km                         30 km
Fellesstart                              30 km                         50 km
Stafett                                    4 x 5 km                     4 x 10 km

Det løypekonsept man har kommet frem til som skulle kunne betjene dette programmet, består normalt av 2 ulike sløyfer hver på 5 km. For løperen som går hele runden vil det oppleves som en sammenhengende 10 km runde hvor man er innom stadion ved halvgått runde. For 2006 O L i Torino og i Holmenkollen består 10 km runden av en sløyfe på 6,3 og en sløyfe på 3,75 km. Dette av terrengmessige årsaker. På hver av sløyfene kan det gjøres avkortinger for 3,75 km – 3,3 km – 2,5 km og sprint.

Det er således riktig at man ikke lenger har runder på 25 eller 16,7 km for en 50 km eller 15 km for en 30 km. Da foregikk praktisk alle konkurransene i intervall start, kun i stafettene var det fellesstart. Det var da heller ikke krav om TV- dekning av hele løypa.

Sprintkonkurransene i mesterskap har man kommet frem til bør ha en konkurransetid på ca 3 min og 30 sek for begge kjønn. Det tilsier løypelengder på hhv 1300 og 1600 m.

Hvilke faktorer er det som påvirker utformingen av langrennsløypene?

·         FIS regelverk

·         Tilgang til terreng

·         Publikums opplevelse

·         Kostnader forbundet med TV produksjon

·         Arrangementssikkerhet

·         På enkelte arenaer tilpasning til skiskyting

FIS regelverk
Kravene til løypeprofil har ikke endret seg vesentlig. På de siste 15 år er det gjort 2 justeringer av regelverket som berører profilen. Den ene er at i største sammenhengende stigning ble høydeforskjellen redusert fra 100 til 80 m. Eksempelvis kan det nevnes at stigningen opp Skjennungslia i Holmenkollen har en høydeforskjell på 79 m. Den andre er at samlet stigning for 50 km ble øket fra 1800 til 2000 m. Dette for å tilpasse stigning pr kilometer til de andre konkurransedistansene, slik at samme løyper kunne brukes enten man gikk 15 eller 50 km. Den store endringen i krav til løyper er bredden som må økes fordi flere av konkurransene foregår som fellesstart.

Det har i media vært en meningsutveksling om fiskebeinsløping. I klassisk fellesstart er det slik at om man må ut i fiskebein, så vil skiene kunne krysse hverandre, og løperne faller gjerne på kne. For å unngå det og skape mest mulig rettferdige konkurranseforhold prøver man derfor å unngå fiskebein. I en periode var det en oppfatning at løypene skulle være harde, og at harde løyper var ensbetydende med mange fiskebeinsbakker. De som gikk NM i 1984 på Hof opplevde det. Filosofien har nå vært å lage løyper som inviterer til fart og som også er teknisk mer krevende. Faktisk viser det seg å være vel så hardt som fiskebeinsløyper hvor nesten alle gikk sakte. ”Åkbare banor” som svenskene sier, er en ledetråd for oss løypeleggere.

Tilgang til terreng
For 2002 O L var det i praksis ingen begrensinger på tilgang til terreng. Lengste runde der var 16,7 km. Senere har det blitt vanskeligere. For 2006 O L var tilgangen til terreng betydelig redusert. Man måtte holde seg innenfor et rektangel på ca 500 + 2000 m. Det var ikke mer plass til rådighet. Man var omkranset av andre byggverk og utilgjengelig terreng. Siste vinters O L i Callaghan Valley var det innenfor et område på ca 1000 x 1000 m plassert 10 km løyper med stadium for langrenn, 4 km løyper med stadion for skiskyting og 2 hoppbakker + nødvendig infrastruktur. Her var det i hovedsak tilgjengelighet til brukbart terreng som var begrensingen. For 2014 O L i Sochi er det samme utfordring. I Holmenkollen ville det selvfølgelig være mulig å beholde 16,7 km løypa. Økonomiske hensyn, både for utbygger og TV produksjon, samt naturinngrep utgjorde begrensingen denne gang.

Publikums opplevelse
En av grunnene til at flere av langrennsøvelsene nå går som fellesstarter er et ønske fra resten av verden om å gjøre sporten forståelig for andre enn skandinaver. Økt publikumstilstrømning og økede sponsorinntekter både nasjonalt og ute i verden indikerer at man nå når frem til et bredere publikum. Jeg hadde jo trodd at når man fikk storskjerm på stadion så ville folk strømme til. Min erfaring fra Holmenkollen viste at så var ikke tilfelle. Skal publikum strømme til stadion må de oppleve nærhet til løperne, noe en skjerm ikke gir. Det er ingen som heier på skjermen. TV vanene endrer seg, fjernkontrollen brukes til å velge blant flere kanaler og raskt bli oppdatert på utviklingen, noe en intervallstart ikke gir samme mulighet for.

Kostnader forbundet med TV produksjon
Å produsere for TV sending fra 25 km i Holmenkollen var en meget kostbar affære. Det er begrensing på hvor lang kabel man kan fra produksjonsbussen til ytterste kamera, normalt ca 1000 m. Vanligvis måtte man hente inn til Oslo produksjonsbusser fra andre deler av landet og selvfølgelig også bemanne disse. TV selskapene er under press økonomisk for å gjøre produksjonen billigere, og om sporten ønsker fortsatt å være på TV må man ta hensyn til økonomien hos de som skal produsere for TV. Om man ser på siste O L i Vancouver lå hele løypenettet innenfor en avstand på mindre enn 1000 m fra bussens plassering.

Arrangementssikkerhet
Snøproduksjon har etter hvert blitt en nødvendighet for å sikre tilgangen til langrennsløyper. Det har medført at langrenn har nådd frem til langt flere mennesker som har oppdaget gleden med å utøve denne idretten. For å kunne snølegge en langrennsarena med tilhørende løyper er det 2 hensyn som vektlegges og det er kvaliteten på sommerprepareringen, ujevnheter må fjernes, og det andre hensynet er transportdistansen enten man legger vannledningen langs traseen eller snøen må kjøres ut. Må snøen kjøres ut er bæreevne på traseen et moment i tillegg til at løypa må være kjørbar for tyngre kjøretøyer. Også dette tilsier mer kompakte løypenett. Disse er også billigere å belyse for å kunne benyttes i mørke.

På enkelte arenaer tilpasning til skiskyting
Dette går vanligvis bra. Skiskytterne har ikke så klart definerte krav til løyper. Vanligvis kan de bruke våre løyper, mens det motsatte ikke alltid er tilfelle. Stadionutforming er største utfordring.

Konklusjon
For konkurranser i fellesstart er det naturlig at det gås flere runder. Dette først og fremst av hensyn til publikum, men også av hensyn til kostnader både for arrangør og for TV produsent. For intervallstart er kravet at man kun unntaksvis skal gå mer enn 2 runder. Under VM i 2011 vil kvinnene gå en runde på 10 km, mens mennene går samme runde + en avkorting på 5 km i samme runden. Vanligvis er det mulig å sammenkople de to 5 km sløyfene utenom stadion slik at man dermed kan få en sløyfe på 7,5 km som ikke er innom stadion. 15 km i siste vinters O L hadde den løsningen. De mannlige løperne gikk 2 x 7,5 km. Det har imidlertid hendt at på grunn av snømangel eller på grunn av kostnader knyttet til TV produksjon så har løsningen blitt å ikke benytte hele det tilgjengelige sommerpreparerte løypenettet, men dette skal være unntaksvis.

Når man lager avkortingene prøver vi bevisst å legge de tunge partiene i ytterkant av sløyfene. Dette muliggjør at kvinnene kan få lettere løypealternativer enn mennene, eller også at anlegget skal kunne benyttes av alle kategorier løpere, gammel og ung, eliteutøver eller nybegynner. I gamle dager var det gjerne slik at når man skulle lage løyper til et NM, så var det de beste mannlige løperne det var fokusert på. Kvinnene og hverdagsidretten var ikke tilgodesett på samme måte. Jeg har i løpet av de siste 15 år brukt mye tid på, sammen med anleggseier, å gjøre løypene brukbare for alle kategorier langrennsløpere. Dette har vært helt bevisst, og særlig kommunene lar seg lettere overbevise om å bruke penger på et anlegg som alle kan ha glede av. Tilbakemeldingene både fra brukere, anleggseiere og offentlige etater har vært entydige på det.

Sist og ikke minst er det en stor logistikkutfordring å planlegge en langrennsarena. Det er 4 ulike trafikkstrømmer som skal foregå samtidig uten å forstyrre hverandre. Disse er:

·         Utøvere og støtteapparat

·         Publikum

·         Media

·         Arrangørens eget transportbehov

Dette gjelder for større konkurranser. Nasjonalt er det NM del 1 hvor alle disse hensyn må tas. For VM i Oslo er det kritisk at dette fungerer.

Ha en hyggelig vinter med gode opplevelser på ski uansett hvor lange løypene er.

Hermod Bjørkestøl
Leder NSF/LK og løypeansvarlig i FIS