Et langrenns-Norge på reisefot til Alta eller Kiruna er et dyrt apparat å sette i sving. For Norges Skiforbund er det høye kostnader relatert til å ha 50 landslagsløpere på reisefot i hele november. Til tross for flere nytegnede og gode sponsoravtaler i norsk langrenn er kostnadene også raskt voksende. Toppidretten koster, og investeringene er store for at vi som verdens beste langrennsnasjon skal fortsette å prestere best i klassen.

Som utøver stiller jeg meg derfor svært undrende til at skipresident Jan Jensen går ut med sine kommentarer i Aftenposten 26. oktober. Det fortelles om et rekordoverskudd på 40 millioner, og at dette er et resultat av at næringslivets tro på norsk skisport er større enn noensinne.

Med så mye penger på kontoen er det merkelig at vi som utøvere må dekke samlinger i november selv. Stemmer det virkelig at dette overskuddet er reelt, eller skyldes tallene dårlige regnskapsrutiner og manglende kontroll? Og bør ikke pengene gå til aktivitet slik at man kan skape de resultater og prestasjoner som næringslivet forventer?
Kan det stemme at vi som løpere må dekke samlinger selv hvis det finnes masse penger på bok i Norges Skiforbund?

Jeg gleder meg til sesongen, og ser frem til freske fraspark i tiden som kommer...

Thomas