NSF er til for utøverne og ikke omvendt!

Av Halvor Sveen

Mange er på banen og mener mye om Petter Northug og sponsoravtalene hans. Mye av debatten dreier seg på sett og vis om Skiforbundets virksomhetsstyring, eller kanskje heller mangelen på denne. Langrenssporten har endret seg kraftig over de siste år rent sportslig og blitt mer og mer tilpasset publikumskrav, TV dekning og generelle kommersielle rammebetingelser, slik som en rekke andre idrettsgrener. Dette kan man også saktens mene mye om, men dette er en utvikling som ikke kommer til å snu i vår levetid. Jeg skal ikke ta den debatten videre i dette innlegget, men for egen regning tilføye at dette er en utvikling som alt tyder på er en berikelse for langrennsporten og som har utvidet arenaen; nå er det topp konkurranser for klassikere, sprintere, taktikere, skøytespesialister og mer tradisjonelle slitere - og alt i en innpakning som er attraktiv for publikum. Utøverne har også forandret seg og vil fortsette å gjøre det. De vil ha sin høyst fortjente del av kaken og samtidig ha trygghet og forutsigbarhet i sine rammebetingelser. 1000 timer trening per. år - gambling i seg selv - må kunne gi mer i økonomisk uttelling enn en norsk 3 divisjons fotballspiller som trener 3 ganger i uken pluss kamp. En rekke utspill fra ledelsen i Norges Skiforbund over den siste tid når det gjelder utøvernes økonomi  tyder på at man ikke henger helt med i svingene her og ikke har en tilnærming og bakkekontakt som er i tråd med hva som er dagens realiteter. Utspillene kan også tyde på at man ikke ikke i fred og ro har satt seg ned med utøverne det gjelder og lyttet. Hvem er det som er til for hvem her?

Petter Northug. En profil og en løper vi har lengtet etter siden Bjørn Dæhli la opp. Ekstreme ferdigheter, vinnerskalle og publikumsappell. En løper som ikke bare kan hente hjem dusinvis av mesterskapsmedaljer og spre glede i norske hjem, men vil også ha en enorm betydning for ski-Norge totalt sett. Hvor mange ''Northuger'' allerede har vi på barneski skolene og i skileiken? Men, som Petter selv sier, (jeg har bare hørt på radio altså, som jeg regner med de har i NSF også) - uten å bruke hverken store ord eller fakter;  han er interessert i å satse langsiktig på langrennsporten, og vet hva som kreves og hvilken jobb som må gjøres sommer og høst for å være i verdenstoppen om vinteren. For å få til dette trenger han langsiktige og forutsigbare økonomiske rammevilkår. Basta, punktum, finale. Kan dette være så vanskelig? Hadde jeg vært ledelsen i NSF hadde jeg løpt til Petter etter fjorårets sesong og sikret denne utøveren på alle tenkelig og utenkelig måter; kjære vene; en uslepen diamant som de har fått rett i fanget!  Men istedet blir han møtt med trusler og moralprekener når han via sitt eget støtteapparat tar tak for å sikre fremtidig satsning på topp nivå. Kom heller utøveren i møte med en konstruktiv holdning og ikke minst med en holdning som speiler dagens behov, krav og rammebetingelser. NSF er til for utøverne og ikke omvendt!