Petter Northug har ikke blitt fremstilt som gris eller med bombe i turbanen. Like fullt er hans taushet etter tre-mila prinsipielt samme debatt som karikaturstriden rundt Muhammed.

I pressen har han fått hard medfart av journalister og forståesegpåere som nærmest hetser ham for at han umiddelbart etter tre-mila ikke ville uttale seg. Mens de samme miljøene i karikaturstriden er barrikadestormere for å beskytte folks rett til å håne religiøse ikoner, er det ingen som beskytter den samme rett for Petter til å tenke seg om før han ytrer seg.

Hva skulle han sagt?
Det er nok av dem som snakker før de tenker. Slikt blir det bråk av. Den umiddelbare reaksjonen kunne fort blitt: ?Hainn jævla svensken braut staven og saboterte løpet for mæ.?

Det ville gitt media toppoppslagene de søker, og det hadde blitt et salig styr for å kommentere i hytt og pine, med krav om beklagelser, og nærmest krigstilstand i ski-miljøet på  tvers av Kjølen.

Verken Petter eller internasjonalt langrenn ville tjent på det.

Men det er slik ei avisand skapes. Det fremsettes en provokasjon, provokasjon utløser en forventet reaksjon, og helvete er løs. Dialog, samtale og debatt er forsuret og forstyrret.

Dette var ikke den uttalelsen som kom da Petter omsider snakket. Tvert imot understreket han at det var et uhell. Marcus Hellner er en fair løper, som aldri ville ødelegge for en konkurrent ved å sabotere utstyr.

Ingen ytringsplikt
Selv om vi journalister gjerne tror det, har ingen plikt til å stå på pinne for oss.

Jobb, sponsorer, jo da, det er mange hensyn og plikter for en topputøver. I et tidligere liv, med litt romsligere lommebok, sponset jeg selv topputøvere. Jeg tror jeg ville foretrukket at en utøver fikk tid til refleksjon før han slang med leppa foran mikrofonene.

For det journalister aldri har tatt inn over seg er dette: Å lure ut et oppsiktsvekkende utsagn er enkleste sak av verden. Men det er uinteressant. Det viktige er å få vite hvilken oppfatning et intervjuobjekt vil stå for. Det er selve kjernen i en sak.

Journalistene har i mange år latt seg rive med til spissvinkling av stoffet, som gjerne bommer totalt på kjernen. Utfordringen må være at journalistene lærer seg til å gjøre kjernen så interessant at publikum vil ha den.

Det blir som i næringslivet. Kjernevirksomheten skal selge bedriften. Virksomhet som hemmer kjernevirksomheten kvitter man seg med. (Dra ikke dette utsagnet for langt. Som samfunnskritiker har jeg mange synspunkter på hvordan slikt skal gjøres, men det faller ikke inn under denne kommentaren).

Debatten forsvant
I ståket etter målgang forsvant en viktig faglig debatt. Reporterne var svært opptatt og begeistret over svenskenes såkalte sykkeltaktikk. Det var jo fascinerende å se på.

Men langrennsløpere er ikke syklister, og de har ikke systematisert taktikkene ennå. Vi trenger en diskusjon om grensene for taktiske disposisjoner. Den debatten bør
være konkludert før neste sesong; i hvert fall før Ski-VM i Holmekollen.

Det er greit at man ikke drar når en lagkamerat er i brudd. Men det er ikke greit å sabotere for andre. Å rykke forbi for å bremse, blir det man i fotball kaller obstruksjon, som gi frispark. Ved gjentakelse gult og rødt kort. I sykkel løses dette ved at andre lag samler seg i front for å hente inn utbryterne. Vi ser sjelden at lagkamerater går opp for å bremse.

Der hvor dette skjer, er når man har ei dårlig organisert rulle, som gjør at lagkameraten naturlig kommer frem ved at andre viker plass. Men vi ser ikke rykk med det utgangspunkt å sperre. Jeg har ikke studert opptakene i ettertid, og kan derfor ikke stå inne for mitt første-inntrykk. Poenget er at også taktikk skal være fair play.

Nye rådgivere?
Skiforbundets presserådgiver Rolf Nereng mener Petter må ha nye medierådgivere; han selv kanskje? Hva et impulsivt menneske ikke trenger, er å hoppe når andre sier hopp. Denne saken er uegnet for å foreslå nye rådgivere. Tvert i mot, Petter handlet klokt, som å tenke før han snakket. Det kunne også Nereng lære av, i stedet for å komme med slikt samme dag som sprintstafetten skulle gås.

Slutt