Av Marius Lystad

"Som att skita ut en soffgrupp", var det spurtsterke svaret fra en av våre svenske søstre da hun ble spurt hvordan det føles å føde. Tenk bare da hvordan det må føles å føde en norsk skiløper? Asså, en babis med ski på beina! Er det rart vi er tøffere i skallen enn svenskene? De går jo fremdeles barneskirenn de, når de utfordrer skivante nordmenn i sporet! Det
faller meg som den største selvfølgelighet at Liv Grete Skjelbreid Poirèe kom tilbake etter fødsel, og vant absolutt alt i verdensmesterskap i skiskyting. Hva søren er en vanligvis stressende konkurransesituasjon liksom, mot å føde en norsk skiskytter? Asså, med både ski på beina og børse på ryggen! For det ble jo en skiskytter, det skjønner til og med jeg. Mora var verdens beste i sporet og faren fra Frankrike var verdens beste fra straffemerket. Det vil si, han ble aldri straffet på standplass Raphael da. Han traff.

"Du blir god på det du trener på", er en klok, nordtrøndersk observasjon. Et mindre moralsk menneske enn han som sa det, vil kanskje konkludere med at kloning er neste ledd i den eskalerende kapprustningen skinasjonene imellom? Heldigvis havner kloning helt sikkert på dopingslista. Da er i så fall mitt umiddelbare forslag således: utnytt samtlige moderne kommunikasjonsmiddel, sett opp faste og mange sekunderingsposter østover til Finland og Russland, og sørg for at de får tidlig og tydelig beskjed om at KLONING STÅR PÅ
DOPINGLISTA!! Hvilket asså ikke bare betyr at kloning er forbudt og medfører utvisning, men at kloning også vil bli medisinsk etterforsket. Året rundt.

Skjønt, skal man klone en sterk skiløper, må man jo først ha en sterk skiløper da. Näh, förlåt. Det var lågt. Men ändå, med sånna dopningsfall kan väl antidopningsarbetet overlates til svenskene en stund? Så kan duktiga norska dopningsforskare och dopningsefterforskare fokusera mer på förebyggande laboratoriearbete och jagande efter omoralska bakmän. Da hadde kanskje kapprustingen blitt et fortidens kapittel? Og Russland hadde blitt skikkelig sterke, for de er jo relativt ufarlige som skinasjon og
stafettutfordrer når deres stauteste bare får lov til å se på. Det handler jo tross alt om mer enn bare å delta. Eller hur?

Selv om de er flinkere enn oss der, svenskene, til å svelge skuffelser. Men det er vel tross alt ikke stort å trakte etter heller. Undres om ikke akkurat den egenskapen har en sammenheng med resultatene deres, men det er en annen og altfor vanskelig diskusjon for denne teksten.

Stakkars svensker. Hva skal de finne på? Svenske babiser må jo først få lov til å lære seg å gå, før de tvinges ut på skitur. Og da har jo allerede den norske nabopoden et par års forsprang. For de lærer seg vel å gå samtidig som andre barn, svenskarna og svenskorna i norr og svorskarna og svorskorna i Värmland? De er jo ofte nest best på ski, så de er jo ikke aller verst. De verste på ski derimot, er gjerne best i fotball, men den depresjonen hører heldigvis ikke hjemme her.

"Æ skjøn itt koffor hanj e nærvøs da, hanj ska væl itt gå skirenj?", svarte stafett-Sture Sivertsen da han fikk høre at herretrener Erik Røste var nervøs før OS-stafetten nittiåtte. Og det var jo et betimelig spørsmål det. I OS nittiåtte hadde vi tross alt med oss Dæhlie og Alsgaard til Japan. Altså, med all respekt kjære intervjuer, her snakker vi norsk skiadel som
oppfant egen motbakketeknikk før de svenske utfordrerne kunne gå. En traust og bråsterk bonde fra verdens beste skifylke, som attpå til er født med ski på beina blir vel aldri nervøs Sture? Såpass må dere fatte og begripe NRK. Og det er vel strengt tatt ingen grunn til å være nervøs heller? Jeg mener, så lenge antatt tøffeste utfordrer heter Sverige?

"Sverige?!", Morten Aa Djupvik? "Sverige?!", spurte han i fullt alvor, og satte seg opp i stolen som om det stod om stafettgullet allerede på pressekonferansen. Vil du bli med ut og spurte eller? Hæ? Sverige, hvis avslutter heter Marcus Hellner? Han jeg spurtbeseiret med èn stav og èn uten trinse? "Uten trinsj! Uten trinsj!". Alle i salen lo seg jo skakke, utenom
han som mente alvor da. Og selvfølgelig trener Djupvik, som ble født uten ski på beina stakkar. Han satte seg stum og sjokkert tilbake i stolen. Foran hele det norske pressekorpset, lamslått som en spurtslått svenske av den selvfølgelige selvtilliten til verdens tøffeste nordtrønder. Jeg elsker deg som jeg elsker Andrej Arshavin, Petter Northug. Jeg ville kjempet imot et kyss med all kraft, men en klem kunne du kanskje fått. Jeg snakker om en gutteforelskelse. En forelskelse som muligens bunner i en diskutabelt usunn misunnelse og mangel på personlig selvrealisering, men som likevel gir mye mer enn den koster. Og som avhenger totalt av at du beseirer Sverige og Tyskland og skryter av det etterpå!

"Dette er ikke noe for svensker", sa jo for så vidt Bjørn Dæhlie allerede på nittitallet. Da lot han seg likeså godt intervjue mens han staket seg opp ei fjellknaus et eller annet sted. Riktignok med rulleski på beina, men det er vel ikke en mer dramatisk overgang for et norsk mirakelbarn enn hva skiftet mellom gress- og kunstgressko er for en stakesvak fotballspiller? Neppe. Det er uansett ikke noe for svensker da. Eller tyskere for den saks skyld. "Farta er fin for mæ asså", som Petter'n sa noen kilometer før oppløpet under forrige mesterskapsstafett. Riktignok på engelsk da. For det så i hvert fall ut som han hadde mistet troen på seier, den gode tysker Teichmann, da duoen ankom skistadion i Liberec. Det var nok bare det svenske, og forståelig nok, det tyske skipublikum som trodde på noe annet enn norsk seier akkurat da. Jeg har lurt noen ganger på om ikke Petter'n kan tysk da, for Teichmann gjennomfører de fleste intervju på førstespråket. Kanskje det var Petter'n selv som gjorde utslaget. Jeg mener, han spurtbeseiret jo Tecihmann allerede som tenåring. I Falun i Sverige. Under Skidspelen. Da ble han tidenes yngste vinner av et verdenscuprenn.

Nei, jeg gleder meg Petter! Jeg gleder meg som en unge. Som en unge som ble født med fotballsko men som elsker norske skiløpere som beseirer svensker og tyskere og skryter av det etterpå. Også har vi jo Simen i tillegg da. Husker du han Medel-Svensson? Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om Simen sjøl jeg, før han kapret tredjeplassen i verdens tøffeste skikonkurranse. Det er noen år siden nå, så kanskje du ikke helt klarer å plassere ham blant den stadig ekspanderende skifamilien? Han er tilbake i godt, gammelt slag sies
det, så Simen har sikkert veldig lyst selv i hvert fall, til å re-presentere seg i løpet av vinteren. Den første langrennsløperen som kommer til å slå Northug i en distansespurt på ski sies det. Østensen er etternavnet da, for ordens skyld. "Stor og sterk kar. En smidig og teknisk slepen skiløper." Storveis Simen.

Men okej, dere kan få klone Simen og Petter'n etter endte karrierer viss vi får Zlatan og Björn Borg. okej? God sesong alle sammen