Illustrasjonsbilde. Foto: Kirsti Kringhaug/Langrenn.com.

Illustrasjonsbilde. Foto: Kirsti Kringhaug/Langrenn.com.

– Derfor elsker jeg langrenn

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Foran meg utfører bestefar tyngdeoverføring av en annen verden. Det er bare venstrebeinet som er i kontakt med den kalde, tørre snøen. Høyrebeinet har han nettopp brukt til å sparke fra med, og nå står han der på venstreskia og sklir innover fjellet som en litt komisk, men ekstremt lykkelig gallionsfigur. 

«Nei, nå har vi det bra, ra ma» utbryter han. 

«Eller hva sier du, gullet has bestfar?»

«Ja» svarer jeg. 

Jeg begynner å bli lei av å svare. Det er ikke akkurat første gang han stiller meg det spørsmålet siden vi la ut på skituren for fem kilometer siden. Og på skituren før det. Og på skituren før det igjen.

«Se der, Kaja! Se så flott det er! Nei, så fint har det aldri vært før.»

Ringer vi til bestefar på Lillehammer fra huset hjemme i Ås og spør om skiforholdene, spiller det ingen rolle om det er aprils skareføre, desembers knirkende tørrsnø og lave dagslys, eller oktobers flekksnø med grus. Aldri har det vært finere forhold.

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt. Tyngdeoverføringen skifter, og nå sklir han på høyreskia mens han begynner på plystrerepertoaret som stort sett består av ei låt, en modifisert versjon av «Det er lov å være bli’».

Om den er modifisert av NRKP1 Hedmark og Oppland som alltid står på i det store huset med utsikt mot Lysgårsbakken, eller om den er modifisert av bestefar, vet jeg ikke. De to første verselinjene går i hvert fall som følger: 

«Det er lov å være bli’,
rusle rundt i skog og li» 

Det høres ut som noe bestefar kan ha funnet på. 

Jeg går bak bestefar og undrer meg over hvordan han klarer å skli så lenge på hver ski. Den gamle Fjellrävensekken han har på ryggen har ikke rukket å bli populær blant hipsterne, for hipsterne finnes ikke ennå.

Hver gang vi treffer på en skiløper nærmest roper bestefar «HEI!» og rekker opp høyrehånda i en jovial hilsen. Hansken skjuler hånda som mangler en pekefinger og en halv tommel fra den gangen han tok i litt for hardt med vedøksa.

Bestefar kjenner alle. Om alle kjenner bestefar, vet jeg ikke, men alle skal hilses på og prates med. Om været, om føret, og hvor fint det er og at det aldri har vært finere. Selv om han har vært på akkurat denne plassen sikkert tusen ganger før både sommer og vinter. Jeg spurte en gang bestefar hvor mange ganger han tror han har vært på fjellet på Nordseter.

«Nok til at jeg hadde vært millionær om jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hadde passert bommen» repliserte bestefar. Jeg tror nesten på ham.

Årene går, bestefar med verdens mest tyngdeoverførende diagonalgang blir en del av jordens kretsløp og Fjellräven blir kult blant folk på min alder. Huset med utsikten mot Lysgårdsbakken selges, og mamma og pappa kjøper seg hytte på Nordseter.

Jeg har passert bommen på Nordseter flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er fortsatt langt unna å være millionær. Jeg går mil på mil på ski innover i fjellet, men blir aldri like god på tyngdeoverføring som det bestefar var.

En dag i romjula er mamma og jeg ute på ski i blåtimen langt inne i Øyerfjellet når vi plutselig ser en gammel mann med slitt Fjellrävenryggsekk og en fenomenalt seig gammelmanns tyngdeoverføring.

Vi går forbi, men stopper lenger opp i bakken og venter på mannen for å være sikre på at det ikke er bestefar som har gjenoppstått. Vi drar fram sjokoladen og later som vi tar pause når mannen kommer glidene som en lykkelig gallionsfigur gjennom fjellterrenget. Mannen nikker, sier «HEI!» og løfter høyrehånda i en jovial hilsen. 

Med hakene på våre respektive bryst klarer vi ikke gjøre annet enn å tilby mannen sjokolade, noe han takker pent nei til mens han fortsetter i jevnt tempo innover fjellet. 

Det er et par minusgrader, snøen er tørr, trærne har ikledd seg sine hvite kjoler, sola er på vei ned og blåtimen er blåere enn noen gang. Mamma og jeg ser på hverandre. Vi trenger ikke si noe, for vi vet at vi tenker det samme. Aldri har det vel vært finere.

Skrevet av
Kaja Stabursvik


Innlegget ble først publisert på Kajas blogg "Fra mosjonist til litt bedre mosjonist" og er gjengitt med tillatelse på Langrenn.com.


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut