Blant de første startende i Birkebeinerrennet 2016. Foto: Birken/Geir Olsen.

Blant de første startende i Birkebeinerrennet 2016. Foto: Birken/Geir Olsen.

- Det er nesten som i et bryllup, fintfolket har pyntet seg

I Birken møtes topp og bredd på samme startstrek, og tusenvis av ulike oppkjøringer og forventninger skal settes på prøve. Morten Andreas Løchen setter ord på det hele:

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut
 

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Vedrørende Birken og Birkebeinerrennet.

Her møtes topp og bredd på samme startstrek, og tusenvis av ulike oppkjøringer og forventninger skal settes på prøve. Alarmen står på friske 0325.

Å stå opp om morgenen er en viktig del av det å gå Birkebeinerrennet, uavhengig av ambisjonsnivået. Ikke bare på renndagen, men også året gjennom er det en viktig del av forberedelsene.

Toppen av kransekaka kommer denne tredje lørdagen i mars når alarmen for de fleste av deltakerne settes så langt inn på morgenkvisten at den nesten er en del av stammen.

Rennet som første gang ble arrangert 20. mars i 1932 har rukket å komme til den 78. utgaven i rekken og i år utgjorde det dessuten det 9. rennet i årets Visma Ski Classics-sesong.

Å være en birkebeiner har ikke alltid vært forbundet med noe positivt, begrepet ble først brukt som en nedverdigelse av Øystein Møylas etterfølgere på slutten av 1100-tallet fordi noen av dem ikke hadde råd til skikkelig fottøy.

I dag, derimot, er det assosiert med å være en frisk og sunn sjel og dessuten en viktig motvekt på folkehelsevektskåla.

Selv om jeg knapt har rukket å sove noe som helst spretter jeg rett opp. Heldigvis har jeg lært av en del turrennstarter med ulik grad av hell at det alltid lønner seg å ha alt klart kvelden i forveien. Det gjør at fokuset kan rettes inn mot dagens gjøremål.

Før lange skirenn av denne typen er det nemlig viktig å få i seg en god frokost eller to, så jeg tvinger i meg en saftig porsjon med havregrøt og smører to nister i tillegg - en til Rena og en til Håkonshall.

På Tingstadjordet ovenfor Rena yrer det som alltid av liv.

Det er nesten som i et bryllup, fintfolket har pyntet seg. Men til forskjell er det svært få bunader å se, her har folk heller funnet frem det raskeste treningstøyet fra klesskapet.

Man kan kjenne i lufta på Tingstadjordet at det er noen som har vært her flere ganger før. Mens disse gjør det de skal i ro og mak er andre tvert i mot å se løpende frem og tilbake - tydelig usikre på hvor og når de skal finne hva.

Det testes ski, og ryktene rundt hvilket klister som egner seg best lever fortsatt i beste velgående. Noen har skånet seg selv for akkurat den utfordringen fordi de skal stake - hele veien.

Jeg må si det forbauser og imponerer meg når jeg tar igjen en gammal gubbe (les ev. eldre herremann) som står og nipigger på skøyteski i bakkene oppover mot Dambua.

Samtidig tenker jeg på om det kan lønne seg for dem - hvor mange av disse stakende galningene sklir meg inn igjen på de lange flatene og utforbakkene fra Midtfjellet til mål?

På en sånn dag snakkes det mye om folks forventninger til seg selv og andre. Hvem kommer på pallen, hvem blir best blant dem på jobben, slår jeg mine gode venner og argeste konkurrurenter?

Sjeldent kappes det mer om å hedre hverandre enn denne dagen, og dessuten grave ned seg selv og sitt eget treningsarbeid.

Vi skal vie folk den tilliten at vi tror på dem, men det er nok en del som i beste fall beveger seg i gråsonen for hva som er sant og ikke. Vi har alle vært der. Hvor mange vi lurer er derimot svært utklart, muligens kun oss selv.

Man hører mye forskjellig, men jeg må si det toppet seg da jeg hørte om en som skyldte på for dårlig oppvarming. I et så langt renn skal man starte rimelig langt frem før man høster gehør for den bortforklaringa.

I tillegg til å være en konkurranse mot venner og bekjente er Birkebeinerrennet - eller Birken som det etter hvert så populært er blitt hetende - en konkurranse mot seg selv. Og er man tøff i nøtta er det en god anledning til å sjekke at sementgulvet nedi mørkekjelleren fortsatt er inntakt.

Jeg hadde pugget tidene mine fra i fjor, og planla å gå mot dem underveis. Men det skulle vise seg å bli tøffere og tøffere utover dagen. På Skramstad lå jeg omlag minuttet bak meg selv for et år siden.

Ingen fare ennå, tenkte jeg, dette kan jeg gå inn, men på Kvarstad var det omvendte forspranget doblet. Ikke nok med det, motvinden økte i styrke og effekt. På slettene inn mot Sjusjøen hvor ting nesten gikk av seg selv i fjor, var det nå en krig både med og uten fraspark.

Ned fra Sjusjøen fikk jeg som vanlig gleden av all lasagne og taco jeg har konsumert opp igjennom, og ikke minst den senere tids priskrig på Påske-marsipan og smågodt. I disse bakkene kommer kiloene man drar på resten av året virkelig til sin rett.

Det gikk radig nedover, og på det meste var jeg oppe og nikket på 60 km/t. Man burde nesten hatt hjelm, men det tenkes det lite på når adrenalinet dunker.

De siste kilometerne var det null, niks og nada feste å få, men eimen av Gildes wienerpølser og lyden fra speakeren ga motivasjon til å karre seg over de kulene som kom.

Vel i mål ble jeg ønsket velkommen av de frivillige funksjonærene. En var dessuten så raus at han spente av meg skiene. Tusen takk for at dere er så joviale med hver og en av oss!

Gratulerer til alle som gjennomførte, husk at uansett hvordan det gikk slo vi dem som ble hjemme!

Lykke til med forberedelsene til neste sesong!


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut