Maks Zechel jobber med teknikken i Holmenkollen. Foto: Pat McCarter.

Maks Zechel jobber med teknikken i Holmenkollen. Foto: Pat McCarter.

– Sjokkert over hvor mye intervalltrening vi hadde

Project Langrenn

– Hardøkter på ski er der man blir god, men ...

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Kalenderen viser 1. mai, men jeg føler at tiden renner fra meg.. Snøen har ikke smeltet helt bort, men jeg kan allerede høre nysnøen knirke under skoene mine mens jeg løper til startstreken på Beitoåpningen.

Jeg begynner hardt. Vinteren er rett rundt hjørnet, og jeg må ta igjen de beste gutta på laget med én gang hvis jeg skal gå like fort som dem til vinteren. 

Jeg husker hvordan klokka tikket i hodet mitt hele våren. Det fantes rett og slett ikke nok tid til å gjøre alt jeg trengte å gjøre. Etter hver økt med lagkameratene mine, evaluerte jeg hva jeg var dårlig på, og så prøvde jeg å bli bedre til den neste hardøkten. I staking var teknikken min forferdelig i høy fart. Så hver gang jeg gikk alene på rulleski, kjørte jeg hurtighetsdrag i nedoverbakkene. Jeg hadde bestemt meg for at i4 var den viktigste intensitetssone for skiløpere, siden man kan trene mange slike “O2-opptak-byggende” økter uten å gå seg helt i kjelleren. Utenom hardøktene med Team Norconsult, gikk jeg mange i4-løpeøkter på tredemølla. Jeg må beklage til alle på Elixia Asker som fikk med seg en uventet dusj i medlemskapene sine, da jeg svettet meg gjennom drag etter drag. 

Da jeg først flyttet til Norge, ble jeg sjokkert over hvor mye intervalltrening vi hadde i Asker Skiklubb. I Canada var jeg vant til 6x5min eller 3x10min terskeløkter, eller 4x4min i4-økter. Jeg hadde sjeldent intervaller mer enn to ganger i uka. I Asker hadde vi intervalløkter i hvertfall 2-3 ganger i uka. I fjor hadde jeg en gang seks terskeløkter i fem dager. Ett år i Norge gjorde at jeg ikke lenger ble nervøs da jeg så 6x10min, 10x4min eller 6x6min på planen—øktene jeg hadde trodd ikke var innenfor mine evner ble en del av hverdagen min. Fordi jeg ble bedre av så mange hardøkter begynte jeg å tro, jo mere, lengre og hardere, desto bedre.

Resultatene kom fort, og etter noen få uker var jeg i teten på de fleste hardøktene. På denne tiden trodde jeg at det var viktig. Hver fellesøkt trengte jeg bevis på at jeg var en god skiløper. Kortsiktig fungerte det, men langsiktig var det ikke bærekraftig. Jeg presset for hardt for ofte, og jeg brøt kroppen ned mange ganger når den ikke var klar til å tåle intensiteten. Jeg gikk for hardt i alle intensitetssonene, så at forskjellen mellom i3 farten og i4 farten min ble veldig små. Jeg var kongen av i3 øktene, men utenom de gangene jeg gikk tremila og femmila, hjalp det ikke med rennfarten min. Jeg ble en seig skiløper. Nå skjønner jeg at det er ofte de med lavest selvtillit, ikke de som er best, som går fortest på intervalløkter.

Reid Coolsaet, en canadisk distanseløper, skrev en twittermelding en gang som oppsummerer min største svakhet: “Noen ganger må jeg minne meg selv at poenget bak en økt er å bygge form, ikke å vise form. Dette tar selvtillit og tålmodighet.” Det har ofte vært vanskelig for meg ikke å ta ut alt på hardøkter, fordi jeg lenge trodde at sammenhengen mellom innsats og evne var direkte. Jeg synes det er vanskelig ikke å oppsummere meg selv som skiløper—nei, som menneske—etter hver eneste økt. Når man satser alt man har i noe, er det kanskje ikke så rart at man søker bekreftelse på at det man gjør er bra.

Det har tatt lang tid for meg å innse at det ikke har noe å si om man “vinner” eller “taper” en økt. Å slå Harald på elghufs i juni, mens jeg er i toppform og han er i middels form, og å tro at jeg er en like god skiløper som han, er å være naiv.  Jeg har slått mange av lagkameratene mine på intervalløkter, og blitt slått av dem i renn hele vinteren. Det som gjelder er å bli bedre når man trener, og være i form og fokusert når det gjelder. Avhengig av hva kroppen sier, må øktene tilpasses slik at de forbereder deg best mulig til vinteren. Da er man nødt til å lytte til sin egen kropp, ikke til det alle andre gjør. Jeg synes de dagene som krever mest, er ikke de hvor man velger å trene mer, men de når man må la kroppen hvile og restituere. Alle typer dager er like viktige. 

I fjor trodde jeg at mer intervalltrening var nøkkelen til suksess i langrenn. Ett år senere, lærte jeg at det ikke lønner seg å presse kroppen hardt hvis den ikke kan tåle det. Jeg er ganske sikker på at jeg kun fikk noe ut av mindre enn én fjerdedel av de i4 øktene jeg løp på tredemølla i fjor. De gjenstående tre fjerdedelene gjorde formen min sannsynligvis verre. 

Til tross for alle feilene jeg tok i fjor, synes jeg fremdeles at hardøkter er det viktigste treningen vi gjør. Det er her man imiterer hvordan man vil gå i skirenn. Hvor mye styrke man har trent har ikke noe å si, verken hvor mange timer man har løpt, hvor høy man har malt i O2 eller hvor fort man løper 3000m på banen. Ut i løypa, i midten av februar, betyr ingen av det en dritt. For å gå et bra skirenn, må man gå fort på ski. Da må alle treningsøktene, samme om det er elghufs eller rulleski, være tilpasset for å gjøre deg raskere på ski. 

Hardøkter på ski er der man blir god, men for å bli god av en hardøkt, må kroppen være klar til å utnytte farten og intensiteten. Alle støttespillerne til hardøktene er helt avgjørende hvis man skal bli god, fordi det er der man utvider kroppens potensialet. Tekniske guder som Johannes Høsflot Klæbo har vist oss at spesifikt teknikkarbeid gjør at en skiløper kan gå med flere gir i et skirenn, uten å trenge høyere kapasitet. Styrke hjelper deg å unngå skader, bli mer eksplosiv og være sterk nok til å holde god teknikk. Løping øker kapasiteten din, som gjør at kroppen klarer å tåle, og bli bedre av, flere hardøkter. Det er viktig å finne ut hvor energien sin er brukt mest effektivt i trening så at man kan forbedre sine svakheter og mestre sine styrker. Nøkkelen til suksess i langrenn er ikke å være sterk nok til holde planken i ti minutter. Nøkkelen er å finne ut hvor sterk man selv må være for å være rå i dobbeldans, hvordan man skal gjennomføre en elghufs økt så at det føles helt naturlig å fly opp bakkene på vinteren, og hvordan man skal padle på rulleski så at man kjenner den riktige rytmen man har jobbet med hele sommeren da man går skirenn.

Treningsøkter som er viktige er ikke alltid fullstendig langrennsspesifikt, men så lenge man er klar over hvordan treningen skal gjøre seg bedre til å gå på ski, kan man bruke slike økter til å utvide evnene sine i skisporet. Mange friidrettsløpere kjører korte motbakkeintervaller tidlig i treningssesongen, selv om de kun løper på banen under konkurransesesongen. Det høres dumt ut, å løpe oppover for å bli raskere på flatene, men bakkedrag bygger styrke i beina. Den styrken gjør at man kan løpe mere eksplosivt, og det gir muligheter for å utvikle hurtigheten og teknikken sin mere enn man kanskje kunne ha gjort bare av å trene hurtighet. Denne våren har jeg hatt noen økter hvor jeg har gått kontrollerte 20 sekunders hurtighetsdrag, mange av dem i padling, siden jeg ønsker å bli bedre til å padle i høy fart. Tanken er at øktene skal bygge opp muskulaturen min slik at jeg kan få mer ut av intervalløktene senere i sesongen. Det er i hvertfall det jeg tenker nå, men spør meg igjen om ett år, og det er godt mulig at treningsfilosofien min ser helt annerledes ut.

I fjor smalt startskuddet 1. mai. I år har jeg ruslet i gang med sesongen. Det betyr ikke at jeg er ufokusert eller mangler motivasjon, bare at jeg ikke er stresset over å være bakerst på intervalløktene akkurat nå. 

I år handler det om å bygge noe holdbart. 

Tradisjonelt sier mange at formen burde bygges opp som en pyramide. De nederste etasjene bygges av lave intensitetssoner, teknikk og styrke. Spissen av pyramiden er formtoppingen, og bygges ofte med korte, harde intervaller. Det sies at jo større basen av pyramiden er, desto høyere kan formtoppingen bygges. De som trener mer i lavere intensitet, tåler også mer hard trening og klarer å bli gode av det. Selvfølgelig er ikke trening fullt så enkelt, og det finnes mange forskjellige måter å bygge opp formen på. Poenget er at hardkjøret jeg begynte med i fjor på våren gjorde at jeg fikk veldig raske resultater i utviklingen min, men jeg hadde bygget pyramiden opp-ned. Formen min var ustabil. I en sesong hvor jeg ofte ble utsatt for sykdom, betydde det at jeg ikke klarte å prestere bra over en lengre periode. Jeg tror grunnen til at noen av lagkameratene mine klarer å prestere jevnt hele vinteren, er at de ofte  ligger rett under toppformen deres, samtidig som de har trent så bra at den “nest høyeste” etasjen deres er veldig høy. Å ligge litt under toppformen i de fleste renn gjør at de klarer å tåle mange renn uten å bli helt utkjørt.

De beste på laget har alltid kontroll. Sjelden er de helt utslitt etter intervalløkter. De vet når de må holde igjen, og når det lønner seg å presse på alt de kan. Da Erland fikk sin  karrierebeste, 8. plass på 15 km klassisk, under Beitoåpningen i fjor—kun slått av det norske elitelandslaget—var jeg ikke overrasket. Erland hadde ikke gjort noe sjukt under treningen hele året—man kunne til å med si at han imponerte en del mindre på trening enn han hadde året før—men han visste hva han gjorde. Han holdte seg frisk, gikk seg sjelden i kjelleren og trente bevisst. Et par uker før Beitoåpningen hadde vi en klassisk hardøkt på Natrudstilen. Alle på laget så Erland i kun 15 sekunder før han forsvant, og vi så han aldri igjen før økta var ferdig. Det var ikke bare farten han holdte som var imponerende, men også teknikken hans. Man trengte bare å se på bevegelsene hans for å vite at dette her var et farlig høyt nivå. Han gikk avslappet og han hadde mange gir, selv i de bratteste bakkene. Man ser det nemlig, når noen finner både toppformen, og “teknikkformen”. Alle frasparkene og stavtakene treffer litt bedre enn vanlig, og skiene og stavene blir en forlengelse av beina og armene. Det høres klisjé ut, men det er sant.

Denne våren, i stedet for å bli raskere bare av intervalløkter, brukte jeg energien til å bli bedre teknisk. Jeg har prøvd å bli sterkere der jeg var mindre god i vinter, og lært kroppen min hvordan den skal gå under skirenn denne vinteren. Langsomt har jeg begynt å tette luka på hardøktene, men de fleste dagene holder jeg igjen. I stedet for å presse intensiteten hver økt, prøver jeg å gå fortere gjennom teknikken—hvis jeg kan ta igjen de foran meg ved å gå fort i lettterrenget og ved å gå bedre teknisk, så har jeg lov til å konkurrere med lagkameratene mine. Ellers må jeg la dem gå. 

Det har tatt meg mange år å tørre å droppe stoltheten min. Det er fremdeles vanskelig for meg å ikke føle meg i toppform hele tiden og fortsatt ha troa på at jeg kommer dit etter hvert. Jeg må tørre å ha troa på at jeg er en god skiløper, uten daglige bevis. Jeg kan føle det koke i meg hver gang jeg ser de andre gå fra meg, men akkurat nå lar jeg følelsen koke, og vokse. Forhåpentligvis har jeg ikke kastet den bort før det teller.

Se også
* Project Langrenn, del 1: – Sammenlignet med hvordan jeg trener nå, var det jeg gjorde naivt og primitivt


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut


blog comments powered by Disqus