Resultater: Sykkel VM| Øvrige resultater nedenfor nyhet 4| LANGRENN PLUSS| UTTAK LANDSLAG OG TEAM
Illustrasjonsbilde fra sprinten under NM på Voss 2012. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Illustrasjonsbilde fra sprinten under NM på Voss 2012. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Stilarter i langrenn

Teknikk - Trening - Regler

Tross de ganske store endringer som har skjedd i langrennsporten de siste 20 åra er den for oss nordmenn fortsatt en ganske tradisjonsbundet idrett.
Tips en venn  Skriv ut

En stav av de svært bestandige metallene platina og iridium ligger trygt i et hvelv i Paris. Denne staven definerer hvor lang en meter skal være verden rundt.

Knut Bergsliens maleri av de to birkebeinerne Torstein Skjelva og Skjervald Skrukka underveis med kongsemnet Håkon Håkonsson spiller om lag samme rolle når det gjelder å «definere» langrennsporten.

Fristil
De to «utlendingene» Paul Siitonen og Bill Koch demonstrerte utover i 70-åra at en, når forholdene lå til rette for det, kom vel så fort frem når en benyttet såkalt skøyteteknikk.

Den norske holdningen til den nye teknikken var i begynnelsen ganske typisk; kom ikke og lær oss noe om skiløping. Den nye stilen representerer absolutt ikke noe nytt; enhver nordmann har må vite, lang erfaring med skøyting under påskeskiløping på innsjøer og på skareføre. Ble det sagt.

«Læt guten skøyt»
Den nye stilarten fikk derfor en trang fødsel. Det ble skøyta og gått klassisk litt etter hvor det passa. Men etterhvert fikk mange øynene opp for at det gikk fortere når en kunne gå uten festesmurning.

Det begynte i Kiruna i april 1984. Løypa var flat og det var godt føre. En friskus fra Kyrkseterøra, Ove Aunli, bestemte seg for å gjøre et stunt, han gjennomførte løpet på blanke ski og med enbensskøyting. Og han vant!

Stuntet ble gjentatt uka etterpå i Bardufoss med samme gode resultat. Her var løypa kupert og det var tungt klisterføre.

Den første som gjennomførte et verdenscupløp på blanke ski var også Ove Aunli. Det skjedde i den tradisjonelle, relativt harde 30 km løypa i Davos tre kvart år senere. Tiltross for at det var satt opp sperrer som skulle hindre skøyting.

Det var den eminente landslagstreneren, salig Magnar Lundemo som sa de fornødne ord ved denne anledning. På forespørsel fra andre mer skeptiske norske ledere, uttalte Lundemo over radiosambandet rett før start; «læt guten skøyt».

Det skal for øvrig ha vært adskillig uenighet i det norske støtteapparatet om hvilken stilart som var mest effektiv. For eksempel kunne ikke Odd Martinsen og Magnar Lundemo bli enige.

Ubekreftede rykter vil ha det til at de to ble enig om å duellere; Magnar skulle skøyte mens Odd skulle gå klassisk fra stadion og opp til toppen. Førstnevnte skal ha trukket det lengste strå, men holdt på å stryke med av et astmaanfall etter «målgang».

Dermed var skøyting, eller som det heter i dag; fristil, i ferd med å bli også en norsk øvelse.

Wassberg
Ledere i langrennsmiljøet hadde selvfølgelig for lengst begynt å skjønne at nå var gode råd dyre. Noe måtte gjøres for å «redde langrennsporten». For å hindre at «skøyterne» skulle få fordeler ble arbeidet med å innføre skøytefrie soner intensivert. I disse sonene skulle det gåes klassisk.

Første gang det skjedde var under NM i Tromsø rett etter VM i Seefeld.

TD’en ved denne anledning het for øvrig Arne Ulvang. Og prosedyren ble gjentatt under Svenska Skidspelen i Falun noen uker senere. Her var den svenske armeen tilkalt for å spa sukkersnø inn i løypa og slik hindre skøyting.

Og det fortsatte uka etterpå under Holmenkollrennene. Det var smørefri sone i bakkene opp til Frognersetra på 15 km. Hvem husker ikke det legendariske bildet av luringen Thomas Wassberg tatt i det han river av tapen under skia på toppen.

Fra neste sesong hadde langrenn fått en ny øvelse – fristil!

Teorien
Og siden har vi hatt to stilarter i langrenn. Akademikere ved Idrettshøgskolen fulgte raskt opp med å undersøke hva det er som særpreger de to stilartene sett ut fra en rent bevegelsesteoretisk synsvinkel.

Forskerne kunne etterhvert sette opp arbeidskravsanalyser for klassisk og fristil. Og det var ikke mye som skilte de to grenene. Kanskje rådde tradisjonalismen; langrenn er langrenn dermed basta.

I begge stilarter er noen basisbegreper viktige. Som for eksempel tyngdeoverføring, balanse og fraspark. Og så gjelder det å kombinere en finslepen teknikk med en god såkalt «motor», det vil si utholdenhet.

Frasparket
Men ser en nærmere på bevegelsesmønstrene i klassisk diagonalstil og fristil så er det ikke vanskelig å oppdage at det er ganske store forskjeller.

I klassisk stil skal frasparket avvikles akkurat i det mesteparten av vekta hviler på frasparkbenet. Ved hjelp av videoanalyser kan en se at det må skje i løpet av et tidels sekund, kanskje mindre. Klassisk diagonalgang er en dynamisk øvelse.

I skøyting derimot skjer «frasparket» i form av et langt skyv. Det kan ta 10 ganger lenger tid, ofte mere. Dette stiller ganske forskjellige krav til utøveren.

Muskelfibre og motor
Innen idretten snakkes det generelt om ulike typer muskelfibre; noen er raske og sterke og ikke spesielt utholdende, andre fibre er ikke spesielt raske og sterke men til gjengjeld mer utholdende.

Musklenes sammensetningen av de ulike fibrene gjør at folk har forskjellige genetiske forutsetninger når det gjelder å prestere innen idretter som har forskjellige «arbeidskrav».

Oversatt til langrenn; kan det tenkes at noen er født med «fristilsmuskler», mens andre er født med «klassiskmuskler»?

Og i hvilken grad er det mulig å trene for å bli bedre i en stilart der en ikke har optimale genetiske forutsetninger?

Og hva med motoren? Kan det tenkes at heller ikke motoren kan sees uavhengig av stilarten? Vil en motor som kan holde bra fart over lang tid i klassisk stil kunne komme fortere til kort i fristil?

En akademisk studie av langrenn kompliseres ytterligere når en vet at ei langrennsløype som regel er variert med tyngre og lettere partier som nødvendiggjør en blanding av «understilarter» både i fristil og i klassisk.

To idretter?
Hvis det er noe i det jeg her antyder så skulle en kunne se at dagens langrennsløpere over et visst nivå kan deles i to grupper;

Gode fristilsløpere med muskelfibre som passer best til å overføre kraft til underlaget gjennom forholdsvis langsomme og kraftige skyv, og som har en motor som kan repetere denne bevegelsen over tid.

Gode klassiskere med lett «hissige» muskelfibre som er gode til å reagere med et godt timet fraspark mot snøen, og med en motor som er slik giret at driftsøkonomien blir god.

Så er spørsmålet; er det slik?

Vi ser på norske herreløpere de siste 25 åra og forsøker oss på en gruppering: Eldar Rønning, Erling Jevne, Vegard Ulvang, Odd-Bjørn Hjelmeset, Anders og Jørgen Aukland, Frode Estil og Sture Sivertsen må kunne karakteriseres som først og fremst klassiskere.

Tord Asle Gjerdalen, Tore Ruud Hovstad, Kristen Skjeldal, Sjur Røthe og Petter Eliassen er like typiske fristilsmenn.

Spesielt må skiskytterne nevnes. Mange av dem er svært gode i fristil. Ikke noe rart vil noen hevde; de trener jo mest fristil.

Men det fins også eksempler på hybrider; løpere som har lyktes godt i begge stilarter. Blant dem er noen av våre største: Petter Northug, Martin Johnsrud Sundby, Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard.

Er disse beviset på at hvor god du kan bli i en stilart kun er spørsmål om trening?

Vi er ikke så sikker; det kan også tenkes at de ovenfor nevnte kunne blitt bedre i den stilarten som er best tilpasset de muskelfibre de er født med, om de hadde trent mer.

Det norske langrennsmiljøet ser ut til å ha bestemt seg; langrenn er bare én øvelse, slik har det vært og slik skal det fortsett å være.

Men hva vil skje dersom det et eller annet sted i verden dukker opp en løper som stiller alle andre i skyggen i fristil, men som knapt kan gå klassisk. Eller vice versa?

Enda en idrett – staking?
I de siste åra har vi sett tegn til at enda en ny gren av langrennsporten er i ferd med å utvikle seg. Det er blitt mer og mer vanlig at løpere forsøker seg på å stake seg rundt løypa. Ikke sjelden går det bra.

Disse løperne har knapt bruk for muskler i bena. Etter at vi så hvor fort rullestolsutøverne gjorde unna New York Marathon har vi begynt å lure på hva som ville skje dersom rullestolen ble utstyrt med meier og løypa tilrettelagt for rullestolbrukere og disse kunne konkurrere med langrennsløpere.

Og hva med sprinten?
Hensikten med sprintøvelsen har vært å tilføre langrennsporten noe nytt; tilby en litt mer ungdommelig konkurranseform med mindre vekt på utholdenhet og slit, men med mer «action». Det samme har skjedd i alpinverden.

Men hva er sprint i langrennsammenheng?

Etterspørres egenskaper av typen Usain Bolt besitter? Det skulle snart vise seg at det gjør det ikke. En opplevde at sprint med et par 180 cm lange ski under bena i tillegg til staver, krever en helt annen koordinasjon enn det Bolt trenger.

Og frekvensen på bevegelsene kan ikke sammenlignes. Resultatlistene viste at en 5-milsvinner også kunne vinne sprintøvelsen.

En håpet at kortere og flatere løyper på sikt skulle bidra til å utvikle «skisprinttyper». Det skjedde ikke.

I de siste sesongene har en tatt konsekvensen og søkt inspirasjon i navnet på idretten vår, langrenn. Sprintløypa, er gjort lenger og blitt tøffere, og det er innført mer lucky looser–tankegang for å sikre større fart i heatene. Dermed blir utholdenhetselementet mer fremtredende også i sprint. Dette har ikke skjedd uten motstand.

En begynnelse
Dersom vi ønsker at langrenn ikke skal utvikle seg til å bli en øvelse som kappgang, der dommere inspiserer utøverne på jakt etter regelbrytere så fins det en enkel løsning; klassiskløypene må legges slik at det ikke lar seg gjøre, uten stort tidstap, å stake rundt. I Norge er det enkelt å lage slike løyper. I mellom-Europe er det kanskje ikke det?


* LANGRENN PLUSS (+): Tid for å bli abonnent - Full tilgang på alle de gode sakene

Tips en venn  Skriv ut
Annonse


blog comments powered by Disqus






Annonse






Annonse