www.langrenn.com

NYESTE RESULTATER

| | | | | | | | | |
---
HL-RENNET: Stafett: Jenter- Gutter| Alle Res| SKI TOUR: Totalt: Kvinner- Menn| Winner Day: Kvinner- Menn| 15/30 km: Kvinner- Menn| Alle Res| SMØRETIPS: Vasaloppet
Nils Ragnar Hofft til venstre og Josef R. Henriksen, på Sjusjøen. Sistnevnte var løypesjef i Holmenkollen.

Nils Ragnar Hofft til venstre og Josef R. Henriksen, på Sjusjøen. Sistnevnte var løypesjef i Holmenkollen.

Birken: Det tyngste rennet

- Det sluddet og blåste hardt, og sikten var som i en vegg av grøt, heter det om det som angivelig er tidenes tøffeste utgave av Birkebeinerrennet. Her følger hele historien:

Tips en venn  Skriv ut
19.12.2015 - Langrenn.com

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

DET TYNGSTE RENNET
I 1934 meldte 420 mann seg på innen fristens utløp. De 180 etternølerne ble avvist, det ble for mange å huse på Rena. Hver deltaker måtte ta med et håndkle i sekken, så arrangøren på Lillehammer slapp å sørge for det i badet. De hadde ikke tilgang på nok.

Høsten før hadde Agnar Renolen foreslått å anlegge ei reserveløype i skogen i tilfelle uvær på fjellet. Han visste at vinden kunne ta dødelige tak, ofte i kompani med tjukk tåke. Erfarne fjellkarer visste at det var risikabelt å sende ut flere hundre skiløpere i slikt vær. Opp til Dølfjellet og lune Dambua gikk det uansett bra. Men på Raufjellet var det i verste fall umulig å stå oppreist i kamp med vinden.

Som vanlig skulle rennet i 1934 kringkastes, men journalistene var avskåret fra å referere starten, fordi radioens språkundervisning foregikk samtidig. Derimot skulle Kringkastingen dekke innkomsten på Lillehammer fra klokka ett og utover. Agnar Renolen visste at mange ville bli skuffet hvis starten ikke ble referert, og fikk radioen til å flytte språkundervisningen 20 minutter. Da rakk en starten og kunne smette inn med en rapport fra Blikstadsetra etter ei drøy mil.

I mars 1934 brøytet løypesjef Peder Olsen spor. Torsdag 15. mars vasset han i trå snø og møtte en skiløper i fjellet med ryggsekk. Joda, han skulle til Rena og var påmeldt. Det sa også fire andre karer i løypa den dagen, som sparte reiseutgifter, fikk ekstra trening og så an forholdene. Fredag 16. mars møtte Olsen to andre hardhauser. De som gikk til startstedet, likte å hvile en dag eller to før konkurransen.

I 1934 startet de beste først, omvendt av tidligere, for å minke antallet forbipasseringer. De fem klassene gikk ut med fem minutters mellomrom fra og med klokka ni, med gamlekara til slutt.

Den siste uka før rennet snødde det tett og blåste som et hylekor i fjellet. Værmeldinga 15. mars 1934 varslet mer vind og snø. På Rena merket og brøytet arrangøren ei reserveløype fra Blikstadsetra til Bjørnåsen og videre til Nysetra, som var tre–fire kilometer lengre. Da unngikk man nesten snaufjellet og beveget seg i lunere terreng. Likevel håpet man å slippe å bruke den.

Fra Nystra oppfordret man lillehamringene til å lage ei reserveløype om Hamarsetra–Løvlia og så bak Snørvillen, over Moste, og derfra til høyre og inn på det faste sporet i lia nedenfor Sjusjøen. Da «behøver man aldri å innstille på grunn av hardt vær», skrev Agnar Renolen. Det var omtrent som lillehamringenes første, men forkastede løypeforslag fra to år før.

Begge arrangørklubbene spyttet i mye penger og gjorde solid dugnad. Renolen skrev at: «Den økonomiske side gjelder såvel årets renn som senere – det voldsomme drawback det vil være for rennets renomme, om vi må innstille, eller om løpet går i hardt vær og noe hender.»

Han skrev også: «Enten vi en gang må avlyse eller vi i tvilstilfelle tar sjansen og sender løperne i vei over snaufjell, så gruer jeg meg for følgene både for senere renn og for økonomien.» På forhånd brøytet hele 60 mann løype i snødrevet fra hver sin side av fjellet. Samtidig lå Halvor Kampen på Nysetra og tuslet stadig i nesten gjensnødde spor for å inspisere. Det sluddet og blåste hardt, og sikten var som i en vegg av grøt, men avgjørelsen om avlysning kunne uansett ikke tas før på renndagen.

Peder Olsen mottok følgende telefonbeskjed om kvelden lørdag 17. mars 1934:

Kjære løipechef!
Fra Nyseteren har jeg nettopp fått melding kl. 9.30 om at det nu ser noe bedre ut med været enn det gjorde ved 7-tiden. Da lød nemlig rapporten at det var lite sannsynlig rennet kunde holdes, fordi det var kommet meget sne i fjellet. Nu ser det altså bedre ut. Litt sne, omtrent ikke drev og ca. to kuldegrader. Det blir altså forbannet å komme til fjells med klister i morgen.

Halvor Kampen våknet klokka halv seks på Nysetra søndag morgen og kikket ut. Han så på gradestokken og gikk ut for å kjenne på snøen. Det var skiløpernes hatføre, egentlig best å holde seg inne, men han ringte Rena og sa at rennet kunne gå. Det samme mente Peder Olsen, som stampet seg fram i mørket på fjellet.

I vind og tåke
Duskregn, slaps og drittføre. Det møtte Arne Rustadstuen og 360 andre birkebeinere. Det som ga feste i lavlandet, ville trolig kladde i fjellet. Og den som glapp i begynnelsen, ville kave som en nyfødt kalv på ski. Derfor puttet kara tuber og bokser i sekken.

Skiene fungerte noenlunde med klister ut fra start og den første mila. Da temperaturen sank litt i stigende høyde, slo nedbøren over fra regn til slaps og så snø. Og den ble stadig tørrere. Da måtte selv de beste stoppe og skrape skiene, også favorittene Arne Rustadstuen og Trygve Brodahl. De skrapte og labbet videre igjen, fikk nye kladder og skrapte igjen – mens de prøvde å få tørrvoks til å sitte. Flere tok opp en kniv fra baklomma og dro den over skisåla. Noen satte opp skiene og brukte startnummeret som rensefille. Sjelden har så mange nummer i Birkebeineren vært dynket i klister. Før Dølfjellet hadde mange allerede sløst bort over et kvarter uten å få bedre ski.

Les videre nedenfor bildet
side-050.jpg
Bildet til venstre: Løypesjef fra Lillehammer, Halvor Kampen. Arne Rustadstuen i mål i 1934, i et av sine hardeste renn.

Studenten Knut Møyen fra Oslo smurte med klistervoks, dekket med Bratlie voks, og skrapte bare én gang. Der andre stoppet og tok av seg skiene for å fjerne smurning, gøyv han på og økte ledelsen. Plutselig lå han først i løypa, fjorårets femtemann i klassa for de upremierte. Så det var ingen fersking, men heller ikke en typisk vinnerkandidat.

Nysetra ledet Møyen med tida 2.54, to minutter foran ukjente Harald Thoresen fra Lillehammer. Et minutt bak der igjen fulgte Arne Rustadstuen og et par andre. Møyen lå alene i tet og så bare få meter foran seg. Det var tre varmegrader i Åstdalen og fra null til tre kuldegrader på fjellet. Rustadstuen skrapte stadig ski. Brodahl lå på slep, skrapte fem–seks ganger og la i fortvilelsen på parafin, men fryktet det glapp.

Sjusjøen ledet Møyen fortsatt og passerte på 4.34. Han satte seg og åt, og virket utmattet. Det gjorde ikke Rustadstuen, som lå fire minutter bak og hastet videre uten å stoppe – i lag med Brodahl, som hadde gått fortest av samtlige siden Nysetra. Skiene med parafin ga faktisk feste.

Møyen akte utover fra Sjusjøen med møre lår og fikk litt hvile, men det var elendig glid. På myrene ble det nesten stopp uten iherdig innsats. Forspranget minket for hver kilometer. Totalt utslitt vurderte han å bryte i tetposisjon.

Det året sto Ivar Aasen og sønnen Oddvar på Torvmyra, nær Sjøseterlia. De var spente på å se om sjuåringens onkel, Arne Rustadstuen, ledet. Gutten syntes det var lenge å vente.

«Så kom en kvitkledt løper, en Oslo-student», mintes Oddvar. Alle var overrasket og gutten var redd noen skulle ta igjen Møyen, for han unnet førstemann å vinne.

« Er det langt att?» spurte Oddvar faren etter at de to neste passerte. «Tror du dom når att’n?» og tenkte på onkel Arne og Trygve Brodahl som lå tre minutter bak.

« Dom kan det», sa faren og visste at det var rundt ei mil igjen: de tok en ekstra runde og løypa gikk ikke strake veien til Lillehammer. Gutten mislikte at noen kunne ta igjen Knut Møyen, selv om onkelen lå nærmest. Det var en opplevelse å stå der og se de slitne løperne, den ene verre enn den andre – én mann lå så frampå at nesa nesten subbet ned i snøen.

«Det er fælt», tenkte gutten, «at dom er så slitne.» Det var rart at voksne, kraftige karer kunne gå på ski og bli så utmattet.

Like etter at han passerte nevøen sin, rykket Rustadstuen fra Brodahl. Han trivdes i treningsterrenget sitt og visste at flatene mot slutten sugde krefter, særlig på så trått føre. På Grytfløet, en av de siste myrene før nedkjøringa til Lillehammer, ség han opp i ryggen på Møyen. Rolf Kjærnsli intervjuet Rustadstuen tre tiår senere:

Hva var det første du tenkte da du fikk se ham foran deg?
Jeg synes det var stygt å gå forbi. Jeg så han var fryktelig sliten – han brukte stavene mest til å holde seg oppe med. Bare et lite stykke til – og han kunne ha stått utover mot mål. Det var nesten flaut å ta fra ham seieren.

Rustadstuen slo ham med fire minutter på slutten, mens Trygve Brodahl ble nummer to. Da det gjensto to kilometer, trodde ikke Møyen at han skulle orke å fullføre, men publikums oppmuntring hjalp.

Arne Rustadstuen vant på 5.41.25. Bare seks mann krøp inn under seks timer og maksimaltida i beste klasse var 7.14.14. Blant gamlekara var merketida 8.12.35. Bare én annen gang, i 1936, har vinnertida vært over fem timer, 5.16.05. Det kan ha vært like vanskelige forhold i senere år, men da ga bedre utstyr og bedre løyper større fart. Derfor kan rennet i 1934 utropes til det tyngste noen gang. Det året skrev Sportsmanden: «Birkebeineren er det mest krevende og energioppslitende langrenn som er gått i norsk terreng.»

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn  Skriv ut


Illustrasjonsbilde. Foto: Erik Borg.

Treningens effekt på hjertet

Illustrasjonsbilde. Foto: Rasmus Kongsøre/Langrenn.com.

Ny utsettelse for Røldalsrennet

Marthe Kristoffersen på samling med skilandslaget i Val Senales høsten 2014. Foto: Birk Eirik Fjeld.

Strindheimstafetten med Vardens damer på topp

Even Northug gikk ankeretappen for Strindheims førstelag. Her i sprintprologen på Beitostølen. Foto: Erik Borg.

Strindheim med Dahl, Aunli og Northug vant Strindheimstafetten

Martin Johnsrud Sundby etter å ha blitt disket på 15 km klassisk under Beitosprinten 2015 grunnet skøytetak. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Sundby måtte droppe trening foran Tour de Ski

Fra en tidligere utgave av Skeikampenrennet. Arrangørfoto.

Fine forhold for Skeikampenrennet

Simen Aaslund viser styrkeøvelsen mountain climbers i slynger, fin for langrennsløpere.

Styrkeprogram for skiløpere ferdig sammensatt

Inklusive 6 illustrerende filmer

Oseberg Skilag er klare for Osebergrennet 2016. Arrangørfoto.

Klart for Osebergrennet

Petter Northug med sine 4 gullmedaljer fra Falun-VM 2015. Foto: NordicFocus.

Petter Northug vant journalistenes pris

Illustrasjonsbilde. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Sigurd Fremos Minneløp er avlyst

Deler av forsiden til boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

Snek seg med i Birken

Petter Northug jr. hilser oppover etter å ha vunnet den 35 km lange 4. etappen i en tidligere utgave av Tour de Ski i Toblach. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Petter Northug: - Tour de Ski gir den mest komplette løperen

Petter Northug på vei mot seier på den 15 km lange jaktstarten på 2. etappe i Oberstdorf under Tour de Ski 2015. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Petter Northugs Tour de Ski-historie

Vinner av Redline-pakke i Hafjell Ski Marathon 2015, Mathilde Lindblad. Foto: Geir Olsen.

Hafjell Ski Marathon lodder ut full pakke fra Madshus Redline

Tomas Northug på VM-sprinten 2015 i Falun hvor han til slutt sikret 6. plass. Foto: NordicFocus.

Startliste Strindheimstafetten 2015 - Lagoppstillinger

Petter Northug i forbindelse med Strindheimstafetten forrige vinter. Foto: Strindheim Ski.

Klart for den 51. Strindheimstafetten på nyttårsaften

Niklas Dyrhaug underveis i en tidligere utgave av Tour de Ski. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Dette blir avgjørende for Niklas Dyrhaug i Tour de Ski

Johan Hoel i Beitosprinten. Foto: Erik Borg.

Johan Hoel etter sin suverene seier

Illustrasjonsbilde. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Veldrerennet felt av forholdene

Marthe Kristoffersen. Foto: Erik Borg.

Skallrennet toppet av Marthe Kristoffersen