---
SKI TOUR: Totalt 3 av 6 etp: Kvinner- Menn| Tirsdag: Sprint: Finale: Kvinner- Menn| Prolog: Kvinner- Menn| Søn: 10/15 km: Kvinner- Menn| Lør: 10/15 km: Kvinner- Menn
---
Smøretips: Ski Tour
Strømmen av løpere i Birkebeinerrennet er stor. Til 2014-utgaven var det 17.000 påmeldte. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Strømmen av løpere i Birkebeinerrennet er stor. Til 2014-utgaven var det 17.000 påmeldte. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Birken - OL for Hvermansen

Kåseri

Endelig er det her, Birkebeinerrennet: Løpet over alle løp. Rennet over alle renn. Mitt og ditt olympiske mesterskap på ski.

Tips en venn  Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Glemt er skadeavbrekket i høst, etter at du tryna på rulleski.

Glemt er hat-øktene med elghufs i oktoberregnet.

Glemt er den nitriste perioden i desember og frem til midten av januar, uten snø.

Glemt er influensaen du slet deg gjennom i februar.

Glemt er kjeften du må tåle fordi du bruker for mye tid på trening og ski.

Glemt er hånlatteren fra bedrevitere som mener menn i midtlivskrise og kondomdress er latterligheten selv.

Nå er det Birken. Ditt OL på ski.

Alle skirenns mor
Birkebeinerrennet er alle skirenns mor. Vi nordmenn kan dra så mye vi vil til Marcialonga og Vasaloppet, eller Tartu og Engadin, vi har råd til det. Og vi gjør det. Utvider vår horisont. Finne på noe nytt, liksom. Det er vel og bra. Bruk penger, reis og gå på ski. Men det forandrer ikke ett uomtvistelig faktum:

Birken er Skirennet med stor S.

Hvorfor?

Ikke fordi det har røtter tilbake til 1200—tallet.

Ikke fordi det er i Norge, hvor skisportens vugge stod.

Ikke fordi det er rennet du har gått flest ganger, selv om det også teller tungt. Og ikke fordi det markerer sesongavslutning for langrenn, det er mange som går opptil flere renn frem mot Skarven i slutten av april.

Fordi:

Birken er et skirenn med bakker.

Diagonalgangens død
Påstand: Det er like stor forskjell på Birken og Vasaloppet som det er på klassisk langrenn og skøyting. Med andre ord: Det er to helt forskjellige disipliner, selv om begge deler foregår med ski på bena.

I takt med Jørgen Aukland er den jevne turløper blitt råere og råere til å stake de siste årene. Det er blitt en motesak å gå på blanke ski, Simen Østensen har til og med tatt stakingen i verdenscupen. I fjor staket hans seg gjennom 5-kilometer klassisk i Toblach. Da stod jeg ved siden av Vegard Ulvang, FIS-bossen med ikke rent lite makt og innflytelse i sporten vår. Vegard var bekymret. Han fryktet at diagonalgangen skulle forsvinne, og at alle skulle bli stakemaskiner på blanke ski.

Heldigvis gikk det dårlig for Østensen. Heldigvis gikk Northug og de andre i toppen med festesmøring. Og heldigvis: Ryktene om diagonalgangens død er betydelig overdrevet.

Møkklei staking
Men at utviklingen går i retning av mer staking, er det ikke tvil om. Nordmenn fyller opp Marcialonga og Vasaloppet, og flere jeg kjenner dropper Holmenkollmarsjen fordi “den er blitt for hard, for mange bakker”. De samme løperne er i tvil om Birken. Jeg sier ikke at de er pyser, men jeg ser oss langløpere dele oss i to leire: De som liker å stake - og de som liker bakker.

Her går det en skihistorisk parallell tilbake til sportens barndom. Nordmenn har alltid likt bakker – svensker og finner har alltid villet ha det flatt. Da Chamonix skulle arrangere det første vinter-OL i 1924 trodde svenskene og finnene 5-mila skulle gå i sløyfer nede i dalbunnen. Men nordmennene hadde vært “hemmelige konsulenter” for franskmennene da løypa ble lagt. Det endte med en vanvittig klatring opp til 2000 meter – og norsk storeslem på pallen.

Og det sitter i: Du finner ikke mange svenske turløpere på start i Birken. De 50.000 som går i Vasaloppsveckan synes stort sett bakker er noe dritt.

Selv elsker jeg bakker, og syntes det er dørgende kjedelig å bruke sommer og høst på endeløse stakeøkter på asfalt. Det gjør selve rennene kjedelige, også. Etter to Vasalopp og tre Marcialonga har jeg nå bestemt meg: Aldri mer. Jeg er fed up av timesvis endeløs staking. Jeg vil gå oppover. Og nedover. Og bortover, og så opp igjen, og så ned igjen. Variasjon. Terreng, ikke flate myrer. Bruke hele kroppen.

Sånn som Birken. Løpet der du må ha alt for å lykkes. Du må beherske både slak og bratt mote. Du må tørre kjøre friskt utfor. Du må absolutt beherske staking. Du må kunne disponere kreftene. Og ikke minst: Du får full uttelling for hver eneste milliliter O2 du har opparbeidet deg gjennom høsten og vinteren.

Smil på Skramstad
Birken er ditt og mitt OL. Nå har vi sett på TV hele vinteren, og heiet frem de norske i Sotsji. Nå er det vår tur, vårt OL. Det er ikke sikkert verden ellers bryr seg, men for deg og meg er dette Dagen med stor D, den vi skal se tilbake på i sommer, og se frem mot neste høst.

La meg derfor få komme med et eneste råd, klok av skade fra i fjor:

Drikk din saft på Skramstad med et smil om munnen. Gjør du det, har du åpnet forsiktig nok. Du har gått den første mila på 70% fart, i stedet for 80%, som garantert dreper deg. Du har krefter til å passere folk opp til Dølfjellet, og når du først tipper toppen der, er det meste gjort. Raufjellet er ikke stort mer enn en kneik, og bakkene mot Midtfjellet er sterkt oppskrytt, de er færre og kortere enn folk vil ha det til.

Altså: Smil på Skramstad. Og kos deg med resten.

God tur!

Kåseri av Thorkild Gundersen

---

Artikkelen er i en tidligere versjon første gang publisert her på Langrenn.com 15. mars 2013.


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn  Skriv ut


blog comments powered by Disqus