WC Lillehammer: Program| Startlister| Sprint F: Kvinner| Menn| 10/15 km F: Kvinner| Menn| IBU WC Østersund: Program| Resultater| Øvrige resultater nedenfor nyhet 4| Helgens TV-program| Sesonginformasjonen 2021/22| Langrenn Pluss| Uttak landslag og team| Podkast - Ski(d)nytt med Elin & Øyvind
Høydetrening i Seiser Alm. Foto: Petter Soleng Skinstad.

Høydetrening i Seiser Alm. Foto: Petter Soleng Skinstad.

OPPDATERT LESERINNLEGG I HØYDEHUS-SAKEN: TVILSOMT FORBUD: – KONKLUSJONEN BLE KUPPET FØR DEBATTEN BEGYNTE

JUSTERT ETTER SISTE TIDS UTVIKLING I SAKEN

– Høydehusdebatten startet skeivt. Motstanderne kalte huset for en etisk gråsone, innleder dette leserinnlegget.

Tips en venn  Skriv ut
Annonse

 

Høydehus: Etisk tvilsomt forbud

2003-2021: Ønsket om å forby noe man misliker, har stått sterkere enn utøveres universelle rett til ikke å bli diskriminert. Det er et verdivalg – ja – men jeg ser ikke verdien i det.

 

Idrettsstyret har omsider gått inn for å skrote det særnorske forbudet mot høydehus. Jeg støtter det.

Tilhengere av forbudet begrunner sitt standpunkt med at de har tatt et verdivalg. Satt på spissen står valget mellom; 

-  å bekjempe et Wada-godkjent treningsverktøy på den ene siden

-  og det universelle diskrimineringsvernet på den annen side.

I 20 år har mitt syn vært annerledes enn forbudistenes.

SKEIV DEBATT

Høydehusdebatten startet skeivt. Motstanderne kalte huset for en etisk gråsone. Slik ble konklusjonen kuppet før debatten begynte. Hvem vil vel befinne seg i en gråsone? Dermed hoppet man over en dypgående for-mot-analyse, før vårt felles diskrimineringsvern ble droppet.

Etiske, juridiske og praktiske motforestillinger har aldri kommet skikkelig fram.  Eller som mor lærte meg; ingen kake er så tynn at den ikke har minst ei opp- og ei nedside.

ETIKK - MORAL

En fordomsfri debatt ville ikke handlet om etiske gråsoner, men etiske dilemmaer. Ingen er uenige i at forbudet er diskriminerende; mellom norske og utenlandske utøvere, og mellom norske privilegerte utøvere - og de som ikke har råd til å reise til høyden. Spørsmålet blir om forbudet er så høyverdig etisk at det trumfer diskriminering, som i de fleste sammenhenger er etisk forkastelig.

  • Forbudistene frykter klasseskille i idretten, mellom dem som har høydehus og de som ikke har den muligheten. Men klasseskillet finnes allerede, mellom de få som får sponset sin høydetrening og alle andre som ikke har råd til å reise til slike steder. Forbudet sementerer dette skillet.
  • Man frykter ville tilstander, der barn og voksne i alle aldre skal i høydehus for å jage ørsmå marginer. Håndballforbundet luftet slike tanker nylig. Det er ikke mitt inntrykk fra land som tillater simulert høydetrening.
  • Det hevdes at høydehuset handler om ørsmå marginer. Men det er en faglig påstand, som ikke hører til i en diskusjon om like treningsvilkår. Resultatlistene handler om ørsmå marginer; som at Kristoff beholder krafta i sine tre siste tråkk, eller at Jakob Ingebrigtsen løper noen hundredeler fortere de ti siste meterne. Størrelsen på marginene er irrelevant.
  • Høydehuset kan misbrukes; det er tvilsomt. Rett nok vil tillatelse trolig føre til utbygging både av hus og rom, offentlig og privat, kanskje sågar verst blant veteraner. Men det er i så fall frie valg basert på egne prioriteringer, framfor at idrettsledere setter diskriminerende rammer. Høydehusene kan feil-brukes, på samme vis som høydetrening kan virke motsatt. Medisinen mot dette er ikke diskriminering, men faglig veiledning (basert på flere generasjoners erfaring fra naturlig høydetrening – og utlendingers erfaring med høydehus).
  • Tidligere landslagstrener i langrenn Inge Andersen, hevdet nylig at toppidrett ikke er rettferdig, og har rett i det. Men at det fins mye skeivt (økonomi, andre ressurser, mm) er ikke et argument for at selve rammevilkårene skal være forskjellige.
  • Han hevdet i samme NRK-program at ingen norske medaljer er vunnet ved bruk av høydehus (som løperne hans brukte på 90-tallet), og ingen medaljer er tapt pga forbudet. Den påstanden fins det ikke bevis for, og er en faglig vurdering som ikke gir etisk grunnlag for fortsatt forskjellsbehandling. Kanskje ville vi fått gullalderen på 90-tallet uten høydehus, men det vet vi ikke. Men til en viss grad demmet naturlig/kunstig høydetrening opp mot flommen av nye dopmidler på den tiden.
  • Det hevdes at vi har blitt verdens beste idrettsnasjon uten bruk av høydehus, men det skyldes heller at den privilegerte delen av norsk idrett har kunne optimalisere treningen, med kostbare reiser til naturlig høyde. Gapet til de andre blir større enn det burde være – hvis målet er at alle skal gis samme mulighet til å jage sine drømmer.

Slik kontraargumenter er vanskelige å få øye på i ordskiftet.

JUS

Selv om ingen norsk utøver er dømt for brudd på forbudet, så vidt jeg vet, så ligger det alltids en trussel om straff der. Som med mange sanksjoner i NIF-lovens straffekapitler, er straffene ukjent for organisasjon og synderen før hen skulle bli dømt. 

Norsk idrett har sin selvdømmeordning, hjemlet i foreningsretten, uten at de vide rammene idretten har gitt seg selv er målt mot overordnet rett. Et offentlig utvalg er nedsatt for å se på foreningsretten, men jeg vet ikke hvor langt og detaljert mandatet strekker seg.

Det kan være at et nasjonalt forbud kan forsvares rettslig, men er det likevel klokt å gjøre det?

  • Diskrimineringsvernet står sterkt i både norsk rett og internasjonale konvensjoner som er innskrevet i norsk lov. Menneskerettighetslovene sikrer ikke et tilbud, men de sikrer at ingen diskrimineres om tilbudet fins
  • Har virkelig høydehuset en slik tyngde at det skal utfordre forbudet mot diskriminering? Bruken er ikke skadelig, i praksis er dette det samme som å sitte i et fly, der lufttrykket stabiliseres på vel 2000 meters høyde. Det hverken tilføres eller fjerner gasser. Men det påstås å øke blodets evne til å ta opp oksygen. Som det tillatte varmehuset akklimatiserer utøverne til varme, ved at blodet blir mer tyntflytende og sirkulerer bedre.
  • ØSK er konvensjonen for beskyttelse av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Selve grunnlaget for denne konvensjonen er at den enkelte person skal kunne sikre sine interesser, uten forskjellsbehandling av noen art. I den grad høydehuset skulle kunne ha noe i nærheten av samme virkning som høydetrening, vil et forbud både påvirke inntektsmuligheter (resultater) og kulturell utfoldelse (deltakelse på de ypperste arenaene) på like vilkår.
  • EU-EØS er bygget på tanken om fri flyt av arbeidskraft; hver enkelt av oss skal kunne velge hvor vi vil jobbe – basert på evner og interesser – uten diskriminering av noen art – i et hvilket som helst EU-EØS-land. I dette området er høydehus-varianter en del av idrettsmiljøenes treningshverdag. Kan det være slik at et lag som skal fornye stallen sin, i valg mellom to jevngode utøvere, prioriterer den som kan følge lagets normale treningsregime? I så fall er også prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft utfordret.

I det minste bør forbudistene belyse disse spørsmål før de fornyer det særnorske forbudet. Ordskiftet har hittil vært lettvint og grunt.

ANTIDOPING

  • Høydehusvarianter kan også fungere som dopforebyggende tiltak. Mange har dopet seg for å slå våre topputøvere i langrenn. Å arbeide for et internasjonalt forbud er bortkastet energi. Sett utenfra blir det som å se at vårt rike skimiljø vil hindre ressurs-svakere konkurrenter i å ta seg opp på samme nivå. Derfor er jeg spesielt glad for at Norges Skiforbund støtter idrettsstyrets ønske om å oppheve forbudet.
  • Høydehuset er ufarlig, og forbudet kan ikke kontrolleres eller testes.  Å sette av ressurser for å sanksjonere vil dra ressurser bort fra den langt viktigere kampen mot doping.
  • Oksygen i restitusjon er forbudt i Norge, men tillatt i utlandet. Oksygen i pusteluft er vel 20%. 100 prosent oksygen er altså en trykkmanipulasjon på fem ganger det naturlige, og mange ganger dette igjen i forhold til den lille oksygendifferansen høydehuset byr på. (Denne delen av forbudet må man gjerne ta opp internasjonalt; å puste rent oksygen er skadelig for lungene). Men slik manipulasjon er ikke en del av høydehus-teknologien
  • Prinsipielt er det vanskelig å se noen forskjell på høydehus og varmehus. Og det fins mangt i idretten som er lovlig og minst like unaturlig som et høydehus. Elena Välbe vil ha astmatikere inn i paraidretten (der vi/jeg synes det tvert om er inkluderende og greit at man ved flere ti-talls diagnoser kan inkluderes i all idrett; para- som flertallsidrett, ved hjelp av lovlige medikamenter/unntak). Det blir mye spilt møye om man skal gå etter alt som ikke er A-4 i idretten; og skulle man klare det, vil idretten trolig miste enda mer av sitt verdigrunnlag.

PANDEMI - MILJØ - FAMILIE

Pandemien førte til at flere toppidrettsmiljøer ville ha midlertidig opphevelse av høydehusforbudet, for å sikre like rammevilkår som konkurrentene før OL. Det viser bedre enn noe annet at utøverne føler seg (og er) diskriminert.

De befinner seg altså i samme situasjon som diskriminerte norske utøvere som aldri kan dra på høydetrening. Dette ønsket avviste idrettsstyret. Men de kom altså med et opphevingsforslag til tinget. Forslaget sikrer at ingen blir diskriminert (hvis det ikke forkludres av alskens særvilkår).

Siden 2003 har miljø kommet mer i forkus. Er det rett at «oljesmurte miljøer» skal kunne reise verden rundt, med et uhyggelig CO2-fotavtrykk, bare for å hente små marginer i toppidrett? Både økonomisk og miljømessig skulle jeg tro det er en fordel å skrote forbudet.

Gjert Ingebrigtsen har frontet et annet hensyn. Småbarnsforeldre må være borte fra familien flere måneder i året for å hente det forbudistene kaller ørsmå marginer. Å velge familie underveis i sin karriere er også et verdivalg, om man gis mulighet. Jeg vil hevde at samvær med små barn har høyere verdi, enn at idrettsledere får beholde retten til å diskriminere mellom utøvere.

KONKLUSJON

Å ta etiske avgjørelser med store konsekvenser for andre enn seg selv, krever både grundighet og klokskap. Ingen (eller få) av tingdelegatene vil føle diskrimineringen på egen kropp, om de velger fortsatt forbud.

Men gjør de det, vil det ikke være respektfullt overfor alle hardt satsende utøvere å tre forbudet over dem på ny; uten å gå i dybden på de problemstillingene jeg her har trukket fram; og mangt som jeg ikke har evnet å belyse. Høydehus eller diskriminering er et verdivalg. Jeg ser ikke verdien i å velge bort andres rett til ikke å bli diskriminert, i en sak der ingen blir skadet om diskrimineringen stanses. 

Av Terje Salhus Marøy
60-årig medlemskap i norske idrettslag
Aktiv syklist M70-74


* LANGRENN PLUSS (+): Tid for å bli abonnent - Full tilgang på alle de gode sakene

Tips en venn  Skriv ut
Annonse


blog comments powered by Disqus






Annonse






Annonse
Emil Iversen og Hans Christer Holund under vinterens VM i Oberstdorf. Foto: Modica/NordicFocus

Iversen og Holund åpner opp om sitt forhold til mat og ernæring

Stjernene med tanker rundt mat og toppidrett

Foto: Brav

Swix flytter hovedkontoret til Lørenskog

Brav åpnet 4-etasjes hovedkontor med fabrikk og godtebutikk vegg-i-vegg med SNØ

Katja Smith Ødegaard (til venstre) og Kristin Lundanes Jonvik, rådgivere i Sunn idrett, er to av foredragsholderne på foreldrewebinaret 8. november. Foto: Pernille Ingebrigtsen

Rekordinteresse for foreldrewebinar om mat kropp og vekt

Over 3000 har meldt seg på Sunn Idretts webinar om mat, kropp og vekt på mandag

Når bør man hvile, når er det OK å trene, og hva er konsekvensen av å trene med sjukdom i kroppen? Illustrasjonsfoto: Creative Commons

Når bør man hvile, når er det OK å trene, og hva er konsekvensen av å trene med sjukdom i kroppen?

Landslagslegen om infeksjoner og treningsråd i forbindelse med sykdom