En julaften på rulleski

Julaften 1982 ble feiret på en oljegrusete vei i et bølgete, grått landskap i nordre Vermont, der nordpolaktige gufs fra Canada forsuret dagen.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

mitt-liv-som-middels-langrennsloper-stort-16.jpg
Boka Mitt liv som middels langrennsløper av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Mitt liv som middels langrennsløper, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

En julaften på rulleski
Mallory kommanderte oss ut på fellestrening klokka ti om morgenen 24. desember 1982. Det fantes ikke snø i nærheten, og løpt hadde vi gjort nok av i ukene før, så det ble rulleski. Det virket som galskap å gå på rulleski i 17 kuldegrader og sterk vind, i motkamp med vinden. Mallory sa vi måtte styrke viljen og advarte mot å skulke treninga. Det var nå vi styrket vår moralske fiber, det var på slike dager vi skulle herde kroppen og bli vinnere.

    Også på den tida likte jeg å gå tynnkledd og frøs sjelden. Men jeg skjønte fort at det var dumt å trene uten lange underbukser og bare i tynn treningsbukse. Heldigvis hadde jeg trøye, lue og hansker. Det blåste surt på de ti gutta som pigget bak Mallory.

    Løsningen var å ta i alt en orket for å holde varmen, bruke armer og bein overdrevent. Men enkelte ganger er heller ikke det nok, kulda nekter å slippe strupetaket, særlig i vind uten ly. Amerikansk vind var sur på en uvant måte, den blåste jevnt hardt og slengte ut hissige kast for å teste balansen vår og rikke oss ut av rytmen. Vinden snerret og ertet oss. Den planla å gjøre turen surest mulig for dustene som gikk langtur på rulleski på de mest vindutsatte veiene i Colchester.

    Da økta startet, var klokka fire på ettermiddagen i Norge. Jeg visste at far og brødrene mine nettopp hadde gått på ski i Vangsåsen, og at det luktet skinkesteik i huset hjemme. Snøen lå i Brumunddal, og alle kameratene var nydusjete og varme i kroppen etter en skitur. Det tenkte jeg på mens vi jaget videre i åpent landskap langs veiene i Colchester, stadig med glipptak på issvuller og med tutende, nærgående biler som nesten meiet oss ned, mens jeg sloss mot vinden og prøvde å regne ut den effektive temperaturen, som sikkert måtte være 35 minusgrader. Jeg forbannet USA og ville helst dra hjem på sekundet.

    Julaften 1982 ble feiret på en oljegrusete vei i et bølgete, grått landskap i nordre Vermont, der nordpolaktige gufs fra Canada forsuret dagen. Aldri har jeg vært så kald på skitur.

---

Se også
* Boka Mitt liv som middels langrennsløper sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Mitt liv som middels langrennsløper, anmeldt av Sigmund Hov Moen
Stinn brakke på boklansering med Gotaas, Ulvang og Bjørn


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut