Gikk Birkebeinerrennet med hoppski

En tur med oppstyltet gange, indre forbannelse og pining mot et fjernt mål.

Tips en venn  Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

cover-stort-15-01.jpg
Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

ET PAR HOPPSKI
Kristian Arnkværn fra Furnes i Hedmark likte å hoppe på ski. Han vokste opp på en gard, men var ikke odelsgutt, og forpaktet flere garder. I 1934 meldte han seg på Birkebeinerrennet, da som medlem av Tynset Idrettsforening. Det så litt rart ut da Kristian pakket bagasjen. Bortsett fra sekk og staver bar han på et par hoppski. Han eide nemlig ikke noe annet og det var uaktuelt å høvle ned og minske vekta på hoppskiene for å få et langrennspar. Nok penger hadde han heller ikke.

I mangel på noe annet overnattet Kristian Arnkværn i en jernbanevogn på Rena. En naturlig spenning før et skirenn gir ofte urolig søvn, i tillegg til det uvante i å ligge i et tog, i en kupé med ukjente. Den natta lå Kristian og hørte på regndråpene som traff togtaket. For en som higet etter søvn, var det irriterende å ligge våken og høre dryppene som små granatnedslag.

Datidas beste langrennsski veide mellom to og tre kilo, hoppski over det dobbelte. I tillegg var de opptil en halvmeter lengre. De var greie nok å gå på og slett ikke så tunge som etterfølgere i senere tiår, men likevel. De egnet seg ikke til å gå fort på.

Kristian Arnkværn startet med et solid handikap. Hvis konkurrenter på nokså lette ski slet, hadde han det enda tyngre. Hvis andre i løypa syntes at skiene trakk vann og virket som lange blylodd, hadde han dobbelt så mye å drasse på. For det var en tur med oppstyltet gange, indre forbannelse og pining mot et fjernt mål.

Senere fortalte han lite om turen til egne barn. «Jævlig tungt» var en bra beskrivelse. Verken tida eller plasseringen ble en del av familiens fortellertradisjon. Han skrøt ikke av å ha gått Birkebeineren, men opplysningen om hoppski hang igjen som et adelsmerke. Når sønnene senere klagde på at de måtte gå på hoppski til sine guttebakker, minnet han om sin egen kraftinnsats i birkebeinerløypa. Alt ble lett sammenlignet med de 7.39.39 timene med lidelse han gjennomgikk i 1934, snaue sju minutter innenfor maksimaltida.

Kristian Arnkværn fortsatte å hoppe på ski. Langrenn, og særlig Birkebeinerrennet, var han ferdig med.

(Erik Arnkværn 10. desember 2014)

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn  Skriv ut