Illustrasjonsbilde. Foto: Ola Jordheim Halvorsen.

Illustrasjonsbilde. Foto: Ola Jordheim Halvorsen.

Hvem eier skisporten - og hvordan skal den utøves?

Det er risikabelt å tro at ting ikke endrer seg.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Få hele Langrenn +


Kjøp abonnement - Rask tilgang alle artikler
Velg uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles raskt i dette vinduet!

Allerede abonnent, logg inn via vinduet under:

Uleselig tekst

HVEM EIER SKISPORTEN OG HVORDAN SKAL DEN UTØVES?

Det er risikabelt å tro at ting ikke endrer seg. Det fikk kommunestyret i Biri på Opplandene erfare da de først på 1900-tallet, rett etter at den første bilen var kommet til Mjøsbygdene, vedtok at en mann til hest skulle ri foran hver automobil og advare andre veifarende mot styggedommen. I dag ler vi av dette vedtaket.

Men hva har dette med skisport å gjøre, lurer du sikkert på? I mange hundre år har det rådd fred og harmoni i skileiren. Her i Norge har vi til og med trodd at dette langt på vei var vår kultur og vår idrett. Det var vi som hadde definisjonsmakten, som det så fint heter. Dermed sto vi også fritt til utforme konkurransedelen av skisporten, etter vårt eget hode.

Selvfølgelig forsto alle at det var å ta i; vi skulle i det minste lytte til hva svensker og finner mente om saken. Sjøl meldte jeg meg tidlig inn i den ærværdige «Foreningen til Ski-idrættens Fremme» som ble stiftet i 1883. Jeg har kost meg med Jacob Vaages mange skihistorier. Og enda flere er det blitt etter at Thor Gotaas kom på banen. Jeg vet for eksempel at Tromsø var først ute med å arrangere skirenn. Det skjedde 21. mars 1843:

01.jpg

Og jeg oppdaget at min hjembygd i Trøndelag arrangerte skirenn allerede i 1863.

Jeg har lest om Nansens fantastiske skiturer i Arktis, og om Amundsens bravader på motsatt side av jorda. På veien til Vestlandet har jeg med stolthet merka meg skiltet «Morgedal, the Cradle of Skiing». Og i konkurranseløypene har vi vært «second to none» de siste 100 årene. I denne forbindelsen er det nok å nevne navn som Grøttumsbråten, Bergendahl, Hauern, Ruud-gutta, Eggen, Grønningen, Aufles og Mørdre,….Need I say more? Ingen annen nasjon har så mange medaljer i VM og OL. Alle sammen i samme stil; selbustrømper,  nickers og anorakk i langrennsløypa; strekkbukse og genser i hoppbakken. Og dessuten frem til ca. 1990, i begge øvelser – noenlunde parallelle ski. Ski på norsk!

Kina

Vi fikk oss riktignok en vekker for et par år siden da vi da vi leste artikkelen Simen Tveitereid skrev i DN. Artikkelen inneholdt dessuten billedbevis; Johan Wildhagen hadde fotografert glitrende. Selvfølgelig er det blitt gått på ski i andre deler av verden også. På vår måte! Og ikke bare det, kineserne mener å kunne utfordre Morgedal som skisportens vugge. For hva hjelper det at norske arkeologer finner rester av ski i den norske fjellheimen som de mener kan dateres tilbake til det 8. århundre, når kineserne kan vise frem hulemalerier fra strøkene rundt Altaifjellene i det nordvestlige Kina som de hevder er minst 10.000 år gamle. Og at det er snø- og skikultur i trakten også i dag. Skikultur basert på parallelle ski! Om det forholder seg slik, kan ski som fremkomstmiddel faktisk konkurrere med sjølveste hjulet når det gjelder alder.

02.jpg
Vinterbilder fra Altaiområdet Kina Foto: Johan Wildhagen.

Nye tider, nye aktører, nye stilarter, nye løyper

Vi skal la kineserne argumentere for sitt syn på skihistorien. Vi forstår dem godt; de har opplagt et motiv. Kina skal som kjent arrangere vinter-OL i 2022. Men vi merker oss at de har ansatt en trener fra Kjelsås! Det må da bety at de føler at det er vi som har hegemoniet. Tenker vi.

I Norge har de siste 30-40 åra vært opptatt med å reformere konkurranseskiløpingen for å gjøre den mer tilpasset en ny tid, der medieselskaper og andre forretningsinteresser spiller en stadig viktigere rolle. Det begynte i 70-åra. Hvem var det som først introduserte stilarten skøyting? Var det amerikaneren Bill Koch eller var det finnen Siitonen? Vi skal også la den diskusjonen ligge. Skihistoriker Thor Gotaas som har studert historie grundigere enn de fleste, er av en helt annen mening. Han fører bevis for at stilarten i konkurransesammenheng er minst 50 år eldre, og viser til et renn i fristil arrangert av Hagen-gutta i Ytre Rendal allerede i 1929. For vår egen del har vi bilder som viser at isfiskere på enkelte større vann på Rørostrakten i alle år skøyta rundt på tynt snølagte vann for å kunne betjene de mange snører de hadde i vannet. Fordi det gikk fortere!

Hopp

Før vi sier mer om den nye stilartens inntog i langrenn skal vi kort nevne hva som skjedde i hoppsporten. Heller ikke hopperne gikk klar av V’en. Omleggingen av stilen, fra parallelle ski a’la Toralf Engan, til såkalt V-stil i skjedde i begynnelsen av 90-åra. Omleggingen forløp ganske problemfritt. Det er enklere i skihopp enn i langrenn, i hoppbakken gjelder det først og fremst å hoppe lengst. Pressen i strekkbuksa og skiføringen er egentlig underordnet. At det skulle være en epilepsisjuk svenske som gikk i bresjen, snakker vi her i landet lite om i dag. Uansett svensker eller ikke svensker; en vesentlig årsak til at hopperne vendte seg så raskt til V-stilen var, ved siden av at de kunne hoppe betydelig lenger, sikkert også at det ikke var nødvendig å endre noe i bakkene.

Langrenn

I langrenn skulle fristilen skape større bølger. Og det skulle gå noen år før den nye stilarten fant sin plass i konkurranseprogrammet. Hvordan skulle rennprogrammet i de internasjonale mesterskapene komponeres, for eksempel? Hvor mange klassisk grener, og hvor mange i fristil? Og hva med overløperne, de som skøyta der det lønte seg og gikk klassisk ellers? For å hindre slik råskap tydde arrangørene og deres nyutnevnte stilpoliti til mye rart. Under 15 km i Holmenkollen 14. mars 1985 ble det innført såkalte skøytefrie soner, det vil si soner der løperne måtte gå klassisk og dermed ha festesmurning under skiene. Mange likte dette dårlig. Best fantasi når det gjaldt å omgå den nye bestemmelsen hadde også nå en svenske. TV-bildet av Thomas Wassberg der han drar av limbåndet med klister under skia på toppen av motbakkene, ved utgangen av den skøytefrie sonen før Tryvann er legendarisk.

03.jpg
Wassbergs finte under Holmenkollerennet i 1985 (Kopi fra VG’s sportside).

Fortsatt, snart 30 år senere, diskuterer en hvordan fristil og klassisk best skal integreres til en gren, langrenn. Og som om dette ikke var nok så har vi fått enda en ny stilart, staking. Stakerne forakter stort sett festesmurning av hele sitt hjerte, og gjør som navnet sier – de staker rundt løypa, bakke opp og bakke ned. Men også for dem fins det naturligvis et ingenmannsland. Langrennsløyper har en tendens til å svinge både hit og dit ofte, og svingene kan ofte være krappe. Da kan det by på problemer å holde skiene parallelle sjøl om en vil. For ytterligere å verne om klassisk skiteknikk har skipolitiet derfor, på samme måte som midt i 80-åra da skøytefrie soner ble innført, begynt å innføre tilsvarende stakefrie soner. I disse sonene må løperne demonstrere at de mestrer klassisk teknikk; intet annet duger og er lov. Her stiller ortodokse skilederne opp, de som fortsatt kan se bildet av Johs Harviken og Harald Grønningen i full strekk for sitt indre øye; de som virkelig vet hvordan klassisk langrenn skal utføres. Hjelm og batong er ennå ikke innført. Og her er vi nå. Noen mener at tiltakene museumsvokterne har satt i verk vil hindre at klassisk skiteknikk dør ut.

Den virkelige trusselen

Og vi ser faren, men er uenig i tiltakene. Den virkelige trusselen mot skisporten og spesielt langrennsidretten kommer fra et helt annet hold og er langt mer alvorlig. Og den består ikke i at det blir for mange stilarter. Den største trusselen er klimaendringene. Skiføre har vært mangelvare i store deler av de lavere strøk i ikke bare i Norge, men i hele Skandinavia i løpet av de siste 10-20 årene. Meteorologene kan belegge denne utviklingen med sine tall og arrangørene av langrenn med sine. Vinteren 1951 ble det målt 302 cm snø på Tryvann. De siste 15 vintrene har det knapt vært en meter, som oftest langt mindre.

04.jpg 
Utviklingen i antall skidager i Nordmarka (met.no/Rimfrost.no).

Blant de største og mest tradisjonsrike rennene som er truet av snømangel de siste 10-20 årene kan nevnes Sjumila og Grenaderløpet på Østlandet og Rensfjellrennet i Trøndelag. Grenaderløpet arrangeres riktignok fortsatt når forholdene tillater det. Rensfjellrennet ligger i kuvøse.

Idrettsentreprenører

Arrangørene av skirenn har svart på klimautfordringen ved å satse på dyre og energikrevende maskiner som kan produsere kunstsnø. Om nødvendig har kunstsnøen blitt frakta til arrangementsstedet. Skirenn er så å si blitt produsert på industrielt vis. Dette har skjedd i Holmenkollen, i Granåsen, i Mora, i Stokke, på Sjusjøen, på Beitostølen og en rekke andre steder de siste 5-10 årene.

Vi har lært av mellomeuropeerne som har lange tradisjoner for akkurat dette. Alpeområdene har nemlig fått føle effekten av klimaendringen like kraftig som oss. De siste årene har det eksempelvis knapt vært natursnø i Marcialonga-traseen. Snøen er blitt produsert og frakta dit. Dermed blir det å arrangere et skirenn noe helt annet enn det var før.

Selskapet Supersnow kan eksempelvis produsere snø i opp mot 30 plussgrader. Et langrennsarrangement er blitt et produkt på linje med andre produkter. Og produkter kan produsenter tjene penger på. Så gjelder det å finne investorer som ser fortjenestemulighetene, og som er villig til spytte inn penger. Arrangører som er sentralt plassert, og hvis markedsvare har stor verdi, lykkes med dette, men på investorens betingelser. Det har også arrangøren av Holmenkollrennene fått føle.

05.jpg
Skiløping anno 2017. Foto Sigmund Hov Moen.

Noen har for eksempel foreslått at 5-mila burde arrangeres i en av de tradisjonelle traseene (3x16km, 2x25 eller aller helst 1x50). De mener at vi som på sett og vis er «eiere» av langrennsporten, har en plikt både overfor et internasjonalt publikum, og ikke minst overfor den flotte Nordmarka, til å vise den frem i all sin mangfoldighet . Forslaget er alltid de senere årene blitt møtt med argumentet: dette blir for dyrt å produsere. NRK synes det blir for strevsomt og ikke regningssvarende å frakte reportere og utstyr så langt inn i marka som til Appelsinhaugen. Ferdig snakka! Dette argumentet blir ekstra vanskelig å forstå når vi alle hvert år kan se at franskmennene arrangerer sykkelrittet Tour de France  på TV. Turen går som kjent i en ca. 4000 km lang sløyfe gjennom hele Frankrike. I forskjellig trasé hvert år. Arrangøren føler kanskje at når det gjelder sykkelsport har Frankrike en slags eiendomsrett, og dermed en forpliktelse, til å vise hele verden at et sykkelritt er noe mer enn en konkurranse i en rundløype i det sentrale Paris?

I praksis vil det si at vi bør ta tilbake skisporten mens vi ennå kan kjenne den igjen; før den blir helt korrumpert av idrettsentreprenører. Mellomeuropeiske hotelleiere har et helt annet syn på skirenn. For dem gjelder det å skape oppmerksomhet rundt deres primære geskjeft; å selge overnattingsdøgn.
Det er i og for seg forståelig sett fra deres synsvinkel, men gagner det oss og vår skisport på sikt?

Når fjellet ikke kommer til Muhammed så må Muhammed komme til fjellet

For vår idrett er litt annerledes. Vi tror ikke at skisporten er tjent med happeninger som den som fant sted i London i begynnelsen av 1950-åra, da norsk snø og norske hoppere ble fraktet til metropolen, og det ble arrangert hopprenn bare noen steinkast fra Buckingham Palace. Vi tror heller ikke at det gagner vår skisport at det arrangeres skirenn langs Rhinen, i en av Tysklands største byer på sensommeren. Sjøl om TV-selskapene og hotelleiere i St. Moritz kan ha en annen oppfatning. «Når fjellet ikke kommer til Muhammed så må Muhammed komme til fjellet», er visstnok et sitat som kan føres tilbake til Francis Bacon. Det kan passe godt i vår sammenheng. Når snøen ikke kommer til oss må vi gå til snøen. Hvis vi vil gå på ski!

I dette lys blir vår hjemlige krangel om stilarter og konkurranseprogram mindre interessant.

Hvem skal ut?

«Hvem skal ut», er en upretensiøs konkurranse i et av våre populære TV-programmer på fredagskvelden. Problemet i langrennsporten er ikke hvilken stilart som eventuelt skal begraves. Det det handler om er om hvordan vi best legger forholdene til rette for at ferdsel på ski fortsatt skal være en del av vår kultur i åra som kommer; eventuelle klimaendringer tatt i betraktning.

I et litt lengre perspektiv blir diskusjonen rundt reglementet for hvordan en langrennsløper skal gå rundt svinger og hvordan snikskøytere skal straffes kanskje ikke så viktig. I tennissporten var det for 50 år siden en uskreven regel om at kvinnelige tennisspillere måtte ha hvit skjørt for spille. I alle fall på Wembley. Slik er det ikke i dag. Den ideelle rammen rundt en langrennskonkurranse er terreng kledt i villsnø. Ved å legge flest mulig av våre store konkurranser til høyereliggende trakter er dette fortsatt mulig i mange år; sjøl om klimaendringene fortsetter med samme fart som nå.

FIS

Skisport og langrenn har rot i den norske folkesjela. Det er viktig at organisasjonen som bestyrer internasjonal skisport, FIS, skjønner dette. Endringer i rammevilkår og rennreglement bør luftes i det store og kompetente norske langrennsmiljøet før det eventuelt fremmes for FIS. Å unnlate å gjøre det blir omtrent som å overlate til osloboere å bestemme hvor mange ulv som skal kunne oppholde seg i landets viktigste beitemarker for husdyr.

Skrevet av Sigmund Hov Moen

---

* Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.


Se våre sider for Beitosprinten:
* Alle resultater| Startlister| Smøretips| Program| Værvarsel
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut