Stakefri sone under Gålåsprinten 2016. Foto: Arne Sandvold.

Stakefri sone under Gålåsprinten 2016. Foto: Arne Sandvold.

– Kutt ut stakefrie soner før det er for sent

Kommentar

– Poenget er visst å hindre diagonalgangen i å dø ut, men det som virkelig dør er barns skiglede, skriver kommentarforfatteren.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Velkommen til Pluss-seksjonen!


Tegne abonnement
4 alternativer for abonnement; Uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles enkelt via denne linken!

* Enda bedre og fyldigere innhold finner du i vår Pluss-seksjon. Fremhever spesielt biblioteket av fagartikler om trening, styrke, utstyr, smøring, teknikk etc.

Tegne abonnement Langrenn.com Pluss

Om du har abonnement logger du deg inn via vinduet nedenfor.

Uleselig tekst

I vinter er det blitt innført stakefrie soner i en rekke skirenn helt ned i 12-årsklassen. Poenget er visst å hindre diagonalgangen i å dø ut, men det som virkelig dør er barns skiglede.

UngdomsBirken har vært et viktig treningsmål for mine gutter i flere år.

Under fjorårets renn bommet jeg skikkelig på smøringen slik at de verken hadde feste i motbakkene eller glid i unnabakkene. Det første begge sa da de kom i mål var:

– Neste år vil jeg stake.

Men neste år, altså i år, bestemte arrangøren seg for å innføre stakefrie soner i to av de slake motbakkene i UngdomsBirken. 

For uinnvidde: UngdomsBirken er et 17 kilometer langt turrenn for barn i alderen 12-16 år, med start på Sjusjøen og mål på Birkebeiner skistadion.

De går først en liten runde på toppen der det er to små motbakker. Så går det nedover i Birkebeinerløypa helt til det er en liten stigning under kraftlinja inn mot Birkebeiner skistadion.

Vinnertidene i alle klasser pleier å ligge godt under 40 minutter, med andre ord en snittfart på oppimot 30 kilometer i timen.

De siste årene har ganske mange valgt å gå UngdomsBirken med blanke ski, særlig i de eldste aldersklassene.

Med tanke på logistikken rundt UngdomsBirken med start og mål på to steder, ofte med helt forskjellige føreforhold, synes jeg ikke det er det minste rart om noen utøvere/foreldre dropper å bruke masse tid på å prøve å få til feste i de to små bakkene på toppen.

I den siste bakken, under kraftlinja, er det svært få som har igjen feste uansett hva de har smurt med.

Argumentasjonen for å innføre stakefrie soner har vært at det angivelig er et "stort problem" med "jukseskøyting", og at mange foreldre har klaget på dette. 

Men er det faktisk et problem at barn som sliter med bakglatte ski, og er slitne etter å ha gått et langt skirenn, glemmer seg og tar et par skøytetak for å komme til mål? 

Jeg minner om at dette gjelder de som kommer nummer 150, 250 eller 350 på resultatlista. I klasse 12-16 år.

De beste utøverne i hver klasse har ingen problemer med å stake seg opp den slake bakken under kraftlinja, heller ikke de andre bakkene i UngdomsBirken. 

Og hvis det faktisk er et problem at noen skøyter i et renn i klassisk stil, har arrangøren full mulighet til å diske disse utøverne. 

Det som også skjedde i årets UngdomsBirken var at flere av de beste likevel gikk med blanke ski. De hadde nemlig øvd på forhånd på å gå diagonalgang uten feste.

Hvis arrangøren har som mål at ingen skal stake hele UngdomsBirken, er det bare å legge om løypa. Lag en rundløype fra Birkebeiner stadion med start og mål på samme sted. Det er mer enn nok motbakker å ta av på Lillehammer.

Jeg stiller meg dessuten undrende til den voldsomme iveren blant enkelte skirennarrangører etter å stoppe staking. I de rennene det har vært stakefrie soner har speaker sagt over høyttaleranlegget at de stakefrie sonene er der for at "utøverne skal lære seg diagonalgang også". 

Men lærer utøverne seg bedre diagonalgang av å slite seg opp en bakke i diagonalgang eller fiskebein med bakglatte ski, fordi mor eller far ikke har peiling på hvordan man smører riktig til alle føreforhold?

Noen barn smører faktisk skiene sine selv også. Skal de som sliter med bakglatte ski nektes å prøve å komme seg til mål?

 

– Hva skjer hvis jeg glemmer meg og staker i den stakefrie sonen, spurte min 12-åring tidligere i vinter.

Jeg måtte svare at da kunne han bli disket. Tror noen at dette er måten å skape skiglede og lyst til å gå flere skirenn?

Jeg har hørt fra flere hold at stakefrie soner er blitt karakterisert som "vellykket". Vellykket for hvem da? De som produserer skismøring? 

Jeg er helt enig i at det er viktig å øve på alle teknikker i klassisk langrenn, men må dette virkelig skje i renn?

I løpet av en vanlig treningsuke om vinteren går en utøver i 12-13 årsalderen skirenn i 5-10 minutter. Den totale treningstiden på ski i løpet av en uke er kanskje 5-10 timer – fordelt på lek og aktivitet i ulike øvelser og teknikker. 

En annen ting er at utøvere som går på blanke ski, ikke er noe stort "problem" før junioralder. Og er dette faktisk et problem? Eller er det bare en del av en utvikling der vi for eksempel får noen langrennsløpere som satser langløp og spesialiserer seg på staking, mens andre gjør som Johannes Høsflot Klæbo og lærer seg å løpe opp bakkene?

I noen løyper vil det gå fortest å stake hele veien. I andre løyper vil diagonalgang lønne seg. Er dette virkelig trussel mot langrennssporten?

Min oppfordring til FIS, Skiforbundet og skirennarrangører er:

Slutt med det tullet med stakefrie soner. Ikke lag et problem ut av noe som ikke er et problem. 

Staking gjør langrenn mer allsidig, spennende og krevende. Det er ingen ting som tyder på at diagonalgangen er utrydningstruet, verken på kort eller lang sikt. 

Skrevet av
Bjørnhild Fjeld, mor til to aktive utøvere i Rustad IL og medlem av langrennskomiteen i Oslo Skikrets

---

Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.


Sekunder og minutter å tjene i sporet
* 320 spesialartikler om trening, utstyr, teknikk, kosthold, smøring, styrke og så videre
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut


blog comments powered by Disqus