Illustrasjonsbilde. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Illustrasjonsbilde. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Skiproduksjon – Teknologi på steinaldernivå?

Kommentar

– Hvorfor i all verden er det så ubegripelig vanskelig å lage gode ski, undres kommentarforfatteren.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Velkommen til Pluss-seksjonen!


Tegne abonnement
4 alternativer for abonnement; Uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles enkelt via denne linken!

* Enda bedre og fyldigere innhold finner du i vår Pluss-seksjon. Fremhever spesielt biblioteket av fagartikler om trening, styrke, utstyr, smøring, teknikk etc.

Tegne abonnement Langrenn.com Pluss

Om du har abonnement logger du deg inn via vinduet nedenfor.

Uleselig tekst

Under 5-mila i Kollen 11. mars sto jeg ved løypa sammen med en av ungene mine og koste meg. Vi bor like ved løypa, og det er knakende artig å se toppløpere i traséer der man har gått 1000 ganger selv.  

Man kjenner hver eneste kul, sving og kneik. Vet akkurat hvor bratt det er, hvor vanskelig det er å gå diagonal, hvor langt man pleier å gli inn i bakkene osv. 

Og det som slår en er selvsagt først og fremst hvor vanvittig gode de beste skiløperne er. Men også hvor fantastisk gode ski de har. 

Mange av løperne lot seg rive med i en alt for hard åpning på 5-mila. Og sprakk totalt. Enkelte gikk helt opp i liminga på siste runde. Likevel går de rett opp bakker hvor jeg alltid må ut i fiskebein. Og de sitter i hockey på steder jeg må stake. Tilsynelatende har de panserfeste uten at det går ut over gliden.  

Selvsagt er dette er først og fremst svært gode skiløpere, men inntrykket er også at alle i eliten har utrolig gode ski. Observasjonen bekrefter bare det alle vet: de som kan velge blant en drøss med par fra øverste hylle har et enormt fortrinn fremfor oss mosjonister. 

Hvorfor må det være sånn?  

Selv er jeg en middels (og aldrende) hobbyløper med habil kondisjon, og starter f.eks. normalt i første pulje i Birken. I 2015 gikk jeg Birken på mine gamle Fischer-ski. Jeg hadde ganske gode ski hele veien, og kom inn på ny pers på det lette føret. 

Før Birken 2016 endte jeg likevel opp med å kjøpe et nytt tørrsnø-par. Det så veldig lovende ut, og jeg hadde stor tro på at jeg endelig skulle være en av de som kjører fra røkla i utforkjøringene mellom Raudfjellet og Kvarstad. Det skjedde ikke. 

Jeg hadde elendige ski på Birken i fjor, men kom til at det trolig hadde med fin slip og for lite rill å gjøre i.o.m at det ble mildere enn meldt. Jeg satset på det samme paret i år. Med stabil kulde i hele løypa håpet jeg på klaff. Men skuffet måtte jeg se meg frakjørt av stort sett alle jeg hadde kontakt med i de lange utforkjøringene.  

Jeg har nå konkludert med at dette er et dårlig par – at jeg har hatt uflaks. De blir degradert til treningsski. Neste år blir det å gå tilbake til det gamle paret igjen. Eller prøve igjen, og kjøpe nytt. 

Jeg antar at mange av Langrenn.com sine lesere kjenner seg igjen. Man er stadig på jakt etter noe bedre. Vet at det finnes gull der ute – det gjelder bare å ha flaks. Finne et skikkelig godpar. Og man er villig til å betale i dyre dommer i den kostbare jakten. 

Jeg har stor respekt for de som plukker ski i forretninger som satser spesifikt på langrenn. Jeg vet at de har tung kompetanse på et etterspurt fagfelt. Men de kan ikke lage gull av gråstein. De må plukke fra det utvalget de har tilgang på. Og hvordan prioriterer man da utvalget når ski plukkes til kunder?  

Det må være en vrien oppgave. Det kunne vært interessant å starte i Pulje 10 i Birken et år. De som står der har også racingski og har betalt like mye som meg. Men jeg ser slett ikke bort ifra at jeg ville ha bedre glid enn de fleste i et slikt felt. 

Når man kjøper ski blir man typisk spurt om hvilket nivå man er på. Den etablerte oppfatning er at dette spørsmålet skal indikere noe om behov for stivhet i skiene. En god skiløper kan ha stivere ski enn en dårlig skiløper. Men jeg er usikker på hvor mye hold det er i et slikt postulat. Er det ikke grunn til å tro at man gjennom et slikt spørsmål snarere er ute etter å danne seg et grunnlag for å sile kundene med tanke på hvor man skal prioritere de beste parene? 

Jeg har selv kommet inn i en velrennomert skibutikk en gang (der ingen kjente meg) med følgende opplevelse. «Du skal ha konkurranseski? Ja, vi har mye gode ski inne. Hvilket merke liker du best? Og hvilket nivå er du på?». Da jeg sa at jeg hadde gått Birken på 2.47 tenkte han seg om et øyeblikk, og svarte så at de dessverre ikke hadde aktuelle ski til meg inne akkurat nå...  

Han skal ha ros for sin ærlighet. Men jeg tipper ikke alle er klar over at det blir gjort en slik siling av kunder. Det kan ikke være enkelt å selge racing-ski. Spesielt ikke for en som har god teft for hva som er bra og dårlig. For det er ingen tvil om at det er ujevn kvalitet på langrennsski, og merkelig nok har tilsynelatende markedet – skiforretningene - ansvar for hele kvalitetskontrollen.    

Jeg kjenner også til skiløpere på nivå betydelig over meg selv som bekrefter det samme bildet: Skijakt er bingo. Jeg har blitt fortalt av en meget sterk skiløper at han har gått samtlige av sine klassiskrenn de siste ti årene på ett og samme par. Til tross for at han stadig får nye par til testing. Ingenting av det han har fått tak i de siste årene har vært brukbart.  

En venn av meg gikk inn til relativt beskjedne plasseringer år etter år i sin klasse i Birken. Ett år fikk han lånt seg et superpar fra en bekjent med gode kontakter. Hoderystende suste min venn inn til 4. plass i sin klasse, og har forbannet seg på at han aldri skal gå Birken igjen uten å være trygg på at han har fått los på et tilsvarende godpar. Jeg kjenner også andre som har lagt bort deltagelse i turrenn fordi de ikke har ski som går godt nok, samtidig som man ikke vil ta seg råd til å stadig kjøpe nye par i jakten på noe bedre. 

Men hva er det som gjør at man ikke klarer å lage bare topp skipar i 2017? Dette er ikke levende materialer. Det er ikke lenger slik at man hugger seg et godt emne i skogen og spikker ski av trevirke. Dette er døde kunststoffmaterialer som settes sammen i høyteknologiske automatiserte produksjoner. Hvorfor klarer de da ikke å lage bare gode ski?

Flere av de store skifabrikkene har egne produksjonsserier for eliten. Og jeg antar at disse seriene har en jevnere kvalitet – at det her er større sannsynlighet for å finne gode par. Hvorfor de ikke kan tilby tilsvarende produksjonskvalitet for markedet skjønner jeg ikke. Men interessant er det jo også at selv fra disse seriene så testes det et stort antall par mellom hvert par som blir funnet brukbart. Det vil altså si at det aller, aller meste av det vi finner i butikkene sannsynligvis ville bli karakterisert som komplett ubrukelig av eliten.  

Noen har fortalt meg at litt av utfordringen er å finne ut hvilke parametere som faktisk gir gode ski. Men jeg forstår ikke det heller. Jeg tar for gitt at alle fabrikkene har produksjonslogg. I alle fall for de seriene som produseres for eliten. Når et par viser seg å bli Bjørgens nye gullpar skal det altså være enkelt å finne hvordan alle parametere var definert for akkurat den produksjonen. Hvorfor er det da ikke mulig å gjenskape det paret for markedet?

I våre dager er det teknologiske nivået i samfunnet skyhøyt - avanserte produkter lages med ubegripelig presisjon. Men midt oppe i dette så klarer man altså ikke å lage jevnt gode langrennsski. Betyr det at produksjonsapparatet til skifabrikkene er så lite nøyaktige at bransjen rett og slett opererer på teknologisk steinaldernivå sammenlignet med andre industrier? Er markedet for lite til at skiprodusenter har økonomisk pondus nok til å investere i teknologi som kan løfte kvaliteten? 

For noen år siden hørte jeg at alle landslag bruker Madshus som test-serier, fordi de da var den eneste fabrikanten som klarte å lage serier med identiske ski. Javel? Hvis de klarer å reprodusere identiske ski, så selg meg sporenstreks to par som er identiske med de beste klassiskparene til Pål Golberg (han går vel på Madshus?) - tørrsnø og klister. Takk!  

Hvorfor er ikke dette en teknisk oppnåelig service for Madshus?  Eller tilsvarende for de andre skifabrikkene, som Fischer, Atomic, Rossignol osv. Mine spørsmål er overhodet ikke merkespesifikke, og jeg har ingen bakgrunn for å si at noen skiprodusenter er bedre enn andre. Men jeg er nysgjerrig på hvor den tekniske utfordringen ligger, uavhengig av merke. 

 

Jeg jobber selv i en bransje med mye tung teknologisk kompetanse. Og ivrige skiløpere finnes i alle kroker av det norske samfunn, også blant mine kolleger. Jeg kjenner til folk med spesialkompetanse innen komposittmaterialer som også har stilt seg de samme spørsmålene jeg tar opp i dette innlegget. Dette er altså ikke et tema som en grinebiter av en skinerd (meg) sitter alene med tanker om. 

Under diskusjon med skivenner har jeg fått servert en konspirasjonsteori. At vi er lurt trill rundt av en kynisk bransje. 

Man bygger teorien på følgende enkle resonnement: Hvorfor skulle skifabrikkene ønske å produsere bare toppski? Nå kjøper folk stadig nye par, fordi det øker sjansen for å vinne bingo. Man er stadig villig til å betale for nye sjanser i det store lotteriet med gullpar som gevinst. Hvis alle visste at det de har er det beste som finnes, inntil en ny teknologisk revolusjon måtte komme, ja så hadde det gått drastisk utover salget. 

Smak på den. Jeg tror jo ikke det er slik. Men det er en rystende tanke.

Og uansett - hvorfor i all verden er det så ubegripelig vanskelig å lage gode ski? Hvorfor er bare noen få prosent av parene som selges virkelig gode? Vi lever som kjent i en tid da teknologien kan lage nærmest hva som helst. Og så klarer de ikke å lage ski? Jeg skjønner det ikke. Rett og slett. 

Jeg oppfordrer redaksjonen i Langrenn.com til å be om en respons og forklaring fra en av aktørene i markedet. Et tilsvar til mitt innlegg. For etter å ha diskutert dette med en rekke skikompiser de siste dagene har jeg forstått at dette er et tema mange andre enn meg har undret seg over. Og det er noen sammenhenger her som er umulig å begripe for oss som aldri har vært innenfor en skifabrikk.

Jeg antar at aktører i markedet helst vil tilbakevise alt jeg skriver, og si at alle deres par er av samme høye kvalitet. Men alle med en tå innenfor skimiljøet vet at det ikke er tilfelle. Så vennligst kutt ut skitsnakket. 

Og for ordens skyld til slutt: Dette handler ikke om prepping. De fleste eksperter er enige om at skienes egenskaper utgjør minst 80%. Slip utgjør kanskje 15%, og for de aller fleste av oss utføres sliping av dyktige aktører i anerkjente skibutikker. De siste 5% vi selv pusler med i form av prepping er også temmelig ensartet og like. Valg av pulver kan sikkert gjøre en forskjell når man snakker om marginer på elitenivå. Men de store forskjellene man ser blant oss hobbyløpere ligger ikke der. De ligger i skiene. 

Vi kjøper ski til 6000,- pr par, men får et produkt som eliten aldri ville gått en meter på. Og vi tar til takke med det, og kommer tilbake og kjøper nye par. Forstå det den som kan.  

Skrevet av
Vegard Fluge Samuelsen
Oslo 

---

Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.


VM Sykkel Bergen:
* ProgramStartlisterResultater

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut