Skigåing nesten overalt

Før bygdeveiene ble strødd med grus var det fint å lange ut på ski, for der slapp en å brøyte spor og fikk bra stavtak

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Velkommen til Pluss-seksjonen!


Tegne abonnement
4 alternativer for abonnement; Uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles enkelt via denne linken!

* Enda bedre og fyldigere innhold finner du i vår Pluss-seksjon. Fremhever spesielt biblioteket av fagartikler om trening, styrke, utstyr, smøring, teknikk etc.

Tegne abonnement Langrenn.com Pluss

Om du har abonnement logger du deg inn via vinduet nedenfor.

Uleselig tekst

Forsiden til boka Sørlandsekspressen – Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss, utgitt av Idrettslaget Herefoss og skrevet av Thor Gotaas.
Boka Sørlandsekspressen - Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss av Thor Gotaas.

* Utdrag av boka Sørlandsekspressen - Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

Skigåing nesten overalt
Helt fra 1950-åra trente Reidar mye på vei. Før bygdeveiene ble strødd med grus var det fint å lange ut på ski, for der slapp en å brøyte spor og fikk bra stavtak. Selv i mørket var det fint å gå der. Når det snødde mye og ikke fantes spor i skogen, fristet det ekstra med økter langs bygdeveiene, der det uansett kjørte få biler. Det var nokså ufarlig å trene på vei i Herefoss i de første etterkrigsåra.

    Også utover i 1960-åra gikk Ivar og Reidar mye på veien fra Herefoss til Øydnaheia og Mjåvatn, rundt tretten kilometer, i dagslys og mørke. Det fantes også stikkveier inn til heigårder som de tok att og fram langs hovedveien. En skitur ble minst to og en halv mil. Det egnet seg bra å gå langrenn i kanten av veien fordi brøytebilen ennå ikke skrapte. Det kunne høres stusselig ut, men var det ikke, og ga også bra stavtak. Skiløpere var vant til å utnytte snøen og forholdene som fantes. De hadde intet valg.

    Treski fungerte bra på vei og var ikke slingrete. Dessuten tålte de mindre snø, i motsetning til glassfiberski, som lett får riper og fort blir ødelagt mot stein eller grus. Treski var lette og likevel robuste. Selve skien tålte ikke så godt å gå i dumper, men såla tålte kontakt med mye annet enn snø. Kvister, lyng og gras var greit.

    Brødrene brøytet selvsagt løype også, problemet var skiftende vær. Det snødde ofte i mildvær. Det var greit, det, og spor ble brøytet i runder. Ofte frøs det på dagen etter, og sporet var som betong, vanskelig å gå i. Så kunne det pøsregne i flere timer, og plutselig bli kaldt igjen.

    Før snøscooterens og løypemaskinenes tidsalder forvansket skiftende temperatur skiløpernes hverdag. Et spor som virket perfekt én dag, kunne være staupete, holkehardt og nesten umulig å trene i dagen derpå. Helt til neste snøfall, egentlig, hvis en ikke hakket opp svullene. Skiforeningens profesjonelle løypetråkkere i Oslo gikk med spade i sekken når de jevnet ut harde partier i slike løyper.

    Også derfor, i et område med svært skiftende temperatur, foretrakk brødrene Andreassen å trene på vei. Det var enkelt og effektivt. Det gode stavtaket ga ekstra god styrketrening.

    Ivar og Reidar trente også på isen på Herefossfjorden. Den frøs til uten at snøen hadde lagt seg, og på is trengte man bare rim eller én centimeter eller to med snø. De trente på det åtte kilometer lange vannet og lagde fine runder. Hvis det lå litt snø på jordene, stakk de innom land og gikk opp en bakke eller to. Også på is fikk en bra stavtak og trente overkroppen effektivt.

    Ulempen var at snøen ofte kom sent på Sørlandet. Det kunne være skiføre i eller nær Herefoss før 1. desember, men oftere datt den ned utover vinteren, og mye i slengen. Gjerne bløt, tung snø. Derfor fikk ikke Reidar alltid gått mye på ski før de første storrennene, som Monolittrennet i Frognerparken i Oslo. Både han og broren Ivar stilte opp der enkelte år nesten uten skitrening.

    Også i tømmerslep var det fint å lage løype. Tømmeret ble hogd om høsten og lagt i digre hauger rundt om i skogen. Trygve Herefoss arvet en gard med fem tusen mål skog etter mora, som var enke, og hogg mye. Han kjøpte en Massey Ferguson-traktor og kjørte fram mange lass fra slutten av 1950-åra og framover, tre–fire kilometer unna veien. Det ble en traktorvei i snø og tømmeret som hang bak, lagde en trasé som brødrene tråkket spor i. Stavtak fikk de også. Skiløpere var oppfinnsomme og fant best mulig forhold.

---

Tilgang på boka
"Sørlandsekspressen – Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss" skal være å få tak i hos bokhandlere på Sørlandet, og også på nettsiden www.herefossil.com.

Se også
Sørlandsekspressen Reidar Andreassen – Ny bok fra Thor Gotaas
Beste langrennsløpere på bane - 1500, 3000, 5000, 10.000 meter


Gå raskere på ski
* 400 artikler: Trening, utstyr, teknikk, smøring, styrke med mere
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut