Anders Gløersen har vært på pallen i Davos de tre foregående sesongene. I år fikk han ikke plass i troppen. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Anders Gløersen har vært på pallen i Davos de tre foregående sesongene. I år fikk han ikke plass i troppen. Foto: Felgenhauer/NordicFocus.

Leserbrev: Hva skal til for å gå seg inn i landslagsvarmen?

– De vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Velkommen til Pluss-seksjonen!


Tegne abonnement
4 alternativer for abonnement; Uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles enkelt via denne linken!

* Enda bedre og fyldigere innhold finner du i vår Pluss-seksjon. Fremhever spesielt biblioteket av fagartikler om trening, styrke, utstyr, smøring, teknikk etc.

Tegne abonnement Langrenn.com Pluss

Om du har abonnement logger du deg inn via vinduet nedenfor.

Uleselig tekst

Som de fleste vet valgte Anders Gløersen for noen år siden å konsentrere seg fullt og helt om distanserenn i skøyting. 15 km fri har blitt hans distanse. Så også i OL-sesongen.

En så ensidig satsing innebærer et stort drawback: Det er få anledninger i løpet av en sesong til å få vist seg frem.

Før OL er det kun ett renn i WC med 15 km skøyting, individuell start. Dette rennet gikk sist helg. I Davos.  Anders var ikke å se på startstreken.

Han betalte av egen lomme for å være tilstede, i tilfelle han skulle få sjansen til å gå som reserve. Men slik ble det ikke.

Sist gang han fikk gå som reserve i Davos endte det for øvrig med WC-seier..  

Nettopp i Davos har han følgende smått imponerende rekke sine tre siste deltagelser:

  • 2014, nr 1 på 15 km fri
  • 2015, nr 3 på 30 km fri
  • 2016, nr 2 på 30 km fri
     

Helt siden Gløersen valgte å satse på distanserenn i skøyting har han vært helt i verdenstoppen på 15 km. De få sjansene han har fått har han tatt godt vare på. Som f.eks. medalje på 15 km fri sist gang dette var mesterskapsøvelse (VM Falun).  

Han har også vunnet de to siste gangene dette har vært NM-øvelse. (2017 foran Sundby og Tønseth, og 2015 foran Holund og Røthe).

Han er imidlertid ikke på landslaget, og er dermed en av dem som må vise seg frem for å gå seg inn i varmen mtp. OL-uttak.

Han fikk gå på nasjonal kvote på Lillehammer, men skal man virkelig la fellesstart med skibytte være hans eneste grunnlag for kvalifisering til OL? En konkurranse der halve øvelsen går i en teknikk han knapt har konkurrert i på 4 år?

Ja, hvordan i all verden skal en løper som Gløersen få vise seg frem i sin favorittøvelse, når han ikke får anledning til å delta? 

Ett opplagt svar fra ledelsen er at man må gå fort på hjemmebane for å dokumentere form. Har Anders Gløersen gjort det? Han stilte i NC på Gålå, på nettopp 15 km fri. Og vant suverent. Var rett og slett i en egen klasse. Hva mer kan han egentlig gjøre?

På 15 km fri i Davos stilte vi bl.a. med disse løperne:

  • Martin Johnsrud Sundby: Nr 20. Magesjau. Pill råtten etter eget utsagn, dagene før konkurransen.
  • Sjur Røthe: Nr 22. Ryggtrøbbel.
  • Finn Hågen Krogh: Nr 27. Totalt ute av form i hele år. 
  • Sindre Bjørnestad Skar: Nr 34. Sprinter.
  • Didrik Tønseth: Nr 36. Har slitt med å trene hardt etter hjernerystelse. Tynt grunnlag.
     

Landslagsledelsen valgte altså nok en gang å satse på sine landslagsløpere, og fant ikke plass til Gløersen i Davos. Selv om de visste at flere av landslagsløpere sliter.

Men hva med landslagsgutta selv? Burde ikke en «pill råtten» Sundby veket plassen sin for Gløersen? Eller Krogh, som heller burde blitt hjemme for å «finne seg sjæl» (som Finn Kalvik i sin tid sang)?

Eller en av de andre ovennevnte?

Alle i landslagsmiljøet visste at dette var Gløersen sin eneste sjanse til å gå WC i sin favorittøvelse før OL. Ingen av dem var rause nok til å la ham få sjansen. Hvor har det blitt av kollegialt samhold og kameratskap? Landslagsløperne er kanskje redde for å få enda hardere konkurranse om OL-plassene?

Nok en gang har landslagsmiljøet vist eksempel på sin arroganse og selvgodhet. Man beskytter sine egne og lar de andre stå utenfor.

Et interessant aspekt i det hele er også at norsk presse ikke tar sjansen på å ødelegge sitt forhold til Norges Skiforbund ved å lage kritiske saker om landslaget. Man er kanskje redd for å miste eksklusivitet, og man er redd for at andre viktige aktører skal la seg påvirke?

Det er f.eks. lett å mistenke at NRK er svært forsiktige med å kritisere uttak, i redsel for at dette skal påvirke i deres disfavør ved neste korsvei, (og dermed økt sannsynlighet for flere elendige TV2-sendinger i stedet for gode NRK-sendinger).

Svikter den 4. statsmakt sitt ansvar fordi forbundets makt er for stor? Det kan virke som om landslaget har blitt uangripelig fordi norske journalister er avhengig av å ha et godt forhold til dem.

Ergo kan Løfshus/Hetland & co. forvalte vår nasjonalidrett etter eget forgodtbefinnende, og de vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Som Anders Aukland skrev på sin blogg tidligere i vinter, så synes veien til mesterskap å være vesentlig lengre for dem som ikke er på landslag. Han trakk en illustrerende parallell til travsporten, der «start med tillegg» er et kjent uttrykk.

Ibsen skrev om «å være seg selv nok». Landslagsmiljøet burde tenke over hva dette uttrykket egentlig betyr. Det er nemlig ikke bærekraftig å bli for høy på seg selv over tid.

Skrevet av
Vegard Fluge Samuelsen
Voksenkollen, Oslo 

---

* Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.


For abonnenter - Spesialartikler
* 420 saker: Utstyr, teknikk, smøring, trening, styrke med mere
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut