WC Lillehammer: Program| WC Ruka: Resultater| NC Gålå: Resultater| IBU WC Østersund: Program| Resultater| Øvrige resultater nedenfor nyhet 4| Helgens TV-program| Sesonginformasjonen 2021/22| Langrenn Pluss| Uttak landslag og team| Podkast - Ski(d)nytt med Elin & Øyvind
Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ingvild Flugstad Østberg og Charlotte Kalla under verdenscupen i Oslo og Holmenkollen. Foto: Thibaut/NordicFocus.

Illustrasjonsbilde. Foto: Thibaut/NordicFocus.

Kommentar i debatten om spiseforstyrrelser: Hva kreves for å bli en god langrennsløper?

Kommentar til debatten omkring spiseforstyrrelser

Tips en venn  Skriv ut
Annonse

Raskere, høyere, sterkere. Det er det olympiske mottoet som har ligget til grunn for konkurranseidrett helt siden begynnelsen. Utstyret blir bedre, treningen mer spesialisert, utøverne og støtteapparatet mer profesjonelle, idrettsanleggene mer tilrettelagt. I jaget etter å bryte nye barrierer optimaliseres alle faktorer som kan gi et bedre resultat.

De siste ukene har debatten rundt spiseforstyrrelser nok en gang blusset opp i media. Noen som tidligere har slitt med spiseforstyrrelser har stått fram (blant annet Emilie Fleten som gjestet podkasten til Elin Mohlin og meg selv, Ski(d)nytt, for en uke siden). Ernæringsfysiologer og andre med kunnskap har uttalt seg, og journalister har prøvd å finne nye og gamle vinklinger på problemstillingen. Det de aller fleste er enige om er at vi trenger åpenhet rundt utfordringene. Og en debatt ute i offentligheten er med på å gjøre nettopp det.

Men hva er årsaken til at en del idrettsutøvere sliter?

I idretter der det handler om å flytte sin egen kropp over lange avstander er en av parameterne som avgjør prestasjonen vekt. Vekt i kombinasjon med kraft avgjør hvor fort du klarer å bevege deg. Det er enkel fysikk. Nå om dagen er fokuset mye på langrenn. Jeg vil komme med den påstanden at situasjonen er lik, om ikke verre, i mange av de andre utholdenhetsidrettene. Det gjelder idretter som sykkel, løping og orientering.

Når vekt er et av mange kriterier for å oppnå gode resultater i en idrett, er det en selvfølge at også denne parameteren optimaliseres i jakten på å bli enda bedre. På akkurat samme måte som at skiene smøres med den raskeste smøringen, stavene er så lette og stive som mulig, at man skifter til tørt treningstøy rett etter økt eller følger en nøye gjennomtenkt treningsplan.

Jeg hadde en lagkamerat en gang; han er verdensmester og har vært blant verdens beste skiløpere. Han sa dette om det å prestere i langrenn: "Først må du være skadefri, deretter må du være frisk, så må du ha gjort en god treningsjobb og det fjerde viktigste er å være i form." Her stoppet han, men jeg kan legge til videre at du må ha gode ski, ha nok næring i kroppen osv. Listen er lang over faktorer som til sammen avgjør et resultat. Vektoptimalisering kommer langt ned på denne listen, men poenget er at når alle marginer skal hentes ut, må også vekten optimaliseres.

Ofte ligger det optimale farlig nær det skadelige og sykelige, av og til overlapper de til og med og gjør at idretten vi ser på som sunn ikke lengre er det. Kanskje vi bare må innse det: Toppidrett i dag er ikke sunt for kroppen. Problemet ligger i at våre barn og ungdommer har mange av toppidrettsutøverne som sine forbilder. Med sosiale medier og stadig mer åpenhet rundt hva våre stjerner holder på med er det veldig lett å bli påvirket av det de trener, hvordan de oppfører seg, hvordan de kler seg, hva de spiser og hvordan de ser ut.

Det er viktig å fortelle barn og ungdom at de ikke trenger å se ut som forbildene sine, at det ikke er sunt, og at det kan være skadelig, spesielt i en fase der de skal utvikle seg. Det kan til og med være farlig. Vektoptimaliseringen som er vanlig i utholdenhetsidretter gjøres ofte i kortere perioder for å prestere bedre over uker eller måneder. Deretter går man opp i vekt igjen. Jeg har selv justert vekten for å prestere bedre, men bare etter at jeg ble 25 år. Ingen hadde sagt noe til meg om det, men jeg prøvde det ut for å se om det fungerte. Under vår, sommer og høst gikk jeg alltid opp igjen noen kilo. Problemet mitt var ikke å legge på meg, det var å gå ned. Jeg hadde ingen oppfølging fra noen og mitt inntrykk er at det er ganske vanlig blant landets beste og nest beste skiløpere, hvert fall hos herrene. Noen holder samme vekt hele året, andre justerer mange kilo mellom sommer og vinter. Det var et grep jeg tok, på lik linje med mange andre små detaljer, for å hente ut de siste marginene.

Idrett er ikke rettferdig, medfødte egenskaper vil avgjøre hva du kan bli god på. I svømming er det en fordel med store føtter og lange armer, i basketball eller volleyball må man være høy. Også langrenn har sine uskrevne «kravspesifikasjoner». Det kan være blodvolum, energiomsetning i celler eller oksygenopptak. Heldigvis er de ikke like absolutte som i visse andre idretter. Det er stor forskjell på en løper som Sjur Røthe og Alexander Bolshunov eller Marit Bjørgen og Therese Johaug, men selv om kroppsbygningen er forskjellig er det nok en del likheter hvis vi ser «under panseret». En felles faktor er at fettprosenten er lav. Det er vi nødt til å innse.

Så hva skal vi gjøre? Åpenhet er bra, og det må vi fortsette med. Vi må bry oss og vi må tørre å snakke om utfordringene. Det å snakke med de vi tror er i ferd med å havne i trøbbel eller allerede har problemer er viktig. Emilie Fleten har fortalt om betydningen av at Pål Golberg sa fra om at hun var blitt altfor tynn. Samtidig må vi understreke for de yngre at vekt ikke er noe barn og ungdom skal fokusere på. Det er ikke bra for utviklingen, på samme måte som at det å trene 2000 timer i året, ikke skifte til tørre klær etter økt eller hvile for lite, heller ikke gjør deg til en god skiløper. 

Fra ledelsens side ble det på Norges Skiforbund’s høstmøte tidligere i oktober diskutert hva som kan gjøres. Helseattesten som er innført kan hjelpe noe, men den fanger ikke opp alle. Et forslag gikk ut på å justere løypeprofilene i de yngre årsklassene. Det å sende barn og ungdommer ut i løyper designet for at verdens beste seniorløpere ikke skal klare å stake seg igjennom dem, er kanskje ikke så lurt. Flatere løyper vil gi mestringsfølelse også til de som fra naturens side har en kraftigere kroppsbygning og som kanskje kan blomstre når man blir eldre. Men det er ikke lett å si til en 15-åring at hvis du bare holder ut i 10 år til så kan det hende du blir god. Det er da det er viktig å skape glede rundt andre ting enn bare resultatet.

Til syvende og sist er dette et problem som vi alle har et ansvar for å ta tak i og som ikke kan løses av Norges Skiforbundet eller andre skiledere. Det må jobbes med av alle, og det starter med at vi forstår hva som kreves for å bli en god langrennsløper.


* LANGRENN PLUSS (+): Tid for å bli abonnent - Full tilgang på alle de gode sakene

Tips en venn  Skriv ut
Annonse


blog comments powered by Disqus






Annonse






Annonse