Av Anders Aukland, Team Ragde Charge, Ski Classics entusiast og kommentator for Langrenn.com  

Dette er en kommentar. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens mening.  Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her [email protected]  

I beste fall kan kommentaren til Dagbladets Esten O. Sæther leses som et fortvilt skrik om hvor vanskelig langrennssporten har det for tiden. I verste fall kan kommentaren «Sprekker rundt Petter» leses som at Northug og langløp har skylda for at elitelangrenn og verdenscupen har vanskelige tider.

For min egen del er jeg ikke pessimist. Verdenscupen og Ski Classics kan fint leve ved siden av hverandre og sammen styrke idretten.   

«Vestkysten eller døden»: Ordene falt fra Fritjof Nansen, da de skulle gjøre den heroiske krysningen av Grønland i 1888. Det var en ekspedisjon og skitur som fikk enorm oppmerksomhet i Norge og resten av verden. 

På den tiden var Norge i union med Sverige, der en uro begynte å spre seg. Vi ville ha flere kulturelle uttrykk som var våre egne og særpreget norske. Ski sto frem som et slikt uttrykk.  

Helt siden Nansens ferd over Grønland i 1888 har skisport og langrenn hatt en enorm betydning i Norge. Den ble vår identitet som norsk. 

Langrenn ble eksportert til andre deler av verden, både til USA ved innvandring, og til land i Europa som hadde mer alpine tradisjoner. Men: Langrenn var og ble en skandinavisk idrett. 

Skihelter da og nå
Da vinter-OL kom fikk Norge store helter som stolt viste frem våre tradisjoner og ferdigheter på ski. I 1924 ble det internasjonale skiforbundet (FIS) stiftet, og i 1937 ble det første verdensmesterskapet på ski arrangert. Der konkurrerte norske skiløpere med svensker og finner. Etter hvert fikk også Sovjetunionen løpere som kunne ta medaljer. Altså var det omtrent slik det er i dag. 

Noen skiløpere ble virkelig store helter. Gjermund Eggen var nok større i 1966 enn Petter Northug var under i VM i Oslo i 2011. I kvinneklassen var Berit Mørdre og Inger Aufles store forbilder. Og mange, mange flere ble det.  

På 1980-tallet dominerte Sverige langrenn. Jeg hadde bilder av Gunde Svan, Thomas Wassberg og Torgny Mogren på gutterommet.  

Siden OL i Albertville i 1992 med Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang har Norge vært ekstremt sterke, og fostret en mengde legendariske skiløpere både kvinner og menn. Vi har hatt sterk konkurranse av svensker, noen finner og noen russere. 

Altså egentlig akkurat slik det har vært hele tiden.  

Men langrenn utviklet seg hele tiden. Sprint kom inn på programmet i 2001, selv om det hadde vært arrangert som park- og showrenn i mange, mange år allerede.  

Saken fortsetter under

Med Northug ble langrenn kult!
I 2006 kom Petter Northug. Han satte mange nye standarder, langrenn ble utrolig kult. Han hadde en X-faktor som hadde enorm betydning både for rekrutteringen og interessen for langrenn generelt, også blant mosjonister og personer som ikke kunne noe om langrenn ellers… Og ikke minst fikk Northugs X-faktor betydning for budsjettet til Norges Skiforbund.  

Som TV-idrett forandret langrenn seg gradvis. Løypene ble kortere, det ble mer som skjedde inne på stadion, og fellesstarter ble vanlig. Jeg husker veldig godt jeg gikk 2×25 kilometer i Kollen. Så ble det 3×16.7 kilometer. Nå er det bare så vidt man rekker opp til Frognerseteren før man kjører inn til runding igjen. Ikke alle var fornøyde med det.  

Samtidig vokste interessen for de store klassiske turrennene enormt blant mosjonister. Da min bror Jørgen Aukland vant Marcialonga i 2003 var han den første som staket opp til Cavaleze. Det kunne man lese om i form av en notis i enkelte aviser. I løpet av noen år var situasjonen en helt annen: I 2010 var det massevis av reisetips og ekstra bilag i Dagens Næringsliv om Marcialonga. Langløpene ble en revolusjon for langrennsporten.  

Langrenn ble større! Private lag, bare ordet høres jo helt idiotisk ut nå… Jeg vil heller si profesjonelle lag som ikke var tilknyttet landslaget satset hardt og seriøst på å gå fort på ski både i Norgescup, Skandinavisk Cup, VM – og særlig langløp.  

Kanskje var det et savn etter lange distanser i langrenn. At den ene femmila i Kollen var ikke nok.  

Saken fortsetter under

Mosjonister i langrenn og maraton
Kanskje var det trenden blant mosjonister om å selv delta i samme arrangement som de beste? Kanskje mente mange langrenn beveget seg for mye bort fra den det egentlig var: Lang-renn?

Mosjonistenes inntog så vi tydelig noen år før i før i løping. «Løpebølgen» ble en trend som løftet sporten til et helt nytt nivå. Grete Waitz var en del av dette.Arrangementer som New York Marathon og London Marathon er tydelige eksempler på dette. Disse arrangementene ble viktigere og viktigere i friidrettsverden. Nå er de jo rangert vel så høyt som et mesterskap.

Ski Classics ble lansert i 2011: En egen langløps-verdenscup inspirert av sykkelsporten, med trøyer og internasjonale lag.  

FIS tok lite tak i langløp. Ski Classics bygget seg derimot opp rundt de store, tradisjonsrike løpene som Marcialonga, Vasaloppet og Birkebeinerrennet, langrennssportens ypperste merkevarer. 

Langløpsserien er et TV-produkt som har utviklet seg hele tiden, og som særlig SVT i Sverige har lykkes ekstremt godt med. At også vår egen allmennkringkaster NRK sender langløp må ansees som et uttrykk for en viss popularitet. Og antakelig er ikke potensialet tatt ut.  

De siste årene har det vært publisert ekstremt mange negative og bekymringsfulle kommentarer om langrenn, skrevet av journalister og kommentatorer som bare noen år tidligere var i ekstase under VM på ski i Oslo. 

Saken fortsetter under

Først var det rekruttering og klima….
Først var det rekruttering: «Langrenn taper,» sto det å lese. Om man tar seg en tur på et barneskirenn eller Hovedlandsrennet, vil man få sjokk og bli ekstremt glad over å se så mange barn, foreldre og klubber som er aktive og driver med langrenn på høyt nivå. 

Så kom så klart klimaproblematikken: «Det finnes ikke snø», står det. Jeg tror det er mye bedre forhold for å gå på ski nå enn da jeg vokste opp. Klubber, ildsjeler og entusiaster driver små kunstsnøanlegg som gjør at barn og ungdom i alle aldre kan gå på ski nå, mosjonister også for den saks skyld.  

Og langløp: De arrangeres på kjente skidestinasjoner i hele Europa, der er det snø, der deltar mosjonister, der er det turister, og der er langrenn viktig – selv om det er utenfor Norge. Bare én gang har jeg opplevd at et langløp har blitt avlyst i løpet av de årene jeg har gått langløp. Og det er en del. 

…så var det fluor, nivået og norsk dominans
Så kom fluor: «Farlig. Juks. Dyrt.» Utvilsomt en problematisk del av historien, men på et overordnet nivå vil jeg mene at overgangen til fluorfrie produkter har gått bedre enn man kanskje trodde.

«Dårlig nivå. Norge dominerer,» leser vi. Etter et langt liv i toppidrett har jeg lært noe: Man skal ikke dømme nivået i en idrett ut ifra antall nasjoner på startstreken. Langrenn er en liten idrett internasjonalt. Ja, det stemmer. Men jeg mener nivået er rimelig høyt. Det er som det alltid har vært: en skandinavisk idrett. Men vi applauderer hver gang en tysker, italiener, amerikaner eller canadier kan slå oss. Skisporten trenger det.  

«I verdenscupen er det flere nasjoner å se fordi det er kvoter». I Ski Classics, som for eksempel også i Skandinavisk Cup, er det fri påmelding, og resultatlistene domineres av nordmenn og litt færre svensker. 

Sånn har det alltid vært. 

«Norge dominerer for mye»: Ja, Norge er gode. Se på rekrutteringen og se på vår historie så skjønner man det. Det er en utfordring for sporten. 

Dette er hva jeg tenker vi kan gjøre for framtida til langrenn: 

Utvikling er drivkraften i idrett, samtidig som vi tar vare på vår identitet og historie. 

Vi må satse på mer produktutvikling, etablere nye TV-produkter. Skirenn i flombelysning, bysprinter, flere tourer, kanskje en kombinasjon av verdenscup og Ski Classics med helger som inneholder sprintkonkurranser, allround-renn og langløp på kjente og viktige skidestinasjoner. Steder der mosjonister og skiforeldre også er. VM hvert år. Lista er lang.   

Vi må la oss inspirere av det sykkel gjør. Det er fantastisk å se hva det norske profflaget Uno X har fått til. De inspirerer og motiverer, og bidrar til å rekruttere både utøvere, tilhengere og tilskuere. 

Ja, jeg tror på langrenn og jeg tror på en god framtid for langrenn.

Saken fortsetter under

«Jeg gikk sammen med Northug»
Lørdag gikk jeg langløpet Pustertaler Marathon på 62 kilometer. Mesteparten av løpet gikk jeg stort sett ved siden av Petter Northug. Mannen har 20 internasjonale medaljer, 15 av dem er gull. Vi kom i mål fire minutter etter vinneren Emil Persson og mine lagkamerater Andreas Nygaard og Kasper Stadaas. 

Å se en legende som Petter Northug gi alt han har – og bli slått av så mange, det gir respekt. Og det betyr i alle fall ikke at det «sprekker rundt Northug». Northug elsker sporten. Han er stadig en av dens største navn. Han kommer trolig til å gå fort i Vasaloppet i mars. Og neste år kommer han ganske sikkert tilbake i internasjonale langløp med et stort og solid lag.  

At en tverr og utdatert journalist klarer å lage nok en negativ sak om langrenn og at «ting slår sprekker» er jo bare trist å lese. At Norge har fått nye stjerner i store sommeridretter betyr vel ikke at langrenn dør? Det er inspirerende å se at det går an å bli god i idrett i Norge om man vil! 

Jeg tror langrenn vil bestå i uoverskuelig fremtid i Norge, takket være vår historie. Men det krever utvikling. 

Man kan godt diskutere status og framtid for langrennssporten, men da må selv en grinebiter av en kommentator legge litt mer arbeid i finne fram til fornuftige premisser for debatten. For vi kan ikke se at verken Ski Classics eller Petter Northug er problemet.