Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

Den beste jenta fra Trysil
Da Anita Moen spiste middag dagen før sin første Birkebeiner i 1998, valgte hun biff og fløtegratinerte poteter. Det og brokkoli ga varig drivstoff til et langt turrenn.

For allerede i 1992, i terrengløpet Hummelfjelldilten i Os, hadde hun løpt seg tom for krefter i forsøket på å henge på jenta i teten. Da besvimte Moen underveis og ble fraktet med luftambulanse til Tynset sjukehus. Der viste et lavt blodsukkernivå at kroppen var blitt pint hardt. Likevel gjorde hun ingen spesielle grep og regnet med at ei brødskive eller to fylte opp lagrene av energi.

I VM i Falun i 1993 gikk hun alle distanser og ble selvsagt sliten. I det siste rennet, tremila, begynte synet å bli tåkete omtrent midtveis. I en utforbakke bedret sikten seg litt, før alt ble nesten mørkt, mens Anita gikk på geléaktige bein og nærmest ble kortsluttet i hodet. I skogen nådde hun en norsk sekunderingspost og stoppet, nødt til å bryte. Noen geleidet henne til smørebua, der hun la seg, uten å klare å spise eller drikke. Kroppen nektet. Derfor ble hun i all hast kjørt til det lokale sjukehuset og gitt intravenøs næring. Da kviknet kroppen straks til.

Lege Thor-Øistein Endsjø undersøkte Anita Moen og skjønte at lavt blodsukker var problemet. Én løsning var mer kraftig, feit mat – ikke bare brød eller kornblandinger. Fra da av begynte Moen med røkt laks på brødskiva til frokost og merket straks god effekt. En som trener så mye, også i kulde, i den utholdende og styrkekrevende grenen langrenn, trenger jevnlig påfyll av feit og proteinrik kost. Poenget er ikke å stappe innpå, men å få et balansert kosthold som muliggjør skiløperens anstrengelser. For Moen innebar det også å kutte ut sjokolade i noen dager før lange renn. Fett gir næring og metthetsfølelse i lengre tid enn de raske karbohydratene en skiløper hiver innpå hver femte kilometer i renn. Heldigvis for Moen fant hun ut av dette allerede som 25-åring. Hun hadde aldri mer problemer med blodsukkeret i renn.

Da hun skulle gå Birkebeineren i 1998, var det fordi hun hadde lyst til å gå et renn mange pratet mye om. Dessuten var fellesstart en ålreit konkurranseform som hun ønsket seg mer av. Det var rart at ingen trysling hadde totalseier i Birkebeineren. Anita Moen var den første virkelig gode kvinnelige langrennsløperen på seniornivå fra Trysil. Skigymnaset i Trysil, der hun hadde Avle Christen Bjørn som lærer og trener, ble lagt dit på grunn av lokale skitradisjoner og gode snøforhold.

I 1998 startet kvinnene i Birkebeineren sammen med den mannlige eliten. I avstemt stil og med typiske, lange beindrag la Anita Moen seg bak noen menn. Det var motiverende å jakte på en mannfolkrygg foran, i ei løype som passet bra. Fra bostedet i Innbygda i Trysil gikk hun ofte skiturer i retning fjellet, gjerne halvannen time oppover på ski. Om sommeren var skigang med og uten staver måten å ta seg fram på i stigningene. De bakkene mange forbannet og gruet seg til i Birkebeineren, passet henne. Utover i løpet viste den kvinnelige seigheten seg og løpere ble passert, i debuten ble tida 3.03.21. Beste mann, Erling Jevne, brukte 2.43.19. Moen ville blitt nummer 27 i herreklassa.

I 1998 ble hun alenemor for sju år gamle Karoline etter at hun skilte seg fra skiløperen Giachem Guidon, som flyttet hjem til Sveits. Akkurat som om hun ønsket å fortsette med idrett etter at hun ble mor som 24-åring, var det aktuelt å forlenge karrieren noen år til. I samråd med dattera ble hver sesong framover bestemt. «Skal vi fortsette?» spurte hun Karoline og la opp hverdagen både etter datteras og idrettens behov.

Det var en fordel å bo i hjembygda og ha hjelpsomme foreldre. Bare i 1988–1989 hadde Anita bodd borte, i Elverum, og gikk på lærerhøgskolen i et forsøk på å kombinere toppidrett og utdanning. Det var for lite bakker i Elverum og ingen fjell å bestige. Det var mjuke stier og fine stakeveier for rulleski, men ikke kupert nok for en trysling. Så hun flyttet hjem.

Kanskje burde hun blitt med til Sveits og ektemannens hjemland, men det fristet ikke med et permanent liv på 1900 meters høyde. Der fungerte ikke kroppen hennes optimalt. I Trysil fantes alt en skiløper trengte også i 1990-åra: myrer, stier, bakker og mye snø. Allerede i 1995 sto den tre kilometer lange rulleskiløypa ferdig. Det var morsomt å trene alene, med avbrekk på landslagets samlinger. I motsetning til hva mange tror, liker skiløpere flest ensomheten i skogen og fjellet, for det er ikke ensomt, heller berikende sjelelig og et dykk inn i naturens indre. Det er mye kraft å hente der for et moderne menneske. Det var fint selskap da Heidi Andersen fra Åslia og Siv Lunde var med på Anitas ettermiddagsøkter.

Livet som skiløper på heltid passet Anita Moen. En alenemor visste at langrenn ikke var det viktigste i livet, og ble stadig minnet på det. Egne barn jekker ned toppidrettsutøvere på en positiv måte.

I 2002 inngikk Birkebeineren i verdenscupen. De løperne slapp å gå med sekk, og kvinnene startet et kvarter før mennene. Allerede før Skramstadseter rykket Anita Moen fra hovedfeltet, der Hilde Gjermundshaug Pedersen, Bente Skari, Vibeke Skofterud og flere lå.

«Det er tidlig å ligge alene først», tenkte hun, men klinte til og satset alt på å gi forfølgerne beskjeder om at ledelsen økte. Som ei pisket bikkje fortsatte hun først i løypa. De som lå bak, skulle ikke få kontakt.

Ved passering Sjusjøen verket bein og armer i krampe. Det var umulig å sitte i vanlig hvilestilling i de salige utforbakkene videre. Løsningen ble å krøke seg sammen, holde balansen og stake etter beste evne, som en protest mot krampenes nålestikk.

Moen visste ikke om avstanden til noen bak. Fornuften tilsa at de ras- keste kvinnene holdt større fart og ikke var så slitne. Fortere gikk i hvert fall Thomas Alsgaard og de andre mennene som passerte forbi på Sjusjøen og senere, med et kvarter bedre tid. I de små stigningene fra høyspentlinja de siste to kilometerne gikk Anita Moen improvisert diagonal med sterke smerter i over- og underkroppen.

Hun falt over mål på 2.43.34 etter å ha gått alene i 46 kilometer. Det var godt å ligge i snøen og få en hjelper fra Norges Skiforbund til å tre på varme klær utenpå skidressen. Hun tenkte: «Nå har jeg gjort jobben min, nå får andre ta over.» Tida ble ikke notert som rekord fordi den ble satt uten sekk.

«Det er karrierens råeste løp», sa hun i ettertid og tenkte på den barske gjennomføringen og avanserte piningen. Men verken hun eller Alsgaard ble regnet som vinnere av Birkebeineren fordi de som gikk i Verdenscupen, ikke brukte sekk. Det var egne eliteklasser for kvinner og menn hvor alle bar sekk.

Anita Moen tok fem seire av fem mulige i Birkebeineren fra 1998 til 2002, og året etter var karrieren slutt. Både hun og Erling Jevne var gode i diagonal og gikk med lange steg. Begge var vant til å gå mye opp i terrenget på trening, i bygder med alpinanlegg.

Hun fikk en sønn i 2008 og startet Anita Moens skiskole tre år senere. I 2015 arbeidet hun som skitrener i Trysil. Den 1,67 meter høye kroppen veide fortsatt 58 kilo. I ei testløype i motbakke hvor den personlige rekorden er 15.46, løp hun i 2014 på 18.50. Tempoet var lavere enn før, men idrettsgleden var like stor.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken