* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

JOHAN EVJEN
Før turrennenes tid var det vanlig at skiløpere ga seg med konkurranser i 30–35-årsalderen. Mange fortsatte å hoppe eller gå langrenn, enten på fritida eller i lokale renn, men få konkurrerte like intenst fram til 50-åra og enda senere. Johan Evjen fra Orkanger brøt den tradisjonen og holdt lenge alderdommen på flere skilengders avstand. I den første Birkebeineren var han nesten 45 år og gammel etter datidas standard, men fortsatt full av futt og Sør-Trøndelags yndling i skiløypa.

«Sainnen» ble han kalt etter hjemplassen i Orkanger. Under skoene sine festet han tynne jernplater og gikk og småløp med dem til hverdags for å få mer trening. Måkte snø gjorde han også for seg selv og naboer i treningas og gledens hensikt. Ingen skulle tro at det var så mye krefter i den litt over 1,60 meter høye og magre skrotten.

Johan Evjen var en eventyrfigur i norsk og trøndersk skisport. Folk rundt om i bygdene storgledet seg når han kom på besøk på skirenn, og familiene som huset skiløpere, ønsket å få ham som gjest. Da visste de at det livnet til med latter og historiefortelling. Etter skifesten fikk han ofte med seg kvinnfolk i senga. Vertskoner som kom inn til ham med morgenkaffe, oppdaget ofte at det stakk fram damehår utenfor dyna. Kvinner likte en danseløve og smilende pratmaker. Han giftet seg nokså sent. På turer til konas hjembygd i Surnadal tok hun bussen, mens Johan syklet etter og holdt følge fordi den stoppet ofte på den rundt ni mil lange turen. Kappsykling med buss var en artig lek.

Etter Birkebeineren overnattet han hos Arne Rustadstuen på Lillehammer. Også andre skiløpere dro dit for å treffe Evjen og høre siste nytt fra skiløperlivet. Det var så artig samvær, syntes Rustadstuen, at han en gang tilbød seg å skysse Evjen tilbake til Trøndelag på sparkstøtting hvis han ble værende et par dager etter rennet.

Som turløper merket han en dag i 1930-åra ekstra sterk hamring i brystkassa. Det var som om hjertet løp løpsk, og det sa legen også, som kalte det harehjerte, datidas navn på en variant av hjerteflimmer. Da hadde Sainnen allerede tatt flere merker i Birkebeineren. Den bekymrete legen sa de urytmiske slagene var kroppens faresignal. Hjertet kunne plutselig stoppe, og mannen kunne dø.

«Æ ska itt slutt å gå på ski sjøl om hjertet hæng og dingle i ræva», sa Evjen og gliste en gang i moden alder.

Som et tidlig kjent eksempel på hjerteflimmer fortsatte han å gå Birkebeineren og andre skirenn, og taklet plagene på sitt vis – med å ta det rolig når plagene kom. Det var lite annet å gjøre. Evjen visste om andre i skimiljøet med lignende problemer, men det fantes ingen behandling eller piller å ta, ingen inngrep å gjøre. Vanligvis sluttet personer med harehjerte å konkurrere, men ikke Evjen. I etterkrigsåra kolliderte Birkebeineren ofte med store turrenn i Trøndelag, og da prioriterte Evjen dem. Han gikk sitt siste turrenn i 82-årsalderen, Flyktningerennet i 1969. I det rennet var han selve æreskongen i flere tiår og den publikum heiet mest på. Et av de siste åra spydde han blåbærsaft ved innkomsten, da speakeren og alle tilskuerne fulgte ekstra godt med. Også da lo Evjen.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken