Hva skjedde med kanadisk langrenn?

Etter er nesten to tiår der kanadiske løpere var jevnlig på pallen i verdenscuprenn og mesterskap, har det vært sørgelig stille fra Canada de siste sesongene.

Manglende kontinuitet og konstant skifte av trenere på landslaget, manglende kompetanse, manglende fokus på rekruttering og dårlig økonomi i forbundet er bare noen av problemene i kanadisk langrenn.

Ifølge Devon Kershaw, som har inngående kjennskap til kanadisk langrenn etter 17 år på det kanadiske landslaget før han la opp etter OL i 2018, er Canadas problemer på verdenscupen bare toppen av isfjellet i kanadisk langrenn.

Det sies at generasjonen etter deg og Alex Harvey blir ofret for å bygge en helt ny generasjon, er det noe hold i dette? 

– Canada sliter på mange felt når det gjelder langrenn. Det er mange grunner til det, men mangel på kontinuitet på landslaget, manglende kompetanse, manglende fokus på rekruttering og dårlig økonomi i forbundet er noen av dem, sier Kershaw til Langrenn.com Pluss.   

Mangler kompetanse i klubbene
Kershaw mener at rekruttering er en grunnleggende utfordring for kanadisk langrenn, og at de tilbudene som finnes i mange tilfeller mangler kompetanse til å utvikle de løperne som ønsker å satse på langrenn til et nivå som gjør at de kan være aktuelle for landslaget på sikt.

– Det er få klubber i Canada som har trenere som kan nok om langrenn, og det er få forbilder for de som vil satse, sier den meritterte kanadieren.

Kershaw trekker fram at man i Norge er heldige på den måten at foreldre som har drevet mye med ski enten som utøvere eller i støtteapparat på et høyt nivå bidrar med sin kompetanse og erfaring i nesten alle klubber rundt i landet, store og små.

– Du har tidligere landslagsløpere som Eldar Rønning, som nå er med på trenersida for ungdom i klubben sin, og Frode Estil som bidrar i sitt nærmiljø. Men det behøver jo ikke være landslagsløpere og verdensmestere heller, for bare det å hevde seg i Norgescupen er svært nær internasjonalt nivå, sier Kershaw, og sammenlikner situasjonen med Canadas nasjonalsport ishockey.

– I Canada er det massevis av foreldre overalt som har spilt hockey på et høyt nivå og som er med som trenere og ledere i de lokale klubbene. Og vi har massevis av store profesjonelle lag med verdenskjente stjerner som er gode forbilder for de som vil satse på hockey og som også bidrar lokalt når de har muligheten, sier Kershaw.

– Jeg sier ikke at man trenger profesjonelle trenere i barneidretten, men man trenger folk med erfaring fra den aktuelle idretten på et relativt høyt nivå, og som vet hva som kreves både av trening, utstyr og tilrettelegging. 

Mangler kontinuitet
– Canada mangler systematisk satsing på rekruttering og utvikling, sier Kershaw, som tror dårlig økonomi er en viktig faktor.

– Det kanadiske landslaget har knapt råd til å sende utøvere, trenere og ledere ut på verdenscupen. De løperne som kommer på landslaget, har heller ikke tilgang til de samme ressursene som for eksempel norske og russiske løpere.

– Når det er dårlig økonomi i forbundet, blir det også lite å bruke på utvikling, og mange idrettstalenter som kunne blitt gode i langrenn velger andre idretter, sier Kershaw til Langrenn.com Pluss.

Gjennomtrekk av trenere
Kershaw trekker fram at mangelen på kontinuitet i organisasjonen også går utover den videre utviklingen av de løperne som er på landslaget.

Trenere og ledere kommer og går nesten hver eneste sesong, og løperne må hele tiden tilpasse seg nye treningstilnærminger, nye organisasjonsmønstre og rutiner. 

– Bare på de åra jeg var på landslaget hadde jeg sikkert et tosifret antall landslagstrenere, inkludert fem norske.

– Det var Steinar Mundal, Arild Monsen, Inge Bråten, Tor Arne Hetland og Erik Bråten, sier Devon Kershaw, og fortsetter:

– Jeg lærte mye av dem, og har stor respekt for det de har brakt til kanadisk langrenn, men jeg har også lært at jeg ikke kan være avhengig av en trener. Du trekker det beste fra hver av dem og snekrer et opplegg på et vis.

Lyspunkter – på sikt
Selv om det er flere år siden Canada hevdet seg jevnlig på internasjonalt nivå, tror Kershaw at kanadisk langrenn kan reise seg igjen. Men det vil ta tid.

– Kanskje kan vi håpe at noen av dameløperne våre tar verdenscuppoeng til vinteren, altså at de får noen resultater blant de topp 20-30. Det er flere unge talenter på gang, men jeg tror det vil ta minst to til fire år før vi kan forvente at de stabiliserer seg blant de beste på seniornivå, sier Kershaw.

Han trekker fram løpere som Remi Drolet, Antoine Cyr og Graham Ritchie, samt at Canada også har flere førsteårs juniorjenter med lovende resultater, i tillegg til en liten håndfull løpere som allerede går verdenscuprenn, inkludert Dahria Beatty (26), Katherine Stewart-Jones (25) og Cedrine Browne (26).

– Vi har fått en ny landslagssjef nå. Han har jeg stor tro på, men det er viktig at det kanadiske landslaget ikke setter alle kortene på en løper.

– Man trenger en gjeng som kan pushe hverandre, og vi har en god gjeng med løpere på junior- og U23-nivå nå, sier han.  

—

FAKTA Devon Kershaw

Født: 20.desember 1982.

Fra: Sudbury (Ontario), Canada.

Bor: Lillehammer.

Sivilstatus: Gift med Kristin Størmer Steira (2015), to barn.

Yrke: Studerer fysioterapi.

Bakgrunn: Skiløper (17 år på det kanadiske landslaget), bidrar som trener for Team Telemark sammen med Steinar Mundal og Torstein Dagestad.

Utvalgte meritter:
– Har deltatt i sju VM: Val di Fiemme 2003, Oberstdorf 2005, Sapporo 2007, Oslo 2011 og Lahti 2017.

– Ble historisk da han og Alex Harvey vant teamsprinten under VM 2011 i Oslo – Canadas aller første VM gull i langrenn.

– Har deltatt i fire OL for Canada: Torino 2006, Vancouver 2010, Sotsji 2014 og Pyeong Chang 2018. Tre topp-10 plasseringer på OL 2010 (4.plass team sprint, 5.plass 50km klassisk, 7.plass stafett).

– Har deltatt i 290 verdenscuprenn: 14 pallplasser (både sprint og distanse, individuelt og stafett) og 3 verdenscupseiere (2 sprint, en 15km fristil).