Dette er et debattinnlegg. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her [email protected]

Av Vegard Fluge Samuelsen 

I forbindelse med Idrettsgallaen har norske medier stått i kø for å kritisere juryen for å komme for sent med pris til Kaggestad, ganske så betimelig. Men jeg undres over hvor stille det har vært rundt en helt annen tildeling: Årets mannlige utøver.    

Som flere journalister har påpekt så ble årets galla på mange måter en endelig bekreftelse på at «store» sommeridretter rangeres foran «små» vinteridretter. Alle skjønner at VM-gull i fotball er større enn gull i kombinert mix lag, for å sette det litt på spissen. Men i en slik setting er det et interessant paradoks at en av de minste grenene innen friidrett rangeres foran alt annet. 

For all del; Rooth sitt gull er fenomenalt imponerende. Prisen for årets gjennombrudd var helt fortjent, og årets navn var også på sin plass.     

Men hvordan var juryens kriterier og vurderinger når friidrettens kombinertøvelse rangeres så høyt at han ble Årets mannlige utøver i konkurranse med tidenes sterkeste nominert-liste, der ikke en gang Martin Ødegård fikk plass?  

Se også: Disse vant priser på Idrettsgallaen 2025

Det er så lett å tenke at friidrett er friidrett, og dermed stort og verdensomspennende med enorm bredde.  Men de som følger friidretten tett vet bedre. Det er stor forskjell på de ulike øvelsene, og bredden i tekniske øvelser og 10-kamp er til dels ganske beskjeden både nasjonalt og internasjonalt, spesielt sammenlignet med den enorme bredden i løpsøvelsene. Har du for eksempel noen gang hørt om en 10-kjemper fra Afrika?  Og hvor mange kjenner du som hopper stav? 

En del av bildet er også at mange talenter innen 10-kamp konverterer til enkeltøvelser når de blir gode nok til å hevde seg der (ref f.eks Marcussen, Klüft, Warholm, Jäger), hvilket også tynner ut bredden.  

Jeg er 100 prosent sikker på at det er flere om beinet f.eks når Johannes Thingnes Bø vinner sine gull i skiskyting enn når det konkurreres i 10-kamp. Og jeg vil faktisk påstå at det finnes flere langrennsløpere på høyt nivå i Norge alene enn det finnes seriøse 10-kjempere i hele verden til sammen. 

Likevel hjelper det ikke at Klæbo og Thingnes Bø vinner og vinner. 

Og likevel blir skiskyting og langrenn stemplet som «smale vinteridretter» sammenlignet med sommeridrettene. 

Se også: Skred av skiløpere nominert til idrettsgallaen, men ikke Klæbo

Hvordan henger det sammen?   

10-kamp er selvsagt veldig utfordrende pga store krav til allsidighet, og det er åpenbart uhyre krevende å sette sammen en god konkurranse i så ulike øvelser. Det er helt spesielle atleter som egner seg for denne grenen. Men er allsidighet i seg selv et riktig kriteire for å rangere i en gallakåring? Kompleksiteten og krav til allsidighet ligger i grenens egenart og er likt for alle konkurrenter, og gjør ikke nødvendigvis prestasjonen større. Å løpe 100m rett frem så fort man kan er sett utenfra en svært ukomplisert øvelse, men er likevel en av de aller mest prestisjetunge i idretten. Og det har for eksempel aldri vært slik at kombinert rangeres høyere enn hopp og langrenn fordi det er en gren som krever allsidighet.  

10-kamp er også svært fascinerende og har en aura rundt seg som har skapt legender som Daley Thompson, Jürgen Hingsen, Dan O’Brian og Roman Šebrle. Tunge navn i friidretten. Markus Rooth kan bli en av disse om han fortsetter fremgangen. Det er helt fantastisk, og jeg gleder meg stort til å følge både Skotheim og Rooth i 10-kamp fremover. Prestasjonene er enorme, slik de var for alle nominerte i kategorien «Årets mannlige utøver». Men i 2024 har vi altså en Jakob Ingebrigtsen som setter en spinnvill verdensrekord som får en hel verden av løpere til å måpe, og som høyst sannsynlig er den mest imponerende enkeltprestasjon i norsk idrettshistorie. Og dette i tillegg til at han tar 4 mesterskapsgull. Altså i løpsøvelser i friidrett. Likevel blir han rangert bak et gull i 10-kamp som ikke er i nærheten av verdensrekord. Faktisk det svakeste vinner-resultatet i OL på mange år.  

Den rangeringen er komplett umulig å forsvare rent idrettsfaglig, og utøverne selv stemte forståelig nok frem Ingebrigtsens prestasjoner til sin egen pris.  

Hvordan henger dette sammen? Og hvorfor er det ingen journalister som har stilt spørsmål ved dette i etterkant?  Har man berøringsangst fordi Markus er en knakende fin fyr som alle liker? Har juryen blitt feig og latt dette i stor grad bli en popularitetskonkurranse?  

Jeg tror svaret kan illustreres med sveitseren Hippolyt Kempf. De eldre av Langrenn.com sine lesere vil sikkert huske navnet; en kombinertløper som vant et overraskende OL-gull i Calgary, 1988. Han ble kåret til «Årets idrettsutøver» i Sveits det året.  Noe som gjør denne kåringen interessant er at deres store nasjonal-ikon, Pirmin Zurbriggen, samme år vant OL-gull i utfor og tok bronse i storslalåm. Og i WC vant han både utfor- og Super-G cupen, og ikke minst – han vant det gjeveste innen alpint: sammenlagt i verdenscupen totalt, foran Alberto Tomba. Han befestet sin posisjon som kongen av vinteridrett. 

Hippolyt ble nr 4 sammenlagt i verdenscupen kombinert, bak bl.a. Torbjørn Løkken fra Biri. 

Mente det sveitsiske folk på ramme alvor at nordisk kombinert var så mye større enn deres egen nasjonalsport at en slik rangering var riktig?  Neppe. Men de fleste av oss har en tilbøyelighet til å sette ekstra stor pris på overraskende vinnere og/eller vinnere i idretter og øvelser der vi ikke er vant til å hevde oss.  

Jeg tror dette er svaret på hvorfor Rooth ble kåret til Årets mannlige utøver. Man lar seg påvirke av «Hippolyt-effekten».  

En folkejury må gjerne tenke slik, det tror jeg er helt normalt. Men er det riktig at en fagjury for Idrettsgallaen skal vurdere prestasjoner på den måten?  Har man ikke da svært mangelfulle og uklare kriterier? 

Jeg er helt sikker på at mange lesere vil være uenig med meg, ja trolig blir noen også direkte provosert. Det er både naturlig og bra, for idrett er også følelser, og godt er det. Og for mange av oss (inkludert meg selv) så er Rooth sitt gull i 10-kamp et av årets absolutt største idrettsøyeblikk. Slike øyeblikk skaper engasjement og følelser. Jeg tror også det for eksempel er helt normalt at man feller en gledeståre over Koandas gull i vektløfting, og kveler en gjesp over forventede resultater som at Klæbo vinner nok et sprintrenn. Men kan det tenkes at også Koanda scoret høyt på Hippolyt-effekten?  

Skal en fagjury for Idrettsgallaen la slike følelser påvirke rangeringen?  Skal Klæbo, Ingebrigtsen, Thingnes Bø osv stiller svakere i en kåring fordi de har levert sterke prestasjoner så mange ganger? 

Svært mange seere oppfatter Idrettsgallaen dithen at det faktisk er årets største norske idrettsprestasjon som kåres i de ulike kategoriene. Og dersom dette konseptet skal beholde nødvendig troverdighet må juryen tenke seg veldig godt om. For hva i all verden skal vi med en fagjury dersom de ikke evner å se forbi både aura, popularitet og personlig føleri når de vurderer årets største norske idrettsprestasjoner opp mot hverandre?