Jessie Diggins: – Det er to ting jeg gleder meg til
Det er vanskelig å ikke la seg inspirere av USAs største langrennsstjerne. Jessie Diggins har både OL-gull og VM-gull, og er kanskje den mentalt sterkeste langrennsløperen i vår generasjon. Hun engasjerer seg for veldedige arbeid og gjør en stor innsats for kvinner i idretten, og hun har en generelt smittsomt positive holdning.
I vinter leverte 32-åringen fra Minnesota karrierens beste verdenscupsesong. Hun vant både verdenscupen og Tour de Ski sammenlagt, og tok 12 pallplasser i verdenscupen, inkludert seks seiere.
Diggins anses også som en nøkkelutøver for hele landslagstroppen, og en viktig faktor for at laget totalt sett har hatt sin beste sesong.
Den sprudlende jenta, som for er på treningsleir i Bend i Oregon, med det amerikanske landslaget, har tatt seg tid til å fortelle om sesongen som gikk og sesongen som venter, om forventningspress og drømmer.
Se også: Jessie Diggins om det konstante forventningspresset
Saken fortsetter under

For en verdenscupsesong! Det ble jo en thriller fra november til mars, ikke minst Tour de Ski og de siste rundene av verdenscupen. Hva er det som driver deg, og hva går gjennom hodet ditt i sånne perioder?
– I den siste halvdelen av verdenscupsesongen følte jeg definitivt presset for å beholde ledertrøya, selv om det ikke var mitt første mål da sesongen startet. I begynnelsen hadde var mitt eneste fokus å ta ett renn om gangen, en uke om gangen, for å sørge for at det fortsatt var gøy, sunt og bærekraftig for meg. Men selvfølgelig og ironisk nok, når du har det gøy og elsker det du gjør, så kan det frigjøre krefter slik at du ender opp med å levere dine beste løp, sier Diggins til ProXCskiing, og fortsetter:
– Men etter at jeg hadde gått en del gode renn, så begynte det selvsagt å dreie seg om sammenlagtseieren i verdenscupen. Og da ble det også litt vanskeligere for meg å bare fokusere på opplevelsen og det å ha det gøy. Så jeg er ekstremt stolt av meg selv for å klare å komme til verdenscupfinalen i Falun og nullstille hodet til å bare fokusere på prosessen, på de tingene jeg kan kontrollere (min egen innsats, min disponering, det å være en god lagkamerat, osv.) og samtidig ha det gøy mens jeg ga alt. Og jeg tror det er derfor mine to siste renn i Falun var så bra, i tillegg til at smøreteamet vårt traff med skiene, selvfølgelig: fordi jeg kunne ha det gøy og bare fokusere på å gi mitt beste i hvert renn.
Les også: Jessie Diggins betaler en skyhøy pris for suksessen
Saken fortsetter under

Fra utsiden ser det ut som om du presterer bra under press, men hvordan føles det for deg når hele skimiljøet ser på deg med sine egne forventninger?
– Jeg tror at press ofte kan gjøre at jeg får ut mine beste prestasjoner… den tanken om at «du må få til dette, uansett hva» kan bidra til at du klarer å fortsette å gå i kjelleren når det blir brutalt hardt. Men samtidig kan det presset som fyrer meg opp når jeg tar på meg startnummer være utrolig utmattende når jeg ikke klarer å koble av utenfor løypa. Så mange av mine strategier for å håndtere presset i vinter handlet om å dra i gang morsomme aktiviteter med laget, lese gode bøker og se underholdende TV-serier. I tillegg har jeg fokusert på den jobben jeg gjør med organisasjonene Protect Our Winters eller Share Winter, sier Diggins, og forklarer:
– Det hjalp meg å komme litt ut av mitt eget hode, og fokusere på noe som er veldig meningsfylt for meg, og som også er en påminnelse om min verdi som menneske utenfor langrenn. Så helt ærlig, uttrykket «press er et privilegium» er veldig sant. 22-år gamle Jessie ville ha freaket ut hvis hun hørte at hennes største stressfaktor om 10 år ville være å håndtere presset fra folk som ser på henne konkurrere og lurer på om hun kan holde på den gule trøya… og jeg har jobbet utrolig hardt med et veldig dedikert team for å komme dit. Samtidig er det greit å si at slikt press ikke er lett, og kan bli ganske destruktivt hvis alt av din egenverdi blir knyttet opp til resultater eller andres forventninger. Så jeg tror nøkkelen for meg er å sørge for at langrenn forblir gøy, og at ikke hele min identitet dreier seg om langrenn.
Les også: USA-veteran forbannet på sportspressen
Saken fortsetter under

Da vi snakket sammen for mange år siden, sa du at har lyst til å gå det norske Birkebeinerrennet en gang. I år passet det amerikanske Birkebeinerrennet endelig med terminlista i verdenscupen, og du vant det. Kommer vi til å se deg gå noen Ski Classics-løp i framtida?
– Åh, herregud! Det har jeg utrolig lyst til. De løpene er så ikoniske og tradisjonsrike, og det er noe veldig spesielt med å delta i disse historiske løpene som så mange mennesker har deltatt i gjennom årene. Det var kult for meg å endelig få delta i The American Birkie. Det noe jeg har sett foreldrene mine gjøre i årevis mens jeg vokste opp. Så ja, en dag vil jeg gjerne delta i minst noen, om ikke alle de store klassikerne!
Hvordan klarer du å håndtere du alt det du gjør, med så mange prosjekter, medieforventninger, trening og konkurranser, samtidig som du er borte fra hjemlandet ditt i mer enn 6 måneder i året?
– For å være helt ærlig; det er det som er det tøffeste med å være langrennsløper for meg. Det er hardt å være så mye på reisefot og borte fra min partner og familie, og jeg sliter også virkelig med å si nei selv når jeg overbelaster meg selv. Jeg jobber med å sette smarte grenser for min energi og tid, og vet at det ikke bare er ok, men helt nødvendig for meg å legge inn tid for å lade opp og ta vare på meg selv, slik at jeg kan være fullt engasjert i de prosjektene jeg tar på meg.
Les også: Prisdryss for Jessie Diggins
Utenfor sporten, hva er neste for Jessie Diggins nå? Har du noen nye prosjekter på gang som du kan fortelle om?
– Jeg har brukt mye tid i hagen min denne våren. Det gir meg mye glede – og en veldig støl rygg. Jeg vil nyte hver eneste mulighet jeg har til å være sammen med mannen min Wade i vårt koselige lille hus, fordi jeg er så mye på reisefot. Så utenfor idretten prøver jeg å ha et så normalt liv som mulig, og bruke så mye tid som mulig med Wade og våre familier og venner. Men jeg har to prosjekter som jeg ser veldig frem til. Det ene er at jeg skal prøve å løpe lenger enn jeg noen gang har gjort før – og jeg vil dele på sosiale medier etter at det er fullført, men jeg kan mer enn det på foreløpig. Det andre er at jeg skal til ESPYS i Los Angeles i juli, og jeg gleder meg til å pynte meg, og for en gangs skyld IKKE være svett eller gå i treningstøy for en stor begivenhet.