Utdrag fra Thor Gotaas sin bok "Femmila Skisportens manndomsprøve"

Kladding og bakglatt
- Det er smøreføre i dag, sa nordmenn før skirenn og hintet om vanskeligheter. Det betydde mye grubling og testing før start, men enda mer plunder under selve løpet.

Føret på femmila i Holmenkollen var ofte vanskelig, særlig fryktet av utlendingene. Spesielt da rennet gikk i mars, forandret ofte føret seg utover dagen. Det var gjerne mildere ved start på Frognerseteren, preget av havluft og Oslo-grytas vær.

Bare noen kilometer inne i skogen var det innlandsvær og mer stabilt, men likevel skiftende i løpet av dagen.

Glaserte eller gjensnødde spor kunne gi vrient føre. Få løpere røpte hva de smurte med:

«Å, jeg har kokt sammen litt av hvert», sa de. «Sildehale og ekornrumpe» var et annet intetsigende svar, likedan «tålmodighet og fett».

Skiløpere mislikte å avsløre oppskriften sin for utenforstående. Det gjorde også en av smurningsekspertene i 1920-åra, Henry Gjøslien, som representerte Drafn.

Han snakket i søvne. Natta før renn «gikk han» så det gnistret – pratet høyt, kavet med armene og levde seg inn i den forestående konkurransen.

Det merket romkameraten Sigvart Egge før 50-kilometeren i Holmenkollen i 1927. De la seg tidlig, men sov lite på hotellet ved Vestbanen i Oslo.

Smurningsprat og Gjøsliens søvnige monolog holdt debutanten Egge våken mesteparten av natta. Det var befriende å stå tidlig opp og dra til starten ved Skimuseet.

Tjukk tåke og sludd gjorde forholdene vanskelige. Da Egge, Gjøslien og Drafns tredje deltaker, Johan Støa, testet skiene, iset de. Hva skulle de gjøre?

Gummismurninger var ikke å få kjøpt. Selv ikke Gjøslien, eksperten blant dem, hadde noe passende.

Da ruslet eliteløperen Lars Lørdahl forbi og spurte om Drafn-gutta hadde dagens smurning.

«Nei», sa Gjøslien.

«Jeg tenker jeg går oppunder ei gran og koker den smøring jeg skal bruke», sa Lørdahl. Han hadde råmaterialer i ryggsekken og en halvtime å smøre på. Litt senere kom han forbi dem igjen, og Egge spurte om han hadde noe til overs.

«Jeg trur itte jeg tør la dere fæle drammensere få no av detta», sa Lørdal.

Drafn-gutta, Egge med nummer 103, startet på ski som iset. Det var vanskelig å unngå på bløt snø.

Innover i skogen var snøen tørr og så bløt igjen, avhengig av høydeforskjellene. Alle måtte skrape og smøre om, Henry Gjøslien tre ganger, andre smurte fem eller seks ganger.

Løperne sto i motbakker og skrapte med kniv, virkelig god smurningsskrape fantes ikke ennå, og kniv lå ofte i baklomma på en 50-kilometer.

Gutta knekte grankvister og brukte dem som skrape, eller la kvistene i snøen og gnisset skiene att og fram.

Like vanskelig var det å få smurning til å sitte på kaldt tre. Derfor gned de med bar håndflate på sålen for å varme den.

Etter Sandungen buktet sporet seg mellom trærne i en stigning på fire kilometer. I bunnen av bakken traff Egge på Martin P. Vangli fra Osen i Hedmark som hang rundt en diger granstubbe.

«Er du syk?» sa Egge.

«Nei, jeg må bare ha meg en pust i bakken, for denna oppstigningen trur jeg tar knekken på meg.»

De fortsatte sammen og hørte pesing bak seg nær toppen. Pusten tilhørte flere av løperne Egge hadde passert på myra.

«Det er da fælt til fart dere har fått nå da», sa han.

På Kikut lå Egge på 19. plass. Det var bra syntes han, det styrket også motet å høre at Gjøslien lå i teten.

Egge gikk i lag med Trygve Brodahl fra Hønefoss og tryslingen Ole Langhol da de nærmet seg Lyn-hytta, åtte kilometer fra mål.

Det begynte å bli mørkt og alle tre slet, Langhol aller mest. Han spyttet blod og virket helt ferdig.

På Lyn-hytta ventet Drafns leder med suppe og en tube Østbye klister. Det var redningen for Egge, som både kviknet til og fikk bedre ski.

Han og Brodahl bestemte seg likevel for ikke å gå fra Langhol, som harket opp mer blod og tynte seg videre. De hadde gått i over fem timer, og på de siste tre kilometerne sto gardister med stallykter for å lyse opp sporet.

«Nå får vi forsøke å peise på, for nå begynner jeg å bli mørkredd», sa Brodahl. De skjønte at Langhol klarte seg uten drahjelp og rykket fra ham. Klokka halv fem kom de to i mål – gjennombløte i klærne og med skiskoene fulle av vann.

«Du har vinni, du», sa Egge til Gjøslien som tok imot dem, blid og nybadet. Meldinger underveis hadde fortalt om Gjøsliens løp, vinnertida ble 4.46.53.

Egge var fornøyd med sin 30. plass på 5.27.43. Johan Støa kom på femteplass. Ole Langhol ble nummer 19.

På premieutdelingen på Frognerseteren om kvelden ble vinneren båret på gullstol, og et orkester spilte både den norske og svenske nasjonalsangen.

Et telegram fra Thorleif Haug ble lest opp, og alt var bare moro.

Da Drafn-gutta kom til hotellet klokka halv tre om natta, fortsatte festen med mer skåling med brennevin i pokalene.

Fra Drammen fikk de neste morgen beskjed om å vente og ta et bestemt tog. Gjøslien skulle hedres. Det skulle også Støa for sin seier på 30-kilometer i Hovedlandsrennet den vinteren.

På jernbanestasjonen i Drammen sto Thorleif Haug først i rekken av gratulantene. Han tok tak i Gjøslien og bar ham inn på perrongen.

Alle skulle håndhilse, og mange klappet femmilsvinneren på skuldra. Tre kvarter brukte de på den korte strekningen fra jernbanestasjonen og til Central Hotel, der ordføreren og andre av byens viktigste menn var samlet til offisiell mottakelse.

Der var også Gjøsliens far.

«Han hadde ikke vært noen særlig begeistret tilhenger av langrennssporten, men nå strålte den gamle og ble siden en varm tilhenger av sporten.»

I ettertid regnes føret på 50-kilometeren i Holmenkollen i 1927 for et av de vanskeligste noensinne. Det var minst fem ulike føretyper og umulig å ha gode ski over lange strekninger.

Å smøre om ute i løypa ga ikke nødvendigvis en tidsgevinst. Noe av kunsten var å unngå panikk og vite at føret forandret seg etter hvert.

Ole Langhol døde for øvrig av blindtarmsbetennelse i juli 1927, bare 25 år gammel.

"Femmila Skisportens manndomsprøve" kom ut på forvinteren 2013
Bokas hjemmeside