Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

Mannen uten merke
Når antall deltakere i Birkebeineren økte, ble det også flere som ikke klarte kravet. Tilsiget skjedde både på øvre og nedre deler av resultatlista, men det kom flest nye i bakre grupper. Derfor gikk flere uten å satse mot merket. Blant 10 000 løpere tok kanskje 3000 merket. Likevel hadde rundt dobbelt så mange et håp om det.

Den tidligere kombinertløperen Gudmund Bakken fra Fåvang fikk en sjettepremie i junior-NM i 1972 i klasse 16 år som beste plassering, før hopp og fotball ble viktigst. Langrenn var fin mosjon etter den aktive karrieren, og Birkebeineren ble et naturlig mål for en som var bosatt på Lillehammer. Rytmen var tre–fire treninger i uka året rundt – skigåing, løping, rulleski og litt styrketrening. Han løp mila på 34 minutter.

I sin første Birkebeiner i 1982 var målet å ta merket, men det skjedde ikke – tida ble 4.27. Det skjedde heller ikke den andre eller tredje gangen, ei heller i det tiende forsøket.

«Har du klart merket?» sa kjentfolk på gata i Lillehammer. Lite annet telte der i byen. Det var skuffende å bomme på maksimaltida hver gang, ofte med mellom fem og ti minutter, men han ristet skuffelsen av seg – i klasser fra 35–39 år og oppover. En gang så det bra ut i starten, men på Kvarstaddammen kom den nådeløse beskjeden om at tempoet var for sakte. Det ble ikke merke da heller. Var han egentlig tøff nok?

Gode skiløpere piner seg til de går i halvsvime. Bakken gjorde ikke det, men slakket heller ned på farten mot Midtfjellet, da en merketaker bør holde stimen. For ham var det enklere å pine seg i løping enn i langrenn.

I 2015 fullførte 60-årige Gudmund Bakken sin 22. merkeløse Birkebeiner, på 3.58.54. Det var ikke rekord i antall, men likevel imponerende av en spreking på Lillehammer, der enkelte turløpere får vårdepresjon hvis de ikke klarer merket. Han betraktet ikke forsøkene som bortkastet. Tvert imot, det var morsomt og berikende, akkurat som treninga på barmark og snø. Som en av de flere tusen mosjonistene som årlig går Birkebeineren uten å få merket, minnet han om at også de har glede av rennet og av skigåing.6

Rolf Kjærnsli sa at Birkebeinerens sjel, den ekte sjela, den finner man bakover på resultatlistene. Der går de virkelige sliterne, enten de er merketakere eller ei, men de gjør sitt beste. De er med selv om det ikke vanker pokaler eller statuetter i belønning. De er Birkebeinerens grunnfjell og sørger for at rennet står støtt.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken