Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

Splitcana og Permali i Birken
Oddmund Jensen hadde egentlig lagt opp i 1965. Han trente det norske herrelandslaget i langrenn, fikk mye trening i lag med dem og fylte snart 37 år. Så mannen var fortsatt i en fin alder som skiløper og meldte seg på Birkebeinerrennet.

Han hadde gått på Madshus og Splitkein. Da Splitkein i 1964 prøvde seg med belegget Splitcana – en tokomponent bestående av tjære og epoksyharpiks, kalt epoksy eller araldit i handelen – fikk Oddmund prøve det. Hensikten var å gli bedre, særlig på bløt snø. Ren tresåle fikk kraftig sug i mildvær. De beste skihopperne og alpinistene hadde allerede i tiåret før gått over til ski med plastsåler. Langrennsløpere, derimot, trengte også feste og måtte få slik smurning til å sitte. Derfor var det vrient, enkelte mente umulig, å lage et plastbelegg som fikk voks eller klister til å sitte. Dessuten satt det langt inne å prøve noe nytt, særlig i konkurranser. Eliten foretrakk det vante. Det fantes ski av kunststoff midt i 1960-åra, som glassfiber, men de var mest til turbruk fordi de var tunge og klumpete. Det er viktig å skille mellom ski av glassfiber eller plast og treski med belegg som Splitcana.

Før Birkebeineren i 1965 smurte Oddmund Jensen med blå voks. Fire– fem kuldegrader gjorde valget enkelt. Gled bra gjorde det også, Splitkein treski med belegg av Splitcana. Trolig hadde ingen andre det i rennet.

Oddmund tok teten og lå først i klassa på Sjusjøen med 1.05.57, foran Johan Østvang og Oddvar Aasen. Han følte seg i god form, langet ut og tok det roligere i motbakkene, klok av erfaring. Opp mot Dølfjellet begynte han å bli sliten. Oddmund var uvitende om at sørkedølen Kjell Lønaas i yngste klasse jaget omtrent en halvtime bak, men lå rundt et minutt etter i tid.

På toppen av Dølfjellet var Oddmund utslitt. «Takk Gud, hvis jeg vinner rennet!» ropte han og kikket salig opp på himmelen. Han var ikke spesielt religiøs, men hadde et ydmykt øyeblikk. Han staket ekstra på mot Skramstadseter og videre nedover, det var mye å hente selv i lette partier. Tida 3.40.23 var ny rekord. Kjell Lønaas tapte over to minutter fra Skramstadseter og noterte 3.41.48. Dermed tok Oddmund Jensen sin femte totalseier i Birkebeineren, for han vant også i 1962.

Allerede midt i 1960-åra eksperimenterte Ivar Halvorsen i Nittedal, produsent av Blåskia, med såle av Permali, bøk impregnert med lim. Det var ikke brukt på ski tidligere, men til sugekopper på høyspentledninger og denslags. Permali gled bedre på enkelte føretyper og ble brukt i Birkebeineren i 1960-åra, men skiparet veide mellom 100 og 200 gram mer, og løperne risikerte å miste smurningen på føre med stor slitasje. Derfor var det en risiko å ta i Birkebeineren, men enkelte skal ha gått på dem med hell. Permali var foreløpig lite i bruk, selv blant eliten, bortsett fra at noen få norske kombinertløpere hadde prøvd dem.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken