De store langløpene på ski, som det tradisjonsrike Vasaloppet, er mosjonistenes arena.

Med innføring av langløpscupen Ski Classics, økt medieomtale og kommersialisering, har det de siste 10 årene stadig dukket opp flere garvede skiløpere som satser profesjonelt med disse langløpene for øyet.

Samtidig har vi vært vitne til en stakerevolusjon. Selv i bratte verdenscupløyper ser vi nå at staking er den mest effektive teknikken.

– Selv om vi trekker litt på smilebåndet når vi ser 80-tallets skiteknikk, så gikk dem fort før også. Bengt Hassis fra Orsa IF suste inn til 3.48.55 i Vasaloppet i 1986. Det er en av de aller beste vinnertidene i løpets historie, forteller Morten Aas ivrig.

Aas har opplevd at mange halvt har stilt spørsmål, halvt konstatert, at nivået i toppen i Vasaloppet har hardnet til.

For å kunne mene noe om dette, så tok han for moro skyld en grafisk øvelse. Han plottet løpstider for henholdsvis nr 1, nr 30 og nr 100 fra 1992 og frem til i dag (figur 1).

Figur 1: Løpstider i Vasaloppet for henholdsvis nr 1, nr 30 og nr 100 i perioden 1992-2014. Trendkurvene viser at løpstiden har gått ned for alle de tre gruppene, men noe mer for nr 30 og nr 100 enn for vinnerne.

– Jeg fant en trend i materialet. Det har tetnet til i toppen. For semiproffene er det nå vanskeligere å bli blant de 30 beste enn hva det var tidlig på 90-tallet, forklarer Morten Aas og legger til:

– Det samme gjelder for de ivrigste mosjonistene. De som drømmer om å snike seg inn blant de 100 beste må henge på teten litt lengre, sier Morten og ler, før han legger til at trenden ikke var så sterk som mange kanskje forventet.

I figur 2 har Morten plottet tidsdifferansen fra vinneren og ned til henholdsvis nr 30 og nr 100 over den samme perioden. Dette for tydeligere å vise hvor mye nærmere vinneren en nå må være for å oppnå de nevnte resultater.

– Mens du tidlig på 90-tallet kunne oppnå 30. plassen ved å være omtrent 14 minutter bak vinneren, bør du på søndag ikke være lengre bak enn 7-8 minutter hvis føret er stabilt.

– Tilsvarende har avstanden krympet fra cirka 30 minutter til 23 minutter fra vinneren og ned til nummer 100, forteller Aas.

Figur 2: Tidsdifferanse mellom vinner og 30. plass, og mellom vinner og 100. plass, i Vasaloppet i perioden 1992-2014.

Morten er tydelig på at ski og skiføre ikke er noen ren matematisk øvelse. De årlige variasjonene i forventet løpstid, og også differanser bakover er store.

– Både i 2007 og 2014 var det snøvær. Det var et føre som medførte blanke spor og gjorde at det ble svært korte avstander bakover. I mitt tallmateriale tok jeg med viten og vilje ut disse årene, og anså dem som outliers, forteller Aas.

Når det gjelder hvem som har sørget for størst avstand bakover må russeren Michael Botvinov trekkes fram.

Da han gikk langløp i sesongen 1997, i påvente av statsborgerskap i Østerrike, gikk det hele 19.50 min før nr 30 nådde Mora, og nær 42 minutter før nr 100 krysset målstreken.

– Så vidt jeg husker gikk Botvinov fra i første bakken og knuste på hele veien til Mora, proppfull av havregryn, avslutter Morten Aas med glimt i øyet.