I 2020 ble han juniorverdensmester, og ble spådd en lysende framtid. Det skulle gå fire år før Gus Schumacher tok sin første seier på seniornivå. 

Men da gjorde han det, var på spektakulært vis – nesten som en form for statement: På hjemmebane i Minneapolis, foran slekt og venner og enorme mengder publikum langs løypa, i den første verdenscuprunden i USA på over 20 år. 

Les også: Monsterskrell i Minneapolis

Selvsagt en opplevelse 23-åringen sent vil glemme. 

– Det var helt magisk, bare å få sitte i lederstolen var stort. Jeg forventet jo at jeg måtte flytte meg. Så da de store stjernene begynte å gå, og mine mellomtider fortsatt sto seg, ble jeg litt overrasket. Plutselig var det bare Pål Golberg og Johannes Høsflot Klæbo igjen, sier Schumacher til Langrenn.com, og fortsetter: 

– Da Klæbo hadde ti sekunder på seg og ikke en gang var over den siste kulen, da trodde jeg nesten ikke det kunne være sant. Det var helt sykt at jeg hadde slått dem alle. Og at jeg skulle gjøre det på hjemmebane. Jeg har familie i Midtvesten, og tenk at bestemoren min skulle få se dette live!

Schumacher var bare så vidt født sist USA arrangerte verdenscup i langrenn. Det var i 2001. Han håper det ikke blir like lenge til neste gang. 

Les også: Tidenes folkehav – Hele landet dukket opp!

Saken fortsetter under

Aha-opplevelsen som ble vendepunktet
For Schumacher er ikke overrasket over at han lykkes akkurat nå. Han er bare litt overrasket over at det var akkurat i Minneapolis det skjedde.  

Han har sett landslagskollegaene lykkes, en etter en: De samme gutta som han selv tok gull sammen med i junior-VM. Og han unner dem alle hver eneste opptur.  

– Alle vi gutta på laget har kjent hverandre siden vi var 12-14 år. De er mine beste kompiser. Jeg var så glad på JC (Schoonmaker) sine vegne da han tok sin første pallplass like før jul, og Ben (Ogden) da han tok sin, selv om jeg tenkte «Damn, skulle ønske jeg fikk min pallplass også», sier Schumacher , og fortsetter: 

– Nå fikk jeg min, i form av seier. Det er en utrolig lettelse. Og jeg vet at de som ikke har tatt sin første pallplass ennå, er på gang. Luke (Jager), Zanden (McMullen), John Hagenbuch… De er like der oppe de også. 

Les også: USAs maktoppvisning: En gamechanger for langrenn

I retrospekt innser Schumacher at han la for mye press på seg selv etter suksessen i junior-VM tilbake i 2020, og at det er en viktig årsak til at han har brukt fire sesonger på å komme dit han er nå. 

Les også: – Det begynte med at jeg surra rundt på ski i hagen

Hva gjorde du mellom junior-vm i 2020 og nå?
– Jeg trente for mye. Jeg følte et stort press på å prestere, at jeg skulle være den som endret amerikansk herrelangrenn på distansesida. Så jeg trente mer og mer, og ble ikke noe bedre.

Schumacher hadde et ambisiøst treningsopplegg, som var basert på rundt 1000 timer i året. Han fikk sjelden gjennomført det. 

– Det første året på verdenscupen gikk det greit, men så ble det verre og verre. Jeg ble oftere sjuk, og jeg følte at jeg ikke hadde den kraften og energien som jeg trengte, spesielt utover i sesongen. Så da pøste jeg på med mer trening. 

Fram til seieren i Minneapolis sto Schumacher med en åttendeplass og en niendeplass som beste individuelle plasseringer i verdenscupen, begge fra januar 2021 – sesongen etter suksessen i junior-VM. I tillegg ble han nummer fire på sprinten i Davos under årets Tour de Ski. 

Fra listefyll til seier, tilsynelatende over natta: Hvordan skjedde det? Og hvorfor skjedde det nå?
– Jeg fikk en aha-opplevelse i fjor. På slutten av sesongen innså jeg at jeg hadde gått og vært på kanten til å bli sjuk hele tida. Så jeg bestemte meg for å kutte ned litt på belastningen. Jeg vet ikke hvorfor det tok meg så lang tid å skjønne sammenhengen.  

Helt konkret hva gjorde du?
– Jeg kuttet ganske drastisk i treningsvolumet. Totalt sett har jeg vel gått ned minst 10 prosent sammenliknet med før, men det er spesielt på sommeren jeg har kuttet. Jeg har ikke de kjempestore ukene lenger. 

Samtidig innrømmer Schumacher at det kjentes skummelt å kutte ned, spesielt i starten, og at han har måttet jobbe med hodet for å endre innstillingen sin.

– Jeg gikk jo hele tida og tenkte at de beste er jo de som trener mest, så med all den treningen jeg la ned, skulle jeg bli kjempegod. Og hvis jeg ikke trente alt jeg hadde satt opp, så kjente jeg på en gnagende følelse og dårlig samvittighet. Men nå har jeg kommet til at jeg trenger ikke være den som trener aller mest. Jeg vil heller være den som trener best, sier han til Langrenn.com, og legger til: 

– Jeg er mye mindre rigid. Treningsopplegget er ikke like diktert av et mer eller mindre tilfeldig valgt antall timer og økter jeg skal trene, basert på hva jeg bestemte for et par uker siden, når jeg ikke visste hvordan jeg ville føle meg akkurat den dagen. Og jeg ser virkelig at det funker. Jeg har mer energi, og går bedre skirenn. 

Samme Gus som før
Nå er Gus Schumacher klar for siste periode i verdenscupen sesongen 2023/24. I helga går han lørdagens distanserenn og søndagens sprint i Lahti. Deretter er planen å gå femmila i Holmenkollen, sprinten i Drammen og verdenscupfinalen i Falun. 

Har seieren endret hverdagen din eller din posisjon i laget?
– Innad i laget er alt som før. Det er nok av oss som har prestert bra og tatt pallplasser nå til at det ikke skaper noen rare vibber. Men jeg merker jo at det er mange flere som kjenner meg igjen ute når jeg dukker opp på nå. Det er litt uvant. 

Gus Schumacher tar en pause, tenker seg om. Og så legger han til:

– Jo. Det har endret noe. Vi var bare en guttegjeng som vokste opp sammen, kompiser som trente og konkurrerte på ski sammen. Men når jeg ser på dem nå, så går det opp for meg at de er proffe eliteløpere i verdenstoppen.