Vegard Ulvang

Vegard Ulvang Foto: Geir Olsen

Langrennssprinten - hvor lang skal den være ?

Kommentar fra Vegard Ulvang:

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Sprintens form og lengde i langrenn har vært diskutert jevnlig siden den ble introdusert for første gang i mesterskap under VM i Lahti i 2001. Så også etter helgens konkurranser i Davos hvor vinneren Ola Vigen Hattestad i Aften posten 15/12 undrer på om jeg klør meg i skjegget etter seieren hans. Det gjør jeg, og jeg har helt siden sprint ble vedtatt innført i vårt mesterskapsprogram i 1998 tenkt mye på hvordan denne spennende tilveksten til langrennsporten bør være. Det er ikke slik som det kan fremgå av artikkelen, at noen i FIS eller jeg personlig foretrekker noen vinnere fremfor andre. Jeg er imponert over både Ola Vigen Hattestads og Johnan Kjølstads prestasjoner i helga. De er flotte og på alle måter fullverdige representanter for langrennsfamilien. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare noen av argumentene fra debatten om sprintens form og posisjon i langrenn blant internasjonale skiledere de siste ti åra.

Politikk er å velge. Som leder av langrennskomiteen i det internasjonale skiforbundet hjelper jeg verdens skiledere med å styre og utvikle langrenssporten. Vi får ikke alt.  Mange utøvere skulle gjerne, som i friidrett, ønske seg 100m, 200m, 400 m, 800 m og 1500 m. I de Olympiske leker og VM har vi fire individuelle øvelser og to stafetter. Det er ikke realistisk å tro at vi i fremtiden får flere øvelser på programmet. Signalene fra de som steller med slikt er heller motsatt. Mesterskapene begynner å bli store og kostnadskrevende, og for å slippe nye idretter inn må andre muligens redusere antall konkurranser.

Det er naturlig at nye konkurranseformer utvikler seg i takt med utøvere som stadig flytter grenser. Det har skjedd med langrenssporten gjennom alle tider. For sprintens del har kvinner og menn utviklet seg forskjellig fra de første testene på slutten av 1990-tallet. Begge kjønn har hele tiden hatt sprintspesialister som har preget konkurransene, men graden av spesialisering har variert. Blant jentene har mange av de beste også tatt viktige WC poeng i de andre disiplinene, mens betydelig færre gutter har hevdet seg i flere disipliner. Sprinten for gutta domineres av nordmenn og svensker. De siste fem åra finner vi bare nordmenn og svensker blant de fem beste i sprint verdenscupen sammenlagt for menn.

Årsaken til dette er åpenbar. Norge og Sverige er de eneste nasjonene med egne sprintlandslag, og også med rekrutterings- og ressursgrunnlag som gjør en slik satsing mulig. Hvis denne dominansen fra en eller to nasjoner fortsetter over mange år forsvinner den internasjonale interessen for sprintlangrenn. Allerede ser vi at tysk fjernsyn velger å ikke sende flere av sprintene i WC, og i arbeidet med terminlista har det vært vanskelig å finne sprintarrangører utenfor Scandinavia. Det er lett å forstå at seks nordmenn i finalene, som i mange konkurranser de siste årene, er lite spennende for andre fjernsynsseere enn nordmenn.

Mange langrennsledere verden over spør om langrenn er en stor nok idrett til å splittes i to adskilte grener. Hvor mange nasjoner har råd til to landslag, to smøreteam, og to trenerteam og hvor mange nasjoner har utøvergrunnlag nok til å fylle to slike lag? En utvikling som går i retning av to adskilte grener vil også svekke behovet for en sammenlagt verdenscup, som til nå har vært langrennsportens viktigste trofè. Uten utøvere som tar poeng i flere disipliner blir verdenscupen bare en politisk diskusjon om hvor mange konkurranser vi skal ha av hver disiplin.

På den annen side har toppidretten alltid utviklet seg i en spesialiserende retning, og det er all grunn til å tro at denne utviklinga også vil fortsette for sprintens del  - den har jo bare eksistert i seks mesterskap.  Idrettspolitikere kan vedta konkurranseformer, løypelengder og traseer men ingen kan stoppe en slik naturlig utvikling. Det er også positivt at langrennsporten har et tilbud til de som er født med raske muskelfibre.

Vedtaket fra 1998 som bestemte at sprinten skulle være mellom 1200 og 1600 m, var et kompromiss mellom blant annet Norge, som ønsket 1800 – 2000m av frykt for nettopp at langrennsporten skulle utvikle seg i retning av to disipliner, og Mellom Europa/Finland som ønsket maksimalt  1000m. Som i mange andre slike diskusjoner bar argumentasjonen mer preg av hva som ga hver nasjons løpere fordeler i øyeblikket, framfor hva som gagnet langrennsporten på lang sikt.

Utviklinga viste at sprinten fysiologisk sett havnet i grenseland mellom aerobt og anaerobt arbeid. Fra friidretten ser vi at 800 meter løpere sjelden løper lenger enn 1500m, mens en 1500 m spesialist ofte kan løpe gode 5 og 10000 metere.

Det er med dette bakteppe vi må vurdere langrennssprintens lengde. Målet for FIS (som ikke er noe annet enn flertallet av internasjonale skilederes synspunkter) er ikke å utestenge noen, men å gjøre de beste valgene for framtida. Under sommerens kongress i Cape Town vedtok vi å øke den maksimale lengden for sprintlangrenn i verdenscuprenn fra 1600 til 1800m. Regelen er nå så romslig som fra 1000 til 1800m. Det var to argumenter for dette. Det ene var å gjøre det lettere å lage gode klassiske sprintløyper med motbakker, som gjør at utøverne må smøre feste under skiene.  Det andre var å øke muligheten for at flere skulle kunne ta poeng i både sprint og distanselangrenn.

Årets sprintkonkurranser i Kuusamo og Davos med prologtider på henholdsvis 2,58 og 3,17 for menn har gitt meg mange gode svar på hvordan fremtida bør se ut. Lederen av WC sammenlagt etter seks konkurranser,  Dario Cologna , har tatt poeng i alle løp, og mange av de beste som for eksempel Petter Northug (4), Sami Jauhojärvi (5), Jon Kristian Dahl (6) , Axel  Teichmann (10), Eldar Rønning(12) og Tor Arne Hetland(13) stiller til start og kjemper om verdifulle poeng i flere disipliner. Det er bra for spenningen rundt den sammenlagte verdenscupen og det binder langrennsfamilien sammen. Samtidig er det både helt naturlig og riktig at det er spesialister som for eksempel Ola Vigen Hattestad som vinner.  Det meste gledelige ved de to sprintene så langt i sesongen er likevel at flere nasjoner er på vei med gode løpere. I Davos og Kuusamo var det henholdsvis fem og fire forskjellige nasjoner i finaleheatene.

Den mulige økningen av lengden på sprintene fra 1600 til 1800 m er ingen dramatisk endring fra forrige års praksis. Da varierte prolog lengdene fra 1.56 i Canmore til hele 3.38 i Otepää. I VM I Sapporo var tiden 3.04 og neste helg er det den tradisjonsrike sprinten i Düsseldorf med prologtid på ca. 3 minutter.

Fremtida er vanskelig å spå, og vi nordmenn bør være ekstra forsiktige siden vi er kjent for å ha vært i mot de fleste nye ideer i langrennsporten.  Løsningen er kanskje så enkel at den som vil vinne sprintverdenscupen i fremtida må takle alle distanser fra 1000 til 5000 m. På samme måte som distansespesialistene må beherske alt fra 15 km til 50 km.

 

Diskuter:


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut


Vidar Løfshus

- Helt åpent

Assistenttrener for herrelaget Vidar Løfshus:

Åge Skinstad

- Har aldri hørt om liknende

Åge Skinstad raser:

Tor Arne Hetland

Hetland back in business

Ella Gjømle kommenterer Tour de Ski:

30 km, Bjrgen jubel 01_500x374

Bjørgen to i prologen

Langrenn.com følger Tour de ski

Therese Johaug

Går for pallen i klassisk

Therese Johaug sikter høyere:

Odd-Bjørn Hjelmeset

Det er nå det begynner

Odd-Bjørn Hjelmeset kommenterer Tour de Ski for langrenn.com: