Har de sett for seg hvordan en kontroll før start i en stor norsk langrennskonkurranse skal avvikles, undres artikkelforfatter. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Har de sett for seg hvordan en kontroll før start i en stor norsk langrennskonkurranse skal avvikles, undres artikkelforfatter. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Langrennstoppenes nye stavregel - Er de museumsvoktere?

For en som har fulgt langrennsporten ute og hjemme en liten mannsalder virker det som har skjedd i den såkalte «stavlengdesaken» høyst besynderlig.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

For en som har fulgt langrennsporten ute og hjemme en liten mannsalder virker det som har skjedd i den såkalte «stavlengdesaken» høyst besynderlig.

Her har det Internasjonale Skiforbundet (FIS), bare 4-5 uker før en ny konkurransesesong starter, bestemt at en løpers stavlengde ikke kan overstige en viss prosentandel av kroppshøyden. Og regelen skal håndheves for alle løpere fra 13 år og oppover!

En normal prosedyre ville ha vært først å foreslå en slik forandring, og deretter sende forslaget ut på høring på klubb og kretsplan rundt omkring. Før forslaget eventuelt kunne fremmes for FIS.

Strukturendringer i skisporten
Skisporten har som vi vet, gjennomgått betydelige strukturendringer de siste 20-30 åra. Ikke sjelden har endringene kommet fra utlandet.

I denne forbindelsen skal vi bare nevne svensken Bokløv og hans nye hoppstil. Han skøyta på sett og vis i lufta i 1990. Nede på bakken hadde Bill Koch introdusert skøytestilen i langrenn omtrent 10 år før. I begge tilfeller med innbitt norsk motstand.

I langrenn forsøkte en seg først med såkalte skøytefrie soner.

Under 50-kilometeren i Holmenkollen i 1985 var det det eksempelvis skøyteforbud i følgende soner : 0-2,9km, 15-17,3km, 25-27,9 og til slutt mellom 40 og 42,3 km (løpet gikk den gang i 2x25 kilometerssløyfa).

Lignende soner var det og på 15 kilometeren. Det var her Wassberg demonstrerte svensk oppfinnsomhet og omgikk reglene på en genial måte. Se faksimile fra Aftenpostens sportside nedenfor:

Les videre nedenfor bildet
wassberg-kollen-faksimile-aftenposten.jpg
Wassberg med den tosidige tapen smurt med klister på ene sida. Faksimile fra Aftenposten.

Langrenn i Norge kontra Tyskland
Så er spørsmålet – dreier stavlengdereglene seg også om reell innovasjon i langrennsporten?

Vi har forhørt oss litt blant de som har vært med på å abortere den normale saksgangen som vi skisserte i starten, og fått høre at også dette forslaget er blitt brakt opp av «utlendinger».

Det skal visstnok være et tysk initiativ. Greit nok. Men har forslagsstillerne denne gang hatt god nok oversikt over langrennskonkurranser i Skandinavia?

I mellomeuropa blir konkurransene stor sett avviklet på «formel-1»- aktig måte, det vil si på ekstremt godt opparbeidede arenaer ofte i tilknytning til populære turiststeder.

Vi har sett det i Davos, i Oberstdof, i St. Moritz, i Toblach….. Arenaene har en ting til felles; de egner seg utmerket til å produsere TV-underholdning, og dermed til å generere inntekter til de som står bak, også FIS.

Denne holdningen til langrennssport har bredd seg nordover også.

For 30 år siden ble den legendariske 50 kilometeren i Kollen som vi har nevnt, arrangert med 2 runder a 25 km. Nå er runden, som vi vet, korta ned til en liten sving oppom Frognersetra. Og det begrunnes med at TV-selskapene sier at det blir for dyrt å frakte folk og utstyr innover til Blankvann og Glåmene.

Til sammenligning: i år ble Tour de France arrangert i en 3519 kilometer lang løype rundt omkring i hele Frankrike, sågar med en liten svipptur innom Sveits. Med full helikopterdekning på hver eneste meter.

Internasjonal skisporten er i ferd med å bli en ren stadionidrett! Noen spør sågar; når får vi se det første verdensmesterskapet arrangert innomhus?

Men dette stemmer ikke helt med den måten vi er vant til å arrangere skirenn på.

Du skal lete forgjeves i mellomeuropa etter noe som ligner på vårt Hovedlandsrenn, vårt Ungdommens Holmenkollrenn, våre kretsmesterskap og våre 100-vis av tradisjonelle renn over det ganske land. Disse rennene har det tilfelles at de samler hundrevis, ja tusenvis av yngre løpere.

Under fjorårets Hovedlandsrenn som ble arrangert av Stokke IL, fullførte eksempelvis 336 løpere i G16. I J15 stilte 196 løpere til start. I G13 under Ungdommens Holmenkollrenn sist vinter deltok 244 løpere. Og slik kunne vi ha fortsatt.

Flytter vi oss til Tyskland finner vi ikke noe som ligner på dette. I det tyske langrennsmesterskapet i 2016 stilte det opp 26 deltagere i J16 og 28 i G16.

Det tyske medlemmet i FIS vil sjølsagt si at det å kontrollere løperens høyde og stavlengde i en konkurranse med så få deltagere ville være en overkommelig oppgave. Men har han sett for seg hvordan en tilsvarende kontroll før start i en stor norsk langrennskonkurranse skulle avvikles?

Og det er det tydeligvis vanskelig å se for seg, også for et norsk FIS-medlem, i varmen i meksikanske Cancun, 6-7000 km hjemmefra.

Død over smugskøyterne
Vi har skjønt at FIS-ledelsens beslutning er et ledd i ønsket å verne om klassisk langrenn. Og det er muligens prisverdig.

I den sammenheng er smugskøyting er et betydelig problem. Men spørsmålet er om den valgte strategien er den beste?

På en togtur over Dovre i sommer kunne vi fra kupevinduet se en flokk moskus som hadde inntatt forsvarsposisjon for å forsvare kalvene sine.

Og det slo oss; er dette et bilde på FIS-ledelsen?

Så lenge løypene gjøres så brede som tilfellet er mange steder, og konkurransene i klassisk og skøyting skal avvikles i samme trasé er det nødt til å oppstå problemer.

Ved å plassere ut flere inspektører er en selvfølgelig nærmere en løsning. Men det eneste som virkelig hjelper er, som vi forstår at også FIS-ledelsen er inne på, å arrangere skøyting og klassisk i separate traseer.

Den klassiske traseen bør (må) ha brattere bakker og disse bør være lengst mulig. Enda viktigere er løypeprepareringen. I klassisk stil har en ikke behov for 6-8 meters bredde. Halvannen meter burde holde. Dermed tror vi at fristelsen til å bruke skøytetak vil bli langt mindre.

Inspektørene bør også skjønne at når løypa skifter markert retning så må regelen om at skiene alltid skal være parallelle avvikes. Rundt svinger har folk alltid skøyta.

I de grensetilfeller som alltid vil oppstå må godt skjønn alltid utvises, og inspektørene må for all del ikke opptre som de religiøst ortodokse som vi av og til ser på TV.

For så lenge det er snø i Norge og så lenge det fins folk som trives i skog og fjell vinters dag vil klassisk langrenn alltid overleve. For det er slik vi har begynt alle vi som liker å gå på ski.

Sjøl om det sies at nordmenn er født med ski på bena er vi sikker på at også dagens og fremtidens mødre vil sette pris på at den nyfødte ikke skøyter allerede på fødestua.

Fellesstart og staking
Så gjenstår to problemer – fellesstart og staking.

Under fellesstarter, f.eks under startetappen i NM må startområdet være bredt og langt nok til at det kan passeres uten regelbrudd. I tvilstilfeller må godt skjønn utvises. I større turrenn av type Birken har vaktsomme øyne sett mye «stygt».

I grove tilfeller er disk eneste mulighet. I mindre grove tilfeller, i kampens hete, bør skjønn utvises. (I Frankrike snakkes det i en helt annen sammenheng om «crime passionnel»).

Når det gjelder staking så er det en ny og krevende langrennsstil.

Ved Idrettshøgskolen forskes det på hva som er den optimale stavlengden i forskjellig terreng. Så langt tyder mye på at å bruke lengre staver kan ha en viss positiv effekt i motbakker. På flater er det mer uvisst. Men dette kan også være individuelt.

Det å begrense stavlengden i denne stilarten vil uansett ikke ha noen virkning på de «profesjonelle» stakerne f.eks. i langløpssirkuset. De vil fortsette å stake i den forvisning at de ikke utgjør noen fare for klassisk skiløping. Men innovative som mange av dem er syns de det er meningsløst å innføre en regel for hvor lange staver de kan bruke.

Det vil bli litt det samme som å forby Martin Schanche og Petter Solberg å sette bilen i 5. gir. Begge to vil sikkert hoderystende fortsette med rallykjøring.

Skrevet av Sigmund Hov Moen

---

Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut


blog comments powered by Disqus