Illustrasjonsbilde. Foto: Ola Jordheim Halvorsen.

Illustrasjonsbilde. Foto: Ola Jordheim Halvorsen.

Leserbrev fra aktiv utøver: – Klarer norsk langrenn å gjenreise sin troverdighet?

– Hva gjør vi egentlig når selve sjelen i norsk idrett, langrenn, har mistet sitt gode rykte og omdømme?

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

I løpet av de siste årene har vi vært vitne til at stadig flere negative saker om vår kjære nasjonalidrett har kommet frem i medias søkelys. Utviklingen har forøvrig beveget seg fra et internasjonalt plan, med bl.a. statsstøttet russisk doping under Sotsji-OL, til et nasjonalt et, hvor Johaug og Sundby sine dopingsaker, diskusjoner rundt laguttak, samt helseskader fra fluor har kapret vår oppmerksomhet.

Hva gjør vi egentlig når selve sjelen i norsk idrett, langrenn, har mistet sitt gode rykte og omdømme? Når eliteutøverne ikke lenger blir glorifisert, men heller blir sett på med tvilsomme øyne?

Under OL i Calgary i 1988 tok Norge ingen gullmedaljer, og kun 5 medaljer totalt. Etter Calgary ble Skiforbundet enige om at en slik fiasko aldri mer skulle finne sted, og som en konsekvens av dette ble Olympiatoppen etablert. Målet var at et slikt resultat av mesterskap aldri mer skulle gjenta seg, koste hva det koste ville.

Langrennsmiljøet har gjennom en årrekke blitt sett på som sunt, velutviklet og suksessrikt; utøvere reiser så og si aldri hjem fra en verdenscuphelg uten en seier, og langrennsløpere har vært et yndet sponsorobjekt for mange bedrifter.

De siste årene har dette perfekte glansbildet av Skiforbundet, langrennslandslaget og utøvere generelt endret seg. Mediene har vært fulle av negativ omtale rundt Skiforbundet, da tenker jeg på bl.a. dopingsaker, kritikk rundt World Cup-uttak og utstyrshysteri. I en undersøkelse utført av InFact i 2016 svarte hele 51,1% at omdømmet til langrennslandslaget var «svekket» eller «klart svekket sammenlignet med året før».

Som en ung langrennsløper med god innsikt i miljøet, har jeg gjort meg opp tanker om hvorvidt den flotte idretten jeg bedriver har fått et redusert omdømme i løpet av de siste årene, og ikke minst spør jeg meg selv: Hvordan i alle dager havnet vi egentlig i denne situasjonen?

De fleste er nok enige i at saken til Therese Johaug var uheldig, og at det ikke var ment prestasjonsfremmende, men kjernen her gjenstår: Her er det svært lite rom for å erkjenne skyld og feil. Noe av frustrasjonen min ligger i viten om at dersom jeg hadde blitt tatt i den samme situasjonen, ville det uten tvil ha betydd slutten på min idrettskarriere.

Sannsynligheten for at noen ville hørt historien til en 18 år gammel jente utenfor landslag, og uten verken nasjonale eller internasjonale medaljer, eksisterer ikke. Johaug-sakens advokatkostnader ble dekket av Skiforbundet, og i kontrast sliter utøvere utenfor landslag med å satse fordi kostnadene er så store, og støtten er så liten. Hva slags skjevfordeling av midler er dette?

Min oppfatning av situasjonen er at man ikke er i stand til å erkjenne at ting ikke er som det skal. Landslagstrener Tor Arne Hetland uttalte allerede i august at det var Finn Hågen Krogh som ville få gå ankeretappen i OL, som for øvrig har vært totalt ute av form siden sesongstart. Det er kanskje tvilsomt at han står for den uttalelsen nå, men for oss utøvere gir dette uforutsigbarhet i en ellers svært strukturert hverdag.

Den 23. november satte NRK1 av 40 minutter i beste sendetid for å diskutere hvorvidt det var riktig å vrake Petter Northug jr. til verdenscupen i Ruka/Kuusamo, og avisene skrev side opp og side ned om saken i flere uker etterpå. Det er med andre ord ingen tvil om at langrenn skaper engasjement blant det norske folk; de fleste jeg har snakket med virket å ha en mening om saken. Selv kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre.

Én ting er at vi engasjerer oss fordi Norge gjør det så bra, men en helt annen side av saken er å sette av så mye tid, krefter, og kompetanse fra ressurspersoner til å diskutere det jeg ser på som en helt uviktig sak. Det er helt andre og mer vesentlige temaer som det burde ha blitt satt av mye mer tid til i debatten, som nevnt tidligere; bruk av fluor, dopingsaker, utstyrshysteri blant veldige unge utøvere, m.m.

Jeg synes det vil bli spennende å følge med på hvorvidt Skiforbundet, gjennom omdømmeprosjektet de selv har iverksatt, har evne og vilje til å endre på det uføret de selv har skapt de siste årene. All endringskultur begynner med en erkjennelse av problemene, og forhåpentligvis har de siste årenes kladdeføre åpnet øynene til ledelsen i Skiforbundet nok til å få til faktisk endring.  

Det virker som om målet som ble satt etter Calgary i 1988 om å vinne for enhver pris på sikt har ført til redusert omdømme, og dessverre er tapt omdømme en lang prosess å reetablere. Forhåpentligvis vil min generasjon med langrennsløpere møte på startstreken de kommende vintrene med blanke ark og vilje til å gjenreise Norges ære.

Skrevet av
Jenny Pedersen

---

* Forfatteren er deltager i utdanningsprogrammet Young Ambassadors. Meningene som kommer til uttrykk er forfatterens egne.


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut