Illustrasjonsbilde. Foto: Rasmus Kongsøre.

Illustrasjonsbilde. Foto: Rasmus Kongsøre.

LESERINNLEGG - Utstyrsdebatt på ville veier: – Hvorfor går journalister stadig til stjernene på landslaget når temaer rundt barneidrett skal belyses?

– Og hvorfor velger landslagsmiljøet å uttale seg om barnelangrenn på en slik måte at det gir så negative oppslag?

Tips en venn  Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Flere medier har den siste tiden satt fokus på utfordringer innen rekruttering til langrennssporten. I utgangspunktet er dette positivt.  Det er bare å ønske velkommen alle påminnelser om at det er viktig å la barn være barn, bevare leken, dempe prestasjonsjag og kostnadsdrivende utstyrsfokus osv.  Men debatten som pressen har ført om kostnadsnivået har dessverre blitt preget av unyanserte og tabloide fremstillinger som reduserer mulighetene for å nå frem med et seriøst budskap.  Og av en eller annen grunn finner landslagsmiljøet det betimelig å fore journalistene med sitater som gir grobunn for unødvendig negativitet.

At det er et stigende kostnadsnivå i langrenn, spesielt merkbart i junior-alder, er selvsagt helt riktig. Det sportslige nivået er som kjent skyhøyt, hvilket også er reflektert i krav til utstyr.  Dette er en utfordring for sporten, og det er fint at det settes fokus på temaet, som f.eks. LK har gjort med en egen arbeidsgruppe.  Men spesielt den store artikkelen i Aftenposten 08.januar sauser dette sammen med uttalelser om tilsvarende utstyrsjag i barneklasser ned til 7-års alder.  Her har journalistene tråkket fullstendig feil.  Jeg tør påstå at kostnadsnivået i juniorklassene har minimalt med paralleller til tilsvarende problemstilling i barnegrupper ned til 7-10-års alder, slik Aftenposten hevder. 

Det store oppslaget i Aftenposten støtter seg i stor grad på uttalelser fra landslagsmiljøet. Johaug skal ha uttalt at «det er en spesialisering der som gjør at unger på 7-8-9 år skal ha mange par skøyteski og mange par klassisk ski».   Med all respekt – dette er sprøyt.  Johaug kjenner åpenbart ikke hverdagen i norsk barnelangrenn.

Også Sundby er ute med pussige uttalelser: «hvis du ikke er på trening to ganger i uken når du er 6,5 år nå, så er du liksom ikke med».  Jeg tror alle som jobber med langrenn på barnenivå er enig i at også dette er tullball.  Min erfaring er at langrenn er mer fleksibelt mtp tilstedeværelse på trening enn mange andre idretter. Å delta på et begrenset antall treninger er helt normalt. Barn skal få være allsidige og langrenn lar seg strålende kombinere med andre aktiviteter – det vet alle.

Hvorfor går journalister stadig til stjernene på landslaget når temaer rundt barneidrett skal belyses? Og hvorfor velger landslagsmiljøet å uttale seg om barnelangrenn på en slik måte at det gir så negative oppslag?  For det første har landslagsløpere åpenbart svært beskjeden erfaring med hvordan barneidrett drives til daglig ute i klubbene, og for det andre har de absolutt null troverdighet når det gjelder å moralisere over kostnader og utstyrsjag.  

Utøverne på landslaget lever i et miljø der det løper horder av smørere rundt med store rack fulle av ski til testing for ethvert føre, og Norges Skiforbund har til og med valgt å stille på NorgesCup-helg med juniorklasser i sin enorme smøretrailer for å preparere for sine rekrutter.  Hva slags signal sender de ut da?  Skal virkelig det samme miljøet stå som moralens voktere overfor utstyrsjag i skisporten? De samme utøverne som tjener millioner på at ungene våre ønsker seg deres skijakker, hansker, og luer til jul?  Paradokset er direkte pinlig.

Hvis jeg ikke visste bedre ville jeg etter å ha lest artikkelen i Aftenposten tro at det er helt vanlig å bruke 40-50 000,- pr år på skiutstyr til barn på langrennstrening, og dermed søkt mot andre aktiviteter for mine egne håpefulle.  Men heldigvis vet jeg bedre. 

Hvorfor snakker ikke heller journalistene med folk som faktisk jobber med langrenn på barnenivå hver dag?  Kanskje man da hadde justert sin oppfatning og fremstilling og dermed kunne fremstå med et troverdig budskap?

Jeg har selv tre barn som deltar på langrennstrening og jeg bidrar aktivt som trener i en klubb med ukentlige treninger i Holmenkollen, altså i et område der utstyrsjaget etter sigende skal være det aller verste. Jeg har diskutert Aftenpostens artikkel med flere trenere og skipappaer i andre klubber i vårt område, og erfarer at mange er svært provosert over fremstillingen, og absolutt ingen kjenner seg igjen i det som beskrives for de yngste klassene.

Følgende er et eksempel på de klart mest brukte utstyrskombinasjonene for et barn på skitrening i 7-10 års alder, (utstyr som brukes til både skøyting og klassisk):

  • Sko: Alpina Jr Combi, kjøpt på Finn.no eller skibyttemarked til 400,- 
  • Ski: Fischer Universal, kjøpt på Finn.no eller skibyttemarked til 500,- 
  • Staver: Swix Jr, kjøpt på Finn.no eller skibyttemarked til 150,-  

Utstyret brukes både til skøyting og klassisk, og fjorårets skøytestaver blir årets klassiskstaver osv. Etter at utstyret er fravokst selges det for ca samme pris på Finn.

Det finnes et strålende byttemarked for nettopp slikt utstyr på Finn, Facebook, klubbmarkeder osv  – det fungerer aldeles utmerket og min erfaring er at dette benyttes av det store flertall av familier med barn i skisporten.

Jeg kjenner absolutt ingen barn på 8 år som har «mange par skøyteski», slik Johaug hevder. Ingen!  Og jeg kjenner sannelig mange barn som går på ski. Galskap finnes i alle deler av samfunnet, også i langrennsmiljøet. Så jeg ser ikke bort ifra at det som beskrives i artikkelen kan forekomme. Men det er snakk om et svært beskjedent mindretall som overhodet ikke er representativt for den barneidretten man ser til daglig. 

Våren 2019 gikk Dagbladet fullstendig av skaftet i sin dekning av fluorsaken – som i ettertid viste seg å være basert på testresultater helt uten troverdighet.  NRK har hatt flere negativt vinklede oppslag den senere tid. Og nå Aftenposten.  Og i flere av disse oppslagene er foreldregruppen i skimiljøet idiotforklart. Hva er det som gjør at norske medier har blitt så glade i å ballesparke langrennsmiljøet med tabloide oppslag? Har vi virkelig fortjent dette?

Og hvorfor velger norsk landslagsmiljø å fore pressen med uttalelser som bygger opp rundt et så negativt bilde?  De fremstår jo bare som nyttige marionetter for journalister på jakt etter feite overskrifter.  Det triste er at oppslag som det i Aftenposten kan ha en selvforsterkende effekt. Hvis det blir sagt mange nok ganger at 8-åringer må ha mange par skøyteski, så er det økt sannsynlighet for at enkelte foreldre agerer deretter.

Idretten vår har definitivt utfordringer å stri med, om ikke landets største medier skal publisere negative vinklinger uten rot i virkeligheten, støttet av vrangforestillinger hos våre største stjerner.  Kan vi ikke heller begynne å forkynne at langrenn i barneklassene faktisk ikke er så veldig dyrt, og at alle kan finne det de trenger på bruktmarkedet? Og at det arrangeres fantastiske skitreninger over hele landet hver uke med høyt fokus på lekbetonte aktiviteter i sosiale og inkluderende rammer.  Det er dette som er hverdagen i barnelangrenn. Alle som jobber med dette vet det.

Aftenpostens journalister og landslagsmiljøet ønskes velkommen til barneskirenn i Sørkedalen 20. januar.  Første renn i Naborunden – en årlig skikarusell for barn mellom 8 og 12 år i Oslo Vest og Bærum – et område mange forbinder med kjøpesterke og ambisiøse foreldre, og dermed midt i smørøyet for hvor utstyrsdebatten sikter (uten å treffe).  Jeg kan love dere en fin opplevelse som står i sterk kontrast til bildet som skapes i Aftenpostens artikkel 08.januar.

Skihilsen
Vegard Fluge Samuelsen
Oslo


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn  Skriv ut


blog comments powered by Disqus