Minneord over Tryvannsgrana

- Du trådte dine barnesko i begynnelsen av 1700-tallet. Det var svært skrinne år. I ettertid er denne perioden blitt kalt Den Lille Istid, kåserer Sigmund Hov Moen.

Tips en venn  Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

tryvannsgrana-15-02-f-opheim.jpg
Tryvannsgrana har hatt et langt liv, men synger nå på sitt siste vers. Foto: Harald Opheim.

Skiløpere fra mange deler av landet vil ha et forhold til Nordmarka ved Oslo.

Under en befaring i sommer oppdaget vi at Kongen i marka hadde forlatt denne verden. Det gav opphav til følgende nekrolog i tekst, film, foto og toner:

Den britiske sangen «He is dead but he won’t lie down» som Otto Nilsen oversatte til norsk, og gjorde kjent i 1966, kunne ha vært en sang tilegnet deg, Tryvannsgran.

Vi har passert din imponerende reisning hundrevis av ganger de siste 30 årene. Og hver eneste gang tatt lua av og bøyd hodet..

Feministene vil kanskje insistere på at du er av hunkjønn; at teksten må omskrives; She is dead…… Kanskje er du det? Kanskje ikke?

En annen kjempe av en litt annen sort enn du er i alle fall av hankjønn. Kjempeeika «Den gamle mester» står ved veien til Norefjell.

Treet er som du sikkert vet, udødeliggjort av Jørgen Moe.

Lenge har du sett frisk og fin ut. Inntil vårt siste møte en sen augustdag i 2015. Var det uttrykk for fremskreden livslede det vi så i krona di?

En telefon til Skogvesenet bekreftet vår mistanke; du har skrantet i det siste; dødsattesten ble skrevet ut av fagfolk allerede på senvinteren i år.

Men du har kjempet rakrygget mot det uunngåelige. Og du har fortsatt å rage høyt over skogen rundt deg. Med en høyde på 40 meter og et volum på mer enn 10 kubikkmeter, er du er blant landets største grantrær.

Les videre nedenfor Vegard Ulvangs film av Tryvannsgrana:

Tryvannsgrana er mektig med sine 40 meter, selv om den nå har blitt gråhåret og livskraften har forlatt det majestetiske treet. Foto: Vegard Ulvang.

Du trådte dine barnesko i begynnelsen av 1700-tallet. Det var svært skrinne år. I ettertid er denne perioden blitt kalt Den Lille Istid.

Det var smått med mat, og åringene dine ble smale og harde. Men du overlevde og greide å klore deg fast ved bredden av Tryvannet. Og ble til litt av en hardhaus!

Mang en gang var du livredd når de store hjortedyrene kom. Også de kjempet for livet; på jakt etter fristende toppskudd. Men som ved et under sparte de deg.

Her, i ly av Tryvannsåsen og Vettakollen, vokste du deg stor og sterk. Og uvitende om det livskraftige bysamfunnet som utviklet seg et stykke unna.

En liten granplante ble etter hvert til et stort og frodig tre; 10 meter ble til 15, en halv kubikkmeter ble til 2.

Etter hvert vendte du deg også til at enslige skiløpere med børse på ryggen streifa forbi.

Årene gikk og markatraverne ble flere. Du så de første skjørtekledte skiløpere som utforska marka, uten å fortrekke en mine.

Kanskje hørte du susen fra hoppbakken ved Besserudtjernet den gangen i 1892 da det første hopprennet ble arrangert der?

I årene som fulgte forundret du deg kanskje over rekken av skiløpere som, med nummer på brystet, hastet forbi i den opptråkka løypa ute på Tryvannet, ti meter fra rota di; uten å verdige deg så mye som et blikk.

Men du lot deg ikke affisere. Du hadde god tid og trengte ikke staffasje for å få oppmerksomhet.

Folk begynte å få øynene opp for dine imponerende 5 kubikkmeter og 30 meter. Og at du var noe for deg sjøl beviste du høsten 1930 da en kraftig storm herja Nordmarka.

Du ble stående nesten alene igjen i lia ovafor Tryvannet. Og bildene viser at du skulle bli eneboer der i mange år.

Men i stedet for å utvikle nevroser, vokste du videre.

Var det deg han tenkte på vår nasjonaldikter da han et sted skrev «at de som står alene står sterkest»?

Men du hadde vel drømmer du også. Om et liv mer i fokus, nærmere sentrum i verden.

Kanskje hadde du håpet på en aldri så liten tur til Trafalgar Square i London i desember. Dit Oslo har sendte juletrær siden 1947.

Noen av dine artsfrender i marka, har maja seg ut, og charmerte skogsjefen i den grad at de fikk bli med ham til verdensmetropolens sentrum. For etterpå å dø i en forbrenningsovn «Docside».

I ettertid har du sikkert spurt deg selv; hadde det vært verdt turen?

Etter hvert ble du kanskje overbevist om at ditt lodd i livet var å stå ved Tryvannet i Nordmarka og glitre, uten lys og juggel, men beskuet og beundret av hundretusener?

At du hadde rett fikk du bevis for noen år senere da du ble freda. Ikke skikkelig Riksantikvarsk freding, men administrativt freda av Skogvesenet.

Du fikk slippe å møte motorsaga. Lenger er det kanskje ikke mulig å komme for et grantre med en litt trøblete oppvekst?

I tillegg har Skogvesenet eller Bymiljøetaten som det nå heter, bestemt at du skal stå på lit de parade, ikke ligge!

Og ikke skarve 2-3 dager som presidenter og andre stormenn må nøye seg med, men noen uker. Som et eksempel for de kommende slekter av både tobente og de med røtter.

Vi skal minnes deg med vemod.

Måtte alle de sporer du har sendt opp gjennom årene gi deg etterkommere i tusenvis.

Hvil i fred!

---

Tekst: Sigmund Hov Moen
Film: Vegard Ulvang
Foto: Harald Opheim


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn  Skriv ut


blog comments powered by Disqus