PETTER NORTHUG
DU GA ALLTID ALT - VI TAKKER DEG!!!
Stian Grastveit. Foto: Harald Astrup Arnesen.

Stian Grastveit. Foto: Harald Astrup Arnesen.

Når bra ikke er bra nok: – Jeg satt med en følelse av å være verdiløs

Psykisk helse i langrennssporten: – Etter mange år fylt med unnskyldninger, negativitet og selvkritiske tanker nærmet jeg meg et bristepunkt. 

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Få hele Langrenn +


Kjøp abonnement - Rask tilgang alle artikler
Velg uke, måned, 3 måneder eller år.

* Abonnement bestilles raskt i dette vinduet!

Allerede abonnent, logg inn via vinduet under:

Uleselig tekst

Det har snart gått 17 år siden jeg gikk min første konkurranse i langrennssporet. 

I løpet av de 17 årene har jeg gjennomført utrolig mange treningstimer der jeg føler meg heldig - heldig som får lov til å drive med det jeg liker aller best. Jeg har fått reise rundt i både inn- og utland på samlinger og konkurranser, noe jeg også har verdsatt høyt. 

Helt siden jeg så skiløpere som Frode Estil og Marit Bjørgen herje i skisporet tidlig på 2000-tallet har jeg hatt et brennende ønske om å få oppleve det samme. 

Men selv om jeg har hatt dette ønsket, nærmest fra jeg fikk mitt første skipar under beina, så har jeg ikke alltid klart å jobbe like dedikert mot å oppfylle ønsket. 

Det har seg nemlig slik at disse 17 årene ikke har vært gjennomgående positive, alle treningstimene har ikke vært like enkle og alle konkurransene har på langt nær vært så bra som jeg skulle ønsket. 

De fleste langrennsløpere kjenner seg nok igjen i nettopp dette, men foruten tunge treningstimer og skuffende konkurranser har jeg vært igjennom et årelangt mareritt med et forvrengt selvbilde og en følelse av å aldri være bra nok. 

Mine ungdomsår var preget av en følelse av å aldri leve opp til verken egne eller andres forventninger. 

Gjennom hele ungdomskolen kan jeg si, med hånda på hjertet, at jeg gruet meg til å gå på skolen hver bidige dag.

Jeg levde med en konstant frykt for at mennesker rundt meg skulle mene at noe jeg gjorde ikke var bra nok, til tross for at jeg i realiteten lyktes i stor grad med det jeg drev med. Likevel satt jeg i flere år med en følelse av å være verdiløs - i mitt hode betydde det ikke noe fra eller til om jeg var tilstede eller ikke. 

I denne perioden hadde jeg et hovedmål. Jeg hadde et mål om å bli voksen, for etter min mening så var dette noe voksne ikke kunne oppleve. Hvis jeg bare kunne leve i dette i 10-15 år til så ville ting ordne seg.

Etter ungdomsskolen besluttet jeg, etter MYE om og men, å flytte til Sirdal for å begynne på idrettslinja der. Med det fulgte opphold på internat, noe jeg var helt sikker på at jeg ikke ville mestre. 

Antagelsene mine ble bekreftet allerede første natta, i tre-fire tida ringte jeg hjem og bare gråt. Jeg følte jeg hadde mistet den siste og eneste tryggheten jeg hadde i livet. Jeg følte meg ubrukelig nok en gang - og nå var jeg for første gang helt alene. Jeg hadde selv valgt å flytte fra det eneste stedet jeg følte meg god nok - hjemme med familien.

Min usikkerhet og mitt forvrengte selvbilde viste også igjen i hverdagen som langrennsløper. 

Gjennom årene på ungdomskolen, inkludert et par sesonger på Kretslaget, hadde jeg utviklet en fæl uvane - jeg aksepterte ikke å være dårligere enn andre. Jeg ønsket ikke å vise de rundt meg at jeg verken var best i Norge, i kretsen eller i klassen. 

Dette resulterte i at jeg alltid hadde en unnskyldning på lur. Jeg hadde alltid en unnskyldning for å droppe en samling. Jeg hadde alltid en unnskyldning for å gjennomføre kortere, lettere økter. Og jeg hadde alltid en unnskyldning for å droppe de siste dragene på intervalløkter. 

Alle unnskyldningene ble brukt med samme intensjon. Intensjonen var å slippe å vise de rundt meg det jeg visste så inderlig godt med meg selv - jeg er ikke god nok. 

Etter mange år fylt med unnskyldninger, negativitet og selvkritiske tanker nærmet jeg meg et bristepunkt. Målet jeg hadde om å leve i dette marerittet til jeg ble voksen virket nå urealistisk. 

Jeg begynte å frykte utfallet av mitt eget mareritt dersom jeg ikke satte i verk noen drastiske endringer. Jeg fryktet at jeg ikke skulle få oppleve 20-årene. 

Jeg skjønte at noe måtte endres. Det var ikke en beslutning som ble tatt over natta, og det var ikke bare å si «skjerp deg» så ordnet alt seg. 

I realiteten var dette en tidkrevende prosess med store bølgedaler, mellom frykt for marerittets utfall og frykt for endringer. Likevel endte jeg opp med en plan om å iverksette endringer fra og med 1. mai det andre året på videregående - med andre ord den dagen oppkjøringen mot min tredje sesong som junior startet. 

Og endringer - ja, det ble det. Fra 1. mai begynte jeg å involvere meg mer på skolen - fikk bedre karakterer enn tidligere, ble elevrådsleder og tok på meg en gjeng med andre verv. Fra 1. mai tvang jeg meg selv til å stå i sosiale situasjoner som jeg tidligere var ukomfortabel med.

Fra 1. mai gjennomførte jeg hver eneste treningsøkt, alt fra intervalløkter til langturer, uavhengig av hvor langt bak jeg endte. Fra 1. mai aksepterte jeg meg selv som det jeg var - ikke best, men mer enn god nok. 

Den kommende sesongen, 3. år som junior, bød naturlig nok på oppturer sportslig. Det er nå sånn at man blir bedre når man først gjennomfører treningsøkter. Det tok bare litt tid før jeg skjønte det... 

Ett av sesongens definitive høydepunkter ble kretsmesterskapet på Evje. 

For mange av mine konkurrenter var KM bortimot ubetydelig, og mest en oppladning mot større konkurranser. Men for en kar som så vidt hadde tatt i en KM-medalje var dette veldig gjevt. En del av konkurranseprogrammet var en klassisk sprint, hvor målet mitt definitivt var en medalje. 

Da prologen var gjennomført virket målet innenfor rekkevidde. Øverst på prologens resultatliste sto nemlig mitt navn - Stian Grastveit. Seiersmarginen var knappe 10 sekunder til nærmeste konkurrent - uansett alder. 

Etter å ha feiret dette som et VM-gull noen minutter, forstod jeg at jeg i realiteten enda ikke hadde innkassert noe edelt metall. Dermed ble fokuset rettet mot finalen. 

Minuttene før finalen var nervepirrende, for som sagt var dette en viktig konkurranse for meg. Kanskje av flere grunner enn jeg selv forstod før start. Hjertet dunket raskere, hendene var klamme og jeg sto nærmest skjelvende på startstreken. 

«Pang!!» 

Startskuddet går. Og i de påfølgende minuttene skjer akkurat det jeg hadde drømt om. Jeg får gå store deler av finalen i ensom majestet. Det ble gull. Jeg ble kretsmester. 

Så fort jeg passerer målstreken legger jeg meg ned i snøen. Og mens mine konkurrenter klapper meg på skulderen og gratulerer, så feller jeg mine modige tårer. Mamma og pappa står ved min side, og også de gråter.

Men verken meg, mamma eller pappa gråter fordi at jeg tok gullet. Vi gråter ikke for kretsmestertittelen. Det er ikke denne seieren dette gjelder. Nei. Vi gråter fordi vi i øyeblikket innser at den viktigste kampen er vunnet. Kampen jeg har kjempet mot meg selv i veldig, veldig mange år.  Kampen for å innse at jeg er bra nok. 

Etter konkurransen på Evje har ting bare gått en vei. Jeg har flyttet til Oslo og konkurrerer nå for IL Heming. Her har jeg fått utvikle meg videre sammen med utrolig dyktige trenere og fremgangsrike utøvere. 

Jeg har gått fra å være en som bare drømte om KM-medaljer, til å besitte et tosifret antall selv. Jeg har gått fra å være nr. 170 i Hovedlandsrennet, til å kjempe blant de 10 beste i min årgang. Mest av alt fordi jeg har vunnet kampen mot mine egne, destruktive tanker. 

Nå reiser jeg rundt og holder foredraget mitt «Når bra ikke er bra nok...» for folk i alle aldre og i alle samfunnslag. Ved å bekjempe destruktive tanker om egne evner og prestasjoner, ved å skille min verdi som menneske fra valøren på resultatene jeg oppnår, har jeg faktisk blitt en friere og bedre utøver. 

Slik har en ny drøm blitt til; å hjelpe andre ved å fortelle min historie. 

Les også
​* Skiløperen i skapet til Langrenn.com: – For første gang bestemt meg for å skildre prosessen med egne ord

Skrevet av Stian Grastveit


* Langrenn Pluss (+): Ekstra godt stoff og fyldigere artikler
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut