Oppgjør med doping-fundamentalistene

Leserinnlegg

Per Morten Hoff tar i dette leserinnlegget et oppgjør med det han kaller doping-fundamentalistene i norsk idrett. Hoff er tidligere idrettsleder og friidrettsutøver. Han er i dag generalsekretær i databransjens organisasjon IKT-Norge. Hoff har tidligere skrevet mye om rettssikkerhet i VG, Dagbladet, Aftenposten, Lov og Rett og bladet Friidrett.
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst
I kjølvannet av den senere tids dopingsaker har det kommet frem synspunkter og
påstander om doping som tenderer klart mot fundamentalisme og sneversynthet. Kampen
mot doping er viktig. Men ikke så viktig at det kan rettferdiggjøre å dømme
uskyldige.

Dersom idretten ikke tar denne kampen på alvor risikerer vi en idrett som råtner på
rot. Men kampen for en ren idrett må ikke bli så fundamentalistisk at man mister et
hvert perspektiv og ofrer rettsikkerheten. Utspill som vi har sett den siste tiden
fra Skaset, Rune Andersen og Kjell Kran er til skade for den seriøse kampen mot
doping. La oss ta en analogi. Narkotika er et fryktelig samfunnsonde som koster
flere 100 dødsfall hver år. Narkotika må bekjempes med alle midler, men det betyr
ikke at vi i et sivilisert land som Norge kan innføre unntakslover. Dersom en person
er siktet for innførsel eller misbruk av narkotika får han en rettferdig saksgang.
Er det tvil, skal man frifinnes. Når Skaset i media uttaler: "Vi er i ferd med å bli
ettergivende fordi vi driver og innfører vanlig norsk rettspraksis også i idretten."
Så er Skaset på ville veier. Doping er et onde som må bekjempes, men også her må
rettsikkerheten ivaretas og norsk idrett kan ikke heve seg over internasjonale
konvensjoner, menneskerettigheter og norsk lovgivning. Vi trenger ingen
"sharialovgivning" i norsk idrett.

Undertegnede har i mange år kjempet for å belyse manglende rettsikkerhet til
idrettsutøvere. Det positive er at idretten har tatt mye av den kritikken som har
kommet alvorlig, om enn motvillig. Men det er fortsatt mye å utrette. Men får Skaset
gjennomslag for sitt syn risikerer vi å dømme uskyldige og verken idretten eller i
samfunnet for øvrig kan vi være bekjent av justismord. Norges rennome som
antidopingnasjon kan ikke veie tyngre enn rettsikkerheten. At uskyldige utøvere som
Anita Valen og Ine Wigernæs går fri er mye viktigere enn at norske idrettsledere
skal sole seg i glansen på kongresser. Norges rennome trenger absolutt ikke å bli
skadelidende om vi frifinner utøvere, så lenge saksbehandlingen er korrekt. Svensk
idrett hadde en parallell koffeinsak til Valen/Wigernæs-saken. En kvinnelig utøver
avla positiv Aog B-prøve. Men i Sverige valgte man ikke engang å anmelde forholdet,
da det i denne saken kom frem at naturlige variasjoner på nedbryting av koffein kan
forekomme. Sverige har neppe tapt ansikt i dopingkampen av denne grunn. Noen av de
fremste dopingmotstanderne i verden Arne Ljungberg og Bengt Saltin tapte ikke
ansikt av den grunn i internasjonale fora, eller fikk mindre troverdighet.

Skaset opplevde i sin tid som formann i Norges Idrettsforbund flere dopingsaker. En
av de mest omtalte var den positive prøven som skiskytteren Sylvfest Glimsdalen
avla. Glimsdalen hadde for høye testosteronverdier. Bjørge Stensbøl som den gang
var tilknyttet skiskytterforbundet gikk meget hardt ut mot Norges Idrettsforbund,
som gav etter og gjennomførte en spesial undersøkelse, som bl.a. medførte at
Glimsdalen var under observasjon 24 timer i døgnet i 14 dager. Undersøkelsene viste
at Glimsdalen hadde et naturlig forhøyet nivå. Idrettspresident Skaset var den gang
meget skeptisk til at Glimsdalen skulle utredes nærmere, han hadde jo en positiv A-
og B-prøve. Da resultatet forelå ble det gitt uttrykk for at Glimsdalensaken viste
at Norge hadde et system som fungerte, og ikke dømte uskyldige. Skaset smilte brett
på pressekonferansen og var stolt på vegne av systemet at man ikke hadde dømt en
uskyldig. Glimsdalen-saken har Skaset tydeligvis fortrengt. For både hans sak og de
to aktuelle koffeinsakene viser at kroppen ikke alltid er en helt eksakt maskin.
Individuelle forskjeller finnes. Idretten må lære av disse sakene. Det blir dirkete
skremmende når NIF's nåværende president Kjell Kran i Dagsavisen 11.mai før
B-prøvene til Valen og Wigernæs er testet kommer med bastante karakteristikker.
Karakteristikker som helt klart kan ha lagt føringer på de som skal vurdere om de
aktuelle sakene skule anmeldes eller ikke. For man skal ikke gå lenger tilbake enn
til 2 april 2000 hvor Kran i Aftenposten i forbindelse med frifinnelsen av
sprinteren Aham Okeke sier følgende: "Tiden er inne for selvransakelse og folk
trenger ikke være redde for at vi ikke skal ha en grundig gjennomgang. Og uskyldige
skal naturligvis ikke dømmes," sa Kran - den gang. Selvkritikken satt langt inne
etter at Aham Okeke etter alle kunstens regler var blitt kraftig forhåndsdømt på
det groveste. Det kan synes som om idretten fortsatt har et stykke igjen. For
9.5.03 uttalte WADA's Runde Andersen til NRK:" Har man en positiv prøve på koffein
har man jukset." Rune Andersen har flere ganger tidligere utmerket seg med å felle
en bastant dom før saken har vært tatt opp til reel behandling. Det er skremmende
at man ikke lærer. Men frifinnelsen av Valen og Wigernæs viser i alle fall at man
er på rett vei, selv om NIF nok en gang snublet i den innledende fasen. For hva
skal man si om saksbehandlingen når nemnda som skal vurdere anmeldelse eller ikke i
dopingsaker bruker mindre enn en time fra de får utøverens skriftlige
egenforklaring og til de fremmer anmeldelsen og pressen blir varslet. I tilfellet
Ine Wigernæs var egenerklæringen på 99 sider, hvorav mer enn 50 sider var tungt
vitenskaplig materiale på engelsk. Leder av nemnda, Anstein Gjengedal burde vite
mer om rettsikkerhet enn å gi fra seg en innstilling uten å ha satt seg skikkelig
inn i saken.

Helt uforståelig blir det når så vel utøvere som personer som burde vite bedre
kommer med karakteristikker og påstander uten å ha satt seg inn i saken. Lengst går
en ortoped med navn Austgulen som titulerer seg som idrettslege. Det er lov å ha
meninger, men en bør kunne kreve litt mer av en idrettslege. Austgulen skyter fra
hofta og kaller domsutvalg og apelleutvalg for supperåd og frikjente utøvere for
skyldige og fremholder at de lyver etter at de er blitt frifunnet. Her krenker
Austgulen to frifunnede utøvere på det groveste og hans uttalelser er i henhold til
norsk rettspraksis injurerende. Med sine påstander om koffeininntak er Austgulen
til skade for norsk idrett. Han fremholder at en utøver må drikke enorme mengder
kaffe for å kunne komme over grensen. Hadde Austgulen gjort seg umaken vert å sjekke
saken ville han kanskje ha fått med seg at Dopinglaboratoriet på Aker i Wigernæs-
saken uttrykte at to kopper kaffe kan under gitte betingelser være nok for å gi en
positiv prøve. Det samme uttrykker det australske antidopingbyrået som stadfester at
1.5 kopp kaffe kan gi et positivt koffeinutslag. Og under den anerkjente
konferansen til American College of Sports Medicine i juni 2003, ble det slått fast
at kun en kopp kaffe kan gi et positivt utslag hos kvinner. Austgulen burde kanskje
oppdatere sine kunnskaper før han kaster seg inn i debatten. Og hvilke råd om
kaffeinntak gir han sine utøvere? Hvor kvalifisert er denne mannen til å gi råd til
norske idretsutøvere? " Jeg er en cowboy," sier Austgulen til Aftenposten 12.12.03.
Men selv cowboyer hadde et minimum av ære. De skyter ikke uskyldige i ryggen.
Austgulen burde i rettferdighets navn ha satt seg inn i de sakene han kommenterer
og ikke søke legitimitet for begrensede fagkunnskaper i sin tittel som autorisert
idrettslege, som kronikkene hans er signert med.
Men langt viktigere er det at ledelsen i NIF nå tar et åpent oppgjør med
fundamentalistene. Og nok en gang tar en intern selvransakelse slik det ble lovet
i 2000. Norge blir ikke en bedre antidopignasjon av å dømme uskyldige. Når
utøvere først er frifunnet fortjener de respekt og hjelp til å komme tilbake til
miljøet. Kanskje til og med en unnskyldning fra de som bør føle seg truffet.

Per Morten Hoff

* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut